Mikaeli på Steinerskolen i Fredrikstad

På Steinerskolen i Fredrikstad samles hele skolen hver mandag for å begynne uken. Da synger vi, gir fellesbeskjeder og fanger opp årstidene og høytids­dager. I slutten av august nevnes Mikaeli, og et sus går gjennom forsamlingen. Assosiasjonene og minnene bobler frem. Ingen høytid på vår skole knyttes det så store forventninger til som Mikaeli. ALLE gleder seg.

Torsdagskveld ved solnedgangen har vi vårt fargerike skolespill om prinsessen, Georg og dragen. Dagen etterpå grilles det pølser før det tilbys motsprøver til alle elevene, ikke etter alder, men etter hvor modig de tør være. Her er et rikt utvalg, administrert av de voksne med litt skuespilleri og humor, men med ett viktig mål: barna skal kjenne på at de virkelig er modige, at de presser sine grenser i trygge om­givelser. Og når dagen er omme, før vi sender et håndtrykk rundt den store ringen, bærer alle de synlige bevis på håndleddene sine at de har vært modige!

Solen er bak åsen og skolens store ospetrær gløder rødt og gult. Det vrimler av barn i svalgangene og på skoletomten. Hver elev har på seg den nye draktfargen som hører til deres klasse. Ambolten og smedhammeren står fremme ved bålet som knitrer og sprer godlukt på spill­plassen, og ungdommene har tent sine fakler bak skolen og venter på trompetfanfaren som markerer deres innmarsj. Foreldre og venner har flokket seg nederst i amfiteateret og står tause og forventningsfull for at spillet skal utfolde seg. Det er torsdagen før høstferien, like før det mørkner, og Mikaelispillet som skolen har spilt i mer enn to årtier, skal snart begynne. Elevene er klare, de har øvd i hovedfag de siste fire dagene, og på Mikaelssangene i et par uker. Trompeten gir signalet! Vi er i gang!

Smeden slår taktfast på ambolten, og ungdomsskolen marsjerer inn fra to sider, alvorspreget med sine fakler. De stiller opp og synger de første versene av «Kringsatt av fiender», noe de har gjort hvert år på vår skole i over 20 år. Så synger alle «Når de gylne blader faller…» mens 4. klasse danser foran kompaniet og kaster høst­ens blader i luften over seg. Spillet utfolder seg ved at klasse etter klasse kommer frem og sier klassetrinnets faste replikk. Replikkene forteller om folkets lammelse og feighet, dragens ondskap og et håp om at «noen» må ta opp kampen. Så utfordrer smeden alle: «Hvem vil kjempe Mikaels kamp mot dragen?» Jo, byens barn, Småridderne (5. klasse) står frem. I en felles­replikk sier hele skolen:

«Vi vil være riddere! Vi vil sverdet svinge!

Vi vil slåss for det sanne med stålsatt klinge!

Med styrke, vilje, dådskraft og ånd

kan vi sammen legge dragen i bånd!»

Skolen synger smiesangen «Gang på gang», og smeden slår taktfast på ambolten. Småridderne får hvert sitt sverd og stiller opp i to rekker. Så roper smeden: «Jeg står ved min ambolt med det klare håpet at de som sover snart skal våkne.» Og smeddrengen legger til: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Og narren, som før kunne si sannheten som ingen tålte å høre, sier: «Blant mennesker lyder det ‘Mann, vær deg selv!’ Men i dragens og trollenes verden heter det ‘Man, vær deg selv nok!’»

Plutselig, dundrende og skingrende, høres drage-musikk. Prinsessen og hennes terner løper skrik­ende ned til folket og gjemmer seg blant småridderne. Åttendeklassens grufulle drage tvinger seg frem blant folket på leting etter prinsessen, men finner henne ikke. Dragen drar videre og prinsessen spør: hvor er den Mikaelsridder som kan bryte fryktens lenker og fri henne? Georg står frem og sier «Før for jeg vide og jeg meg vill. Rik ble jeg først da jeg en annen fant. Mennesket er menneskets glede.»

Loddet er kastet. Smeden smir et nytt sverd til Georg, mens skolen synger «Ilden blusser». Plutselig peker alle mot himmelen og smeden sier: «Jeg ser i skyene, Mikael… ri lavt… og gi oss mot.» Igjen dundrer dragebråket, og dragen slynger seg inn på kampplassen. Småridderne og Georg tar den endelig kampen, der det vises eurytmisk geometri, physical theatre og det spys ordentlige flammer! Til slutt gir Georg dragen dødsstøtet. Folket jubler, og alle roper: «Død er dragen, drept og slagen, djerv er den som dreper dragen!» Alle synger en siste felles sang, «Med styrke vil jeg leve» der et løfte gis om å kjempe for det sanne og det gode. Som en verdig avslutning kommer ungdomsskolen rolig og høytidelig inn med tente fakler og synger de siste versene til «Kringsatt av fiender» som slutter med:

«– Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

men’skenes jord.

– Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!»

Dermed avsluttes et spill som ikke bare er en stor opplevelse, men som også har et viktig budskap som alle aldre kan dra visdom og styrke fra. For de minste er spesielt bildene og opp­levelsene det sterkeste innholdet. Det gode har seiret! For mellomtrinnet vekker de sterke bild­ene deres vilje. Det er en klar oppfordring om å stå opp for det gode og det sanne, noe som er en gryende oppvåkning hos dem. Ungdomsskoleelevene lever ikke bare i opplevelsen, men kan forstå symbolbruken og ane de dypere motivene i replikkene. For alle disse aldre vekker Mikaelsspillet impulser og holdninger, som vi pedagoger kan bruke i undervisningen rundt Mikaeli, men også lengre ut i året i andre perioder.

