Mennesker møtes og forteller hverandre om hendelser i nære eller fjerne tider. Fortellinger skapes og fortelles videre, lyttes til og snakkes om, engasjerer, tilpasses og forvandles. En handling utspiller seg i tiden, aktører fyller sine roller, en spenning bygger seg opp før det hele får en avslutning. Fortellingens kjennetegn, altså. Da tenker vi kanskje umiddelbart på «gamle dager», før det meste fantes av det som formidler fortellinger til oss nå. Men la oss like gjerne tenke at vi ser to-tre barn i intens rollelek: de gjør jo nettopp dette! De skaper en fortelling – snakker til og med i fortid: «Og så gikk vi en tur til byen og der møtte vi …., men så …».
Det er en grunnleggende menneskelig tilbøyelighet som spiller inn når mennesker i alle aldre synes å nyte en god historie. De vet det, de som vil selge oss noe, enten det er nyheter eller produkter. Og lærere har til alle tider visst det: Fortellinger åpner andre dører til engasjement, læring og motivasjon enn begreper og analyser. Elever trenger begge deler – og mere til. I steinerpedagogikken gis lærernes formidling av muntlige fortellinger en viktig plass i læringsarbeidet. Det starter på mangfoldig vis i barnehagen og finner to hovedområder i skoletiden: en kanon av kulturenes fortellinger og fortelling som del av den muntlige undervisningen i nær sagt alle fag og alle år.
Muntlig fortelling i steinerbarnehagene
I steinerbarnehagene lever et mangfold av muntlig fortellinger. De kan være del av barnas egeninitierte lek, som beskrevet ovenfor. Barnehagelæreren kan skape fortelling som en rød tråd mellom versene, sangene og lekene i den daglige «ringen»: «Nå går vi ut i skogen. Vinden vaier, og se: trærne står og hilser på oss! Det har snødd i natt, og der inne blant de snøtunge trærne møter vi …». I barnehagen er det også rom for hverdagsfortellinger fra voksne til barn og fra barn til voksne og sist, men ikke minst: pedagogenes daglige gjentakelse over tid av korte, rytmisk oppbygde og språklig rike eventyr.
Språkglede, språkutvidelse og språkutfoldelse lever som mål og middel for fortelling i barnehagen. For 1.klassingene blir mangfoldet av fortellinger del av et «kongeår» for det muntlige språket. Gode muntlige ferdigheter danner et solid grunnlag for å ta trygge skritt inn i skriftspråket i 2.klasse.
Fortellestoffet i steinerskolene
I steinerskolen blir fortelling brukt på to markante måter: som lærerens daglige, fagovergripende formidling av muntlig fortelling på slutten av hver hovedfagstime2 i barnetrinnet (og gjerne litt lenger) og som del av muntlig formidlet lærestoff i alle fag og gjennom alle år. Og da er ennå ikke elevenes egne fortellinger nevnt og heller ikke hele tilfanget av skjønnlitterære fortellinger. Verden er skapt for og av fortellinger! Og lærerne i steinerskoler er fortellere. Ikke nødvendigvis for et ukjent publikum, men for de barna og ungdommene hun samarbeider med daglig.
Fortellestoffet i 1. til 6. klasse åpner for elevene et utvalg av verdenskulturhistoriens store fortellinger: eventyr, fabler, legender, myter; fortellinger som omhandler abstrakte begreper som egenkjærlighet, makt, mot, medfølelse i konkret-billedlig form. Det er en kanon av fortellinger med røtter tilbake til oppstarten av Waldorfskolen i 1919, en kanon som ble begrunnet i danningsverdi, ikke læringsmål. Steiner la gjentatte ganger stor vekt på at de unge elevene kunne møte slike menneskelige fenomener i billedlig form, ikke som begreper eller moraliseringer.
I det øyeblikket en lærer sier de første ordene i en fortelling, blir Spitzers ord til erfart virkelighet. Mennesker møtes, læreren forteller, elevene lytter, følelser vekkes og indre forestillingsbilder dannes. Dagen etter følger samtale og muntlig gjenfortelling – og mer trenger det ikke bli. Eller fortellingen kan, om man vil, inspirere til bilde, tekst, dramatisering, eller til egen lesing. Skriftlig gjenfortelling, med den støtte som måtte være nødvendig, gir elever vellykkete skriveerfaringer på sikker grunn.3 Fortellestoffet gir rikere språklige erfaringer enn den egne leseferdigheten gjør mulig. Og uansett egen leseferdighet: å lytte til fortelling og skape sine egne forestillinger av det man hører er en glede, en aktiv og villet handling og en språklig ferdighet med overføringsverdi til leseforståelse.
For 7.–9. klasse foreslår læreplanen å bringe fortellinger som har menneskene, ikke maktene, som tema: menneskers liv i møte og samhandling med naturgrunnlaget verden rundt, og ikke minst enkeltmenneskers livsløp og bidrag til sin tid og samfunn. Det finnes vel ikke noe mer spennende enn biografier – og knapt nok noen så glade for en gave uten krav om gjenytelse som elever i ungdomstrinnet?
Fortelling som del av den muntlige undervisningen
Steinerskolens læreplan4 angir en bred fagkrets og prioriterer konsentrasjon og fordypning innenfor hvert tema istedenfor å rekke over litt om alt. Muntlig undervisning åpner for at innhold og arbeidsmåter kan tilpasses elevenes forkunnskaper, spørsmål, begavelser og utfordringer. Dikt5, musikk, tematisk orientert samtale kan gi et viktig bakteppe til temaet. Og fortellinger kan være del av undervisningen i alle fag og på alle klassetrinn. Det må bli med noen små glimt her; artiklene i dette nummeret omtaler flere sider av fortellinger som del av faglig fordypning.
Fortelling som del av sakkunnskap i 2.–4. klasse
I den første steinerskoleplanen var «sakkunnskap» et fagområde før natur- og samfunnsfagene etableres. Sakkunnskapen utfyller og balanserer de store bildene i fortellestoffet. Når elevene har jevnlig kontakt med en gård eller skolehage, eller med et naturområde der årets gang i plante- og dyreverden kan erfares, er det en form for sakkunnskap. Og hva med fortellinger? Fortellingen om hvordan et skjær fikk navnet sitt, eller fortellingen om den gang butikken borti gaten hadde kandissukker på tråd og melk i spann anlegger kimer til samfunnsfag. Egenskapte naturfortellinger som gir stemme til bjørka og grantreets samtale når bladene faller om høsten, eller om hva steinen og lerka sier når de møtes, har kimer til senere naturfagsundervisning. Dette er også del av det Steiner kalte en billedlig undervisning, der begreper ikke blir smale og lukker for utvikling og forvandling av kunnskapen. Egan (2005)6 kaller det å holde døren åpen for «mysteriet» i alle ting, en intellektuell beskjedenhet og åpenhet for at det alltid er mer å forstå enn det vi vet nå.
I 4. klasse i norske steinerskoler er sterke, skjønnlitterære fortellinger blitt en integrert del av det som opprinnelig var sakkunnskap, men som nå i stor grad er kulturhistorieundervisning om livet på en bondegård, på et fiskevær i Lofoten, på seteren, i smia, i den mørke gruva. Personer med navn, med livsløp, med gleder og sorger, skaper nærhet og identifikasjon, fortellinger gjør det fortellinger kan: åpner for alternative, imaginære liv, for å kjenne på det farlige og kjenne at man selv har det i seg å overvinne motstand og kjempe for det som er rett.
Fortelling i undervisningsfag i mellomtrinnet
Det er et kjennetegn på steinerpedagogisk metode at undervisningsinnhold og arbeidsmåter forvandler seg gjennom skoleårene for på best mulig måte å møte elevenes aldersmessige behov og muligheter.
I 5.–7. klasse møter elevene fortellinger og andre former for muntlig skildring av naturens mangfold og slektskap med mennesket. Det sterke og fantastiske i de faktiske forhold tiltaler elevene i disse årene, skriver Kieran Egan i boken som er nevnt ovenfor. Fortellinger om dyrs liv, om en dag blant dyrene på savannen eller om livsløpet til et tre tar i bruk kronologien som kan gjøre en bearbeidelse lettere for en del elever. En sykkeltur gjennom Norge, eller båttur langs kysten åpner for Mytiske fortellinger tas imot med samme sans for det fantastiske i alderens «sense of reality», skriver Egan videre. I steinerskolens læreplaner sies at fortellingene ikke lenger åpner for dyp innlevelse, men heller som analogier for forhold i verden.
