Det er en kunst å fortelle og en kunst å velge rett tid for fortellingene. Når de berører og engasjerer på et dypere plan, kan det bli en erfaring av eksistensiell betydning som åpner opp for nye livsområder. Dette ligger til grunn for steinerskolens læreplan, der elevenes utvikling fra barn til ungdom til nesten voksen blir sammenstilt med fortellinger og tilhørende fag, som på et gitt alderstrinn har potensial i seg til å berøre og bevirke vekst.Barn i alle aldre gleder seg over eventyr, men for de små barna er disse fortellingene blodig alvor. Fem-, seks- og syvåringer er som eventyret selv, bortenfor tid og sted. Når denne aldersgruppen lytter til eventyr, er det som om barna ser gjennom fortelleren og rett inn i eventyret. De ser noe annet og større enn eldre barn og voksne. Eventyrets bilder er virkelige på en måte som de eldres bevissthet stenger for. Eventyret er virkeligheten, slik en voksen mann kunne erindre en hendelse i barndommen:
Seks år gammel gikk han på ski med faren sin over vide, flate furumoer i Austmarka. Hele dagen var det bare han og faren og de store trærne, som i barnets øyne var forunderlige; tykke brune stammer stakk rett opp av snøen, med en tett krans av grener høyt over bakken, knapt til å få øye på for en liten gutt. Han undret seg og spurte hva slags trær det var. Da svarte faren: «Det er trollene som har satt oppvaskbørstene til tørk.» Svaret prentet seg inn i gutten. Som godt voksen kunne han ennå gjenkalle opplevelsen av å vandre i trollenes rike da han som seksåring gikk på ski mellom store trestammer i furuskogen.
Barn i denne aldersgruppen er uten klart skille mellom fantasi og virkelighet. Evert Taube skildrer dette i poetiske vendinger: «Alla barn vet att dockan känner dess smekning; vet att luften andas, och att regnets fall på torrmark är en kärleksakt.»1 Han omtaler at barnet frem til det er rundt ni år opplever verden belivet og besjelet, som en fortsettelse av det selv. Denne fasen omtales i utviklingspsykologien som besjelende eller animistisk, av anima – sjel, og kan vare helt frem til tolv års alder.
Barnet besjeler både vinden og stenen, slik vi kjenner det fra myten. Men gradvis blir tid og sted virkelig, og barnet skiller mellom seg og verden rundt. Det våkner opp til bevissthet om seg selv og dukkens, stenens og vindens ulike karakter.
Forvandlinger
Barnets besjelende eller mytiske tid ebber ut ettersom en ny tanke- og følelseskraft utvikles i årene frem mot puberteten. Det er år i forvandlingens tegn, en overgangstid med en parallell til mytene. Mytene kan leses som fortellinger om menneskehetens oppvåkning fra en billedbevissthet til en mer rasjonell og logisk tenkning. En tid da det menneskelige subjekt tar form, og tanken blir en ny, selvstendig kraft. Som hos ti-, elleve- og tolvåringer, hos dem ligger rasjonaliteten på lur, men har ikke seiret helt. Sinnet er ennå åpent og tilgjengelig for mytens saftige bilder.
Mytologiens fortellinger taler med en egen tyngde i disse «senmytiske» årene mellom ti og tolv år, rett før tankekraften springer ut i full blomst. Det er steinerskolens erfaring at elleveåringer kan lytte til Odyssevs’ hjemferd fra Troja slik små barn lytter til eventyr. Bildene treffer dem hjemme som om de er deres virkelighet på en måte de ikke kan bli for voksne. Heltesagnet bereder grunnen for fortellinger om den hellenske kultur, slik romersk mytologi bereder grunnen for romertiden.
Metamorfoser – Forvandlinger – kalte Ovid sin beretning om greske guder og helter. Mytologiens bilder bærer i seg bud om forvandlingen som er menneskets lodd, som utfordrer og driver oss videre, og som i særlig grad kjennetegner barnet i årene frem mot puberteten.