Om å være modig

Mikaelsspillet har vekket trang til handlingen hos mange. Forventningen til neste dags utfordringer hos alle: MOTSPRØVENE! Men hva vil det si å være modig? Et norsk ordtak sier at «Det er ingen sak å være modig hvis du ikke er redd.» En må utfordre og overvinne seg selv! Det som gjør motsprøvene så vellykket på vår skole, er at kjente, varme voksne hjelper elevene til å utfordre sine individuelle grenser i en trygg setting. Alle prøvene er frivillige, og fordi elevene møter mange av de samme utfordringer hvert år, kan de vente med en prøve og samle mot til neste år når de får en ny sjanse. Og når en elev klarer en motsprøve, får de en farget snor av bomullsgarn. Hver prøve har sin egen farge og selv ukesvis (noen ganger månedsvis!) kan man se disse båndene på håndleddene til elevene.

Hva slags utfordringer er motsprøvene? Skal en motsprøve bli fruktbar, må den være alders­relatert og «bred» nok til å favne alle elevene på flere trinn. Ungdomsskolen har egne prøver adskilt fra resten av skolen, og har en tre års syklus. Et år har ungdommene en «natt­utfordring» rett etter spillet, der de utfordres i mørket i skogen. Året etter kommer en fysisk «dagsutfordring» der de f.eks. klatrer på Klatreparken ved Halden. På siste året er det en «scene­utfordring», der de skal improvisere noe på scenen. Elevene deles alltid i grupper på tvers av klassene.

Elevene utfordrer seg selv i motsprøvene! Her bryner en elev seg på dragetenner.

For resten av skolen er motsprøvene mer drage­relatert: «Dragekjøkken» der elever prøver ukjente smaker med bind for øyne, «Dragens buk» der elevene putter sin hånd ned i noe gørr og plukker frem en vakker stein, «Balanse på dragesene» ledsaget av en voksen balanserer eleven på en slak line, «Dragens tagger» spikermatte, selvforklarende, der forestillingen er mye verre enn den egentlige opplevelsen!, «De blindes vei» som lages og betjenes av 7. klasse og deres lærer hvert år: barfot gange på meget blandet underlag med bind for øyne. Og «drage­tenner» etter avtale med eleven settes klesklyper ulike steder på kroppen. Uvant og overraskende utfordrende!

Så er det to prøver som er forbeholdt 7. klasse: «ildprøven» og «vannprøven». Disse markerer en gryende overgang til ungdomsskolen og er noe som interesserer alle klassene. I ildprøven skal elevene plukke vakre, polerte steiner ut av en utspedd rødspritflamme. Vi har alle lært å «sky» direkte kontakt med flammer, men selv om de fiolette flammene er ekte, er deres temperatur mye lavere, og man kan faktisk plukke en stein ut av dem uten å brenne seg. Men å ta motet til seg for å gjøre det, det er noe helt annet! Ildprøven er hemmelig i en mørklagt hytte på skolen som ingen kan se inn i. I alle de år det har foregått, har enhver elev som har utfordret seg selv, klart det!

Den andre store prøven er vannprøven «Fossen». Den snakker yngre elever om i alle år, mens de venter på å bli gamle nok til å ta den. Vann­prøven skal ALLE se. Et lite område under svalgangen lukkes av med tau. Bak tauet står hele skolen. Syvendeklassingene står under svalgangen og venter på at det bokstavelig skal «bøtte ned». På svalgangen ovenfor står fem -seks lærere klar med hver sin bøtte med kaldt vann. En syvendeklassing går frem, og hele skolen roper elevens navn og heier. Så gir en lærer tegn, og det blir helt stille. Da teller skolen sakte til tre, og bøttene helles over eleven til vill jubel fra alle. En etter en får oppleve dette. Til slutt vil hele klassen stå sammen med klasselæreren for en siste dusj. Dette er «klasse-building» i virkelighet!

Idealer og besluttsomhet får vi i skuespillet. Opplevelse av eget mot mens vi presser egne grenser og overvinner oss selv, opplever vi i motsprøvene! Idealer, besluttsomhet, opplevelse av eget mot, presse egne grenser og overvinne oss selv- dette høres ut som en oppskrift for livet! Men feiringen er også fellesskap, samhold, tilhørighet, spenning og glede. Alle disse er viktige deler av Mikaelifeiringen på vår skole. Barn må øve ferdigheter for å bli god på dem. Når du opplever noe blir det til ditt eget. Grunnen til at vi bruker såpass mye tid på Mikaeli, er å gi næring til menneskets mange sider og å møte dem der de befinner seg på sin utviklingsvei. Og å dømme utfra den mestringsglede og begeistring vi opplever både i spillet og under motsprøvene, har Mikaelifeiringen lykkes med dette.

Alle foto: Steinerskolen i Fredrikstad

Dane Morris

Klasselærer på Steinerskolen i Fredrikstad i 34 år hittil. Utdannet i USA, Sverige og Norge. En brennende steinerskoletilhenger som holder foredrag og kurs om steinerpedagogikk og geografi i inn- og utland.