Hva menes med at noe er friskt eller sykt?

Begrepene «friskt» og «sykt» har flere dimensjoner, flere opplevelsessjikt. På det individuelle plan er det selvfølgelig nyttig at en lege kan påvise et beinbrudd eller et magesår. Men et menneske kan leve med både psykiske og fysiske kroniske sykdommer, og likevel ikke, i første rekke, definere seg som syk.

Det hender også, ikke rent sjeldent, at et menne­ske bejaer sin sykdom, og opplever den som en eksistensiell utfordring vedkommende kan utvikle seg gjennom. Litteraturen og kunsten er for øvrig fulle av eksempler på nettopp dette: at smerte i et utvidet livsperspektiv ikke bare er av det onde. Tvert imot; det er nok å tenke på Dostojevskij utsagn fra Brødrene Karamasov om at «ingen lykke er fullkommen om den ikke rommer elementer av lidelse». For sykdom handler om noe mer enn fysiske organer som ikke fungerer, om mer enn en psykisk lidelse. Sykdom kan åpne opp for en værensopplevelse som genererer ny erkjennelse om hva det vil si å være menneske. Og sykdom er identitetsdannende, den kan forandre oss.

Få har beskrevet sykdommens kompleksitet så utførlig som Thomas Mann i romanen Trolldomsfjellet. Her møter vi den lærde Settembrimi som oppfatter sykdom som en fornedrelse for mennesket, «…den nedverdiger mennesket til noe rent kroppslig […] noe umenneskelig». Mystikeren Naptha hevder det motsatte: «… det er nettopp menneskets sykdom som gjør det til menneske». Sistnevnte forbinder sykdom med menneskets verdighet, og en av legene i romanen sier at «han aldri har møtt et helt friskt menneske».

Det er Bjørn Hofman, forsker innen medisinsk filosofi, som tar frem disse aspektene, i en tekst som omhandler sykdom som dannelse. Han skriver avslutningsvis at «sykdom har altså noe annet ved seg enn det rent biomedisinske, og som knytter oss til grunnvilkårene for det menneskelige; som neppe lar seg stryke ut med analyser av cellevekst eller resecere med laparoskop. Slik har sykdom vært og vil fortsatt kunne være dannende».

Når ord som friskt og sykt individualiseres, når det flytter over fra generaliseringer til å bosette seg i levd liv, merker man hvor umulig det er å definere lykke som fravær av sykdom. Da blir man også varsom i omgangen med sykdoms­begrepet. Jeg husker den spontane og felles reaksjonen min mor og jeg hadde da presten holdt minnetale over min søster som døde brått og uventet. Hun hadde Downs syndrom. Midt i prekenen sa presten at selv om min søster var syk, var hun et menneske som spredte glede rundt seg. Det var jo godt ment, men begge ble vi overrasket (og nedstemte) av at presten definerte hennes som syk. Som alle andre hadde hun hatt sitt å stri med når det gjaldt sykdom, men at hun var syk fordi hun var den hun var, hadde aldri falt oss inn.

Selv har jeg arbeidet med såkalt psykisk utvik­lingshemmede i ulike sammenhenger, men alltid utfra erkjennelsen av at hvert eneste liv, uansett hvordan det arter seg, uansett hvilke fysiske og psykiske utfordringer den enkelte måtte ha, handler om et individ med sin biografi, sin egenverdi. Og, ikke minst, et individ som står inne i sin vev av menneskelige relasjoner, som elsker og blir elsket fordi det er et menneske blant mennesker.

For noen år siden var jeg sammen med en flokk av dem, på en pilgrimsvandring til Santiago de Compostela. Allerede i det flybussen rykket ut av holdeplassen så jeg hender som gnidde seg mot hverandre og klappet, jeg hørte jubelrop. Men bare fra disse ungdommene. Alle andre satt med uforandret ansikt. Og jeg grunnet over begrepet psykisk utviklingshemmet. Det må jo bety å være sjelelig hemmet. Det passet ikke. For de andre passasjerene derimot, de som satt det med sine uforandrede hverdagsansikter som om ingenting var skjedd, for dem passet kanskje betegnelsen bedre? Hvor sjelelig hemmet er vi ikke i våre ubevegelige ansikter, tenkte jeg. Hvor mye skal ikke til av stimuli for at vi selv skal kunne gi uttrykk for en så inderlig jubel av lykke som ligger i et buss-rykk som varsler at vi beveger oss til noe nytt og ukjent? Begrepene er omvekslet, tenkte jeg. Hvilken makt ligger det ikke i det diagnostiske språket? Er det ikke noe å lære her for oss som i vår alminneliggjøring av tilværelsen har blitt opplevelseshemmet og mistet sansen til å forbauses og undres, en sans som våre mer psykisk/sjelelig utviklede pilegrimsungdommer hadde til gangs?