Egan (2005, s. 69–75) foreslår å bruke fortellingen om Prometheus i gresk mytologi som innfallsvinkel og analogi til temaet varme. Varme som samfunnsmessig og historisk fenomen, som ødeleggende og hjelpende er noen av spørsmålene som kan undersøkes og belyses.
Dan Lindholm (2004)7 setter frem fortellingen om ur-risen Yme i norrøn mytologi som en analogi til havstrømmene og verdenshavene som er tema i geografi i 8.klasse. Bare fantasien setter grenser for hvordan fortellingsformen kan belive et tema og hvordan deler av fortellestoffet kan knyttes til faglige innhold.
Fortelling i historie og samfunnskunnskap
Det finnes knapt noe mer intetsigende enn svar på spørsmål man ikke har stilt, fakta som stilles side om side og ferdigformulerte forklaringer på kompliserte hendelsesforløp. Fortellinger er en av flere veier ut av denne historiefagets faktafelle.
Historie og samfunnsfag er selve «tidsfagene», og fortellinger åpner for fruktbar bearbeidelse og øvende bedømmelse av hendelser, impulser, ideer som har preget og preger «tiden»! «Fortellingen er historiefagets sjel» og «den historiske fortellingen vil (…) gi sammenheng og mening til de mange tilsynelatende isolerte hendelsene i fortiden» (Lund, 2009, side 126 og 128)8 Etter mange år i miskreditt, er fortellingen igjen tatt inn i den historiediaktiske varmen, skriver Lund. Det handler om å forstå gjennom opplevelse og innlevelse, og samtidigheten i det som skjer mellom forteller og tilhører opphever historiefagets tilbakeskuende karakter og møter vårt menneskelige behov for undring.
I alle fag peker steinerskolens læreplaner på et bevisst skritt i retning begrepsliggjøring og øving av dømmekraft for elevene fra ca. 12 års alder, det vil si fra 7. klasse. Det betyr ikke at tiden for fortellinger er forbi, men at også fortellingene skal kunne åpne for å øve evner til bedømmelse, til å ane sammenhenger og vurdere kritisk for og imot de spørsmål som behandles. I samfunnsfagene er fortellingene da ikke en avsluttet enhet som tas inn i sjelen og hentes opp igjen i form av gjenfortelling, slik et eventyr eller en myte kan behandles, men et startpunkt for selve læringsarbeidet.
Avslutning
Rommet for lærerens muntlige fortellinger er stort og lyst, med dører og vinduer, med luft og lys, med mulighet for å ta inn nytt og la gammelt være. Allikevel bør det sies: fortellinger kan lyve, forføre og forstille. Også fakta kan lyve, men fakta «tar» oss ikke på samme måte som fortellinger kan. Fortellinger kan bære budskap om holdninger som begrenser blikket for verdens rike mangfold istedenfor å åpne det. Fortellinger er ofte normative og verditunge, og det er en tyngde vi skal være obs. på og diskutere med oss selv og andre.
Læreren har ansvar for å velge og skape fortellinger han kan stå inne for selv. Og læreren har ansvar for å fordype sin innsikt og utvide sine egne perspektiver på hva han kan få et forhold til. Da kan elever og lærere stå overfor hverandre som individer i utvikling, og fortellingene kan være del av en samtale mellom likemenn.
1) Spitzer, M. (2007). Lernen. Gehirnforschung und die Schule des Lebens. Berlin: Spektrum
2) Den daglige dobbelttimen som starter hver skoledag. Naturfag, matematikk, samfunnsfag og norsk undervises i perioder på et antall uker i hovedfagstimene.
3) Mer om muntlig og skriftlig gjenfortelling i Karsrud, F.T. (2010), Muntlig fortelling i norskfaget. En vei til tekst- og tolkningskompetanse. Cappelen Akademisk Forlag.
4) Se læreplanens generelle del og læreplanene for grunnskolen og videregående trinn på www.steinerskolen.no
5) Se artikkelen i dette nummeret om biologiundervisning med tema skjelettet
6) I Egan, K, (2005), An Imaginative Approach to Teaching. John Wiley & Sons. En meget hjelpsom bok for den som vil utvide bruken av fortelling i retning storyline-metoder.
7) Lindholm, D. (2004), På menneskevei. Om livet i en Steinerskole. Antropos
8) Lund, E. (2009), Historiedidaktikk. Universitetsforlaget
«Det som beveger mennesket er ikke fakta og data, men følelser, fortellinger og fremfor alt andre mennesker» (Spitzer, 2007)1.