Med puberteten begynner de grenseoverskridende årene. De unge og håpefulle sniker seg ut i natten for å oppleve livet på egen hånd og slår seg ikke lenger til ro med den sannhet som de voksne forvalter. Den gang Leonardo da Vinci etter mørkets frembrudd låste seg inn i byens likhus, skar i menneskekjøtt og studerte de døde, var det for å finne ut hvordan menneskekroppen egentlig var. Det var strengt forbudt, på tvers av alle konvensjoner og fordømt av kirken. Men han var sikker på å finne noe nytt, og han fant det.
Fortellingen om Leonardos fantastiske liv har forbindelseslinjer til unge menneskers ønske og vilje til å bryte bånd for å erobre verden selv. Renessansens skikkelser, enten de gjorde oppdagelser i hjemlandet eller reiste ut for å se nye verdener, angår tenåringen med sitt oppbrudd og sin selvstendiggjøring.
Fortellingen har sin gylne tid og faller i god jord i forskjellige faser av livet. Tretten-fjortenåringen er i en frigjøringsprosess; tenåringens opplevelse av virkeligheten gir muligheter for å forstå de underliggende drivkrefter for Leonardos verk. Yngre barn opplever virkeligheten kvalitativt annerledes, og de små har de beste forutsetningene for å forstå eventyrene. Ved skole-start er barnet som Askeladden selv, i ferd med å begi seg av sted på den lange vandringen mot Soria Moria slott.
Gjennom ordene
Barn går en utviklingsvei i løpet av barndom og ungdom, og til den veien hører det fortellinger som berører, begeistrer og får mening i lys av den bevissthetsutvikling barna gjennomlever fra mytisk til moderne. Fortellinger om røttene og horisonten, om kulturhistorien og vår egen tid, fortellinger som gir barn og unge et språk, og som understøtter deres evne til selv å fortelle.
Å fortelle er en måte å tenke på og et middel til meningsdannelse. Det gir grunnlag for såvel selvforståelse som å kunne leve seg inn i en annens bevissthet og forstå hva som foregår der. Litteraturviter Irene Engelstad skriver dette i et essay om familie, identitet og fortelling: Å ha et selv og en identitet er knyttet til det «å holde en fortelling gående», til det å kunne skape en sammenhengende fortelling om sitt liv.2
Alt vi erfarer, veves sammen i en fortløpende og foranderlig stor fortelling som først opphører når vi dør. Gjennom ordene forstår vi oss selv og den andre og utvider vår erkjennelse, igjen og igjen. I boken Ingen fremtid uten tilgivelse gir Desmond Tutu en rekke eksempler på dette. Tutu ledet Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid i Sør-Afrika og skrev om prosessen i etterkant. Han trekker linjer fra Sør-Afrikas rasemotsetninger og voldelige konflikter til de helt alminnelige konfliktene som er alle menneskers arbeidsfelt, med hensyn til å lytte, forstå og forsones for å legge fortiden bak seg.
Tutu formidler respekt og tro på mennesket og er gjennomsyret av den oppfatning at vi som åndsvesener har en indre frihet. Samtidig er vi prisgitt hverandre; vi er hverandres skjebner. Et menneske som er blitt nedverdiget og ydmyket, og dertil ikke blitt hørt og trodd, kan få sin selvrespekt og verdighet tilbake. Det kan skje i møtet med en som er villig til å lytte til den såredes fortelling eller «personlige sannhet», som var kommisjonens betegnelse på de utallige fortellinger om fysisk og psykisk vold som ikke lot seg verifisere.
I møtet med den andre, ved å få fortelle, bli hørt og trodd, kan offeret bli helbredet. Ved å oppleve å bli verdsatt får mennesket ny verdighet, fortiden slipper taket, og tilgivelse og forsoning er mulig.
Å få frem sannheten var frigjørende på flere måter; for den enkelte da overgrep ble verifisert; for hele folket da sannheten om apartheidregimet ble åpenbar. Alt det som var blitt fortiet og løyet om gjennom årtier, ble avdekket. Fortiden ble erkjent, og en felles hukommelse ble etablert. Dette var en forutsetning for at det sørafrikanske folk skulle kunne gå sammen om å skape et nytt samfunn.
Den muntlige fortellingen er tidens kunst og skifter stadig form, fra de urgamle fortellingene i et mytisk billedspråk til vår tids fortellinger om konflikter og overgrep båret frem i terapi, i sannhetskommisjoner og kriseteam. Å fortelle, å bli hørt, å bli møtt med det man forteller, og å høre de andres fortelling har vist seg å ha en grunnleggende betydning gjennom hele livet.
Lesesal og leirbål
Det er mange og gode grunner for at steinerskolen innlemmer den muntlige fortellingen i barns og unges skolehverdag. De trenger fortellinger som gir tilhørighet, som åpner for det ukjente, som gir glede og inngir håp. Barn og unge lytter mer enn gjerne til fortellinger om menneskenes liv og jordens mangfold. Det er den voksne, læreren, det kommer an på, som må ha noe på hjertet, noe som angår barna der de befinner seg med sin «personlige sannhet», sin subjektivt opplevde virkelighet. For virkelighetsopplevelsen endrer seg i løpet av utviklingen fra barn til ungdom til nesten voksen, slik fortellingene endrer seg fra eventyr til myter til fortellinger fra moderne tid.
Den muntlige fortellingen er i begynnelsen en krevende form. Fortelleren må leve seg inn i stoffet, fordype seg i enkelte deler og samtidig holde fast ved helheten. Etter hvert blir det naturlig å legge bøkene vekk, stole på sin erindring og berette slik situasjon og stemning tilsier. Å fortelle er en skapende prosess der læreren – den voksne – trekker fra, føyer til og former fortellingen i møtet med elevene. Kunsten er å forme stoffet og gi det et uttrykk som gir mening i en gitt sammenheng.
Fortellerkunsten omfatter forberedelse, fortelling og samtalen som følger. Alle har ikke en naturlig begavelse, men ferdigheten oppøves og utvikles gjennom erfaring. Og barn er takknemlige vesener, de bærer over med det ufullkomne når vi trer frem som voksne og er villig til å gi av oss selv.
Et slikt samvær – en slik muntlig undervisning – fører med seg et arbeid med billeddannelse og språk, både for læreren som forteller og for barn og unge som lytter. I begge tilfeller aktiveres skapende prosesser i det indre.
Men også andre gaver følger med. Fortellerstunden skaper et rom som tillater mangfold. Hver enkelt elev tar historien til seg ut fra sine forutsetninger og har sitt å bidra med i samtalen. Fortellingen skiller ikke; alle kan delta, hver på sin måte. Samtidig dannes fellesskap. Læreren deler noe vesentlig med barna, noe som gir substans til forholdet dem imellom. Fortellerstunden er et møtested der voksne, barn og unge får skjellsettende opplevelser sammen, som blir en felles historie.
Lesesal og leirbål; begge deler hører med i en moderne dannelse – elevenes fordypning i eget selvstendig arbeid og et felles samvær «rundt gruen». Der fortelles det, der går samtalen, og der hører også sangene med – gamle og nye viser og deres fortellinger. Muntlighetens mange muligheter.
1 Timm, Mikkel. Evert Taube – Livet som konst, konsten som liv, s. 498. Bonnier, Stockholm 1998.
2 Engelstad, Irene. «Familie, identitet og fortelling i 1990-tallsromaner», Samtiden 2/2003.
Teksten er hentet fra Kunst og undervisning i Steinerskolen av Hanne Weisser som kom i april 2020. Vi gjengir her et utdrag; siste del av et langt kapittel om fortelling med blikk på fortidens muntlige kultur, ulike fortellertradisjoner og fortellingens plass og betydning i steinerskolen. Illustrasjonene er hentet fra boken.
Kunst og undervisning i Steinerskolen. Cappelen Damm akademisk 2020