Noen dager senere skrev jeg følgende i dagboken (navnene er forandret):

Neste pause er i Fontafria. Der er det en slags bungalow-restaurant med et rom i midten hvor vi får reservert et langbord. Etter måltidet tar jeg ned en gitar som henger på veggen, Frida tar frem fløyten og Jonas finner noe å tromme på. Sang, spill og rytme ljomer gjennom lokalet, og sannelig blir det ikke også litt dansing.

Vi må ha trommet og slått på gitaren litt for kraftig, for da vi kommer ut hører vi torden i det fjerne og ser sorte skybanker. Men på avstand er det jo bare spennende med torden. Så neste gang det tordner hytter Frida mot himmelen med sin nyinnkjøpte vandringsstav. Hun er tøff i tryne, resiterer fra Trymskvida og utfordrer mjå i målet tordenguden Tor og gauler at han bare kan komme! Det er nok den nye staven som gjør henne så kjepphøy (i bokstavelig forstand).

Det skulle hun ikke gjort. For til tross for at Terese ler høyt og jublende av denne gaulingen, og til tross for at Sara utfører en slags magisk-ekstatisk dans for å gi gaulingen kraft, så blir vi tyve minutter senere angrepet av en voldsomt aggressiv haglbyge. Jeg overdriver ikke når jeg sier at haglene var store som klinkekuler! Jeg er sikker på at det var Tor selv som kastet dem mot oss med et stygt og ondt og lurt vredesflir i skjegget. Og jeg var ikke den eneste som unnslapp små og skarpe smerteklynk hver gang et hagl traff meg i ryggen eller i bakhodet. Så kom tordenen nærmere, og Frida var blitt helt stille, Terese lo ikke, Sara danset ikke. Faktisk var vi alle ganske bleke om nebbet mens vi fomlet frem regnponchoer og strevde med å trekke den over kropp, hode og sekk. Som en flokk pukkel­ryggede, jagede selvpinende flagellanter og gråmunker beveget vi oss nedover stien, med en lydkulisse som vekslet mellom torden som kom stadig nærmere og urytmiske smerteklynk som ble stadig fjernere ettersom flokken løste seg opp og haglet etter hvert helt opphørte å skade oss.

Men nedbøren fortsatte med styrtregn og nå begynte tordenguden å kaste lynspyd etter vandrerne; et traff i en høyspentmast 15–20 meter fra oss. Jeg har aldri vært så nær et nedslående lyn, og jeg trodde nesten ikke det jeg opplevde. Var det en som tok bilde? Nei, dette var Tordengudens egen blitzzzzzz(!), og det var ikke meningen at vi skulle smile pent.

Men langt borte i nordøst klarnet det, og vi så lys fra en bortgjemt sol. Da var det Espen pekte på den motsatte siden av himmelen og inform­er­te om at vi antakelig kom til å få øye på en regnbue der om ikke så lenge. Han fantes for øvrig ikke redd, han vendte ansiktet mot himmelen hele tiden, med en astronoms forskermine.

Så sto vi der mellom lyn og torden og regn på den ene siden og en himmel som langsomt klarnet på den andre. Langt hadde vi gått, og slitne var vi. Fem av vandrerne skulle få ta drosje de siste sju kilometerne. Fredrik hadde ringt og bestilt. Resten skulle vandre på føttene som hos en del allerede var blitt smykket med perlende vannblemmer.

Jeg kommer aldri til å glemme reaksjonen da solen kom frem på himmelen. I det sekundet den brøt gjennom tordenskyene og sendte sine kaskader av varme og lys mot oss, ble vandringsflokken forvandlet til et vesen av ur-fryd, av ur-glede. Et gigantisk gledesrop strakte seg mot solen, og armer svingte, føtter trippet og hoppet, og det ble dans og sang og rop og latter. Der og da forsto jeg en yngre menneskehets intense takknemlighet og kjærlighet til solen. Jeg forsto hvorfor du finner kultiske danser og ritualer knyttet til solen i alle naturreligioner. I dette øyeblikket – hinsides all teoretisering og uten mental avstand, uten beskyttende intellektuelle og analytiske solbriller og solkrem – fattet og begrep jeg at solen kan man oppleve som en personlig venn og guddom, en nåderik, uselvisk lysengel som overstråler og bærer oss og som gir ny næring til håpet om å komme frem til et herberge før natten faller på.

Jeg skriver ikke dette for å romantisere usedvanlige mennesker. Også i deres liv – og deres foresattes liv – finnes det sorger og gleder, heftige tapsfølelser og jublende mestringsopplevelser, håp og skuffelse. Jeg skriver det fordi jeg frykter at en begrepsbruk og en abstrakt generalisering av hva som er sykt og friskt kombinert med en utilitaristisk tankegang, lett kan bane vei for et avindividualisert og abstrakt menneskesyn der den enkeltes opplevelse av sin tilværelse som meningsfull, ikke tas hensyn til.

Storm. 80 x 70. Marius Wahl Gran.

Det første bildet i artikkelen: Moln. 100 x 70. Marius Wahl Gran.

Frode Barkved

Frode Barkved, tidligere lærer ved Steinerskolen i Stavanger gjennom 20 år. Førstelektor ved Steinerhøyskolen.