Reineke Rev

Fra «første sang», scenen er satt:

Alle dyrene har kommet, unntatt ett. Reven Reineke forstår at det best å holde seg unna.

«Da alle dyrene var kommet til løvens slott i Lemvik, og alle hadde fått noe å spise, så spurte kong Nobel om det var noe de var leie seg for eller sinte over. Om de fortalte ham det, så skulle han se om han ikke kunne hjelpe dem. Løven hadde nesten ikke fått sagt setningen ferdig engang før alle som én begynte å rope i munnen på hverandre.

«Reineke Rev er vemmelig!»

«Ja, vi er sinte på Reineke Rev!»

«Vi er redde for Reineke Rev. Han lurer oss trill rundt!»

«Så, så, så,» sa løven, «jeg kan ikke høre noe når dere snakker i munnen på hverandre alle sammen. En om gangen! La meg først høre hva ulven har å si!»

Ulven, som het Isegrim, reiste seg nå og sa: «Kjære kong Nobel! Jeg håper inderlig at De vil fange reven og gi ham pryl! Han har kastet en potte i hodet på mine barn, han har trukket min kone i halen, og en gang lovet han å komme og si unnskyld til meg, men han kom aldri. Og han har gjort masse annen ugagn, jeg ville ikke blitt ferdig i dag om jeg skulle fortelle om det alt sammen.»

Så satte ulven Isegrim seg ned og en liten hund som het Wackerlos, reiste seg. Den var så forferdelig fin at den bare kunne snakke på fransk, men løven forsto godt dette språket også.

«Sist vinter,» sa Wackerlos, «hadde jeg en deilig liten pølse som jeg hadde gjemt i en busk. Der fant Reineke Rev den og spiste den opp.»

«Vent litt!» ropte den store hannkatten som het Hinze, «det er nok sant og riktig at Reineke Rev er en stor banditt, men den pølsen hadde Wackerlos stjålet fra meg.»

«Jamen, nå skal dere bare høre,» sa kamelen og sprang opp for å ta ordet, «og haren Lamprecht som sitter der borte, vet at det er riktig det jeg nå skal fortelle. I går møtte han Reineke Rev og så spurte Reineke om haren hadde lyst til å lære å synge.

‘Jo,’ svarte Lamprecht.

‘Så sett deg stille her foran meg,’ sa Reineke, ‘og begynn!’

Akkurat da kom jeg forbi og hørte at Lampe plutselig holdt opp med å synge. Da jeg skulle se hvorfor han ikke sang, hadde Reineke åpnet munnen sin med de skarpe, hvite tennene og skulle akkurat til å bite hodet av haren. Hvis jeg ikke hadde kommet forbi, hadde han helt sikkert spist lille søte Lampe, som ikke gjør noen fortred. Nå forstår dere vel at Reineke Rev er en slem røver som fortjener å settes i fengsel!»

«Ja,» sa ulven Isegrim, «det er ingen av oss som kan være i fred før Reineke kommer i fengsel – eller skulle vi heller få ham hengt?»

«Er dere alle sammen enige om at Reineke Rev er så slem?» spurte kongen.

«Nei, ikke jeg,» var det én som svarte, og alle dyrene snudde seg for å se hvem det var. Det var Grimbart Grevling.

Gjengitt med tillatelse av Jørgen Lunde. Hentet fra hans oversettelse og bearbeidelse av «Den gode gamle Rævebog» av Christian Dahlerup Koch (1947).

Illustrasjon: Margrethe Wernøe (18 år)

Hva sier reven?

Tredjeklassingene mine sitter og gaper. Er Reineke Rev virkelig så slem? Eller har Grimbart Grevling rett om sin fetter; at Reineke Rev har mye godt i seg? Det vil elevene så gjerne tro. Reven kommer til å skuffe mange av barna. Og de fleste kommer til å tilgi ham. Igjen og igjen.

Elevene grøsser når de får høre om den gangen Reineke lar herr Brun sitte fastklemt i tømmerstokken, slik at han blir mishandlet av menneskene. De blir irriterte når Reineke på lignende vis lurer hankatten Hinze til å gå i revesaksen. Og de gaper av forskrekkelse når reven lurer væren Bellyn til å gå avgårde til kong Nobel med haren Lampes hode i en koffert.

Men så vil elevene gjerne tro godt om reven også. Grimbart grevling fortalte jo om hvordan ulven Isegrim lurte Reineke; hvordan Isegrim spiste opp all fisken og den grisen som han og Reineke hadde blitt enige om å dele. Og det kunne jammen se ut som om Reineke virkelig ønsket å lære haren herr Lampe å synge, ikke spise ham. Og Reineke som er så glad i kona Irmelin og revevalpene deres! Jeg ser at barna er usikre og lettere rystet.

Urgamle fortellinger

Vi vet ikke hvor gammel fortellingen om Reineke, også kjent som «Reynard» og «Renartus», er. Men revens egenskaper og rolle som en taktisk og utspekulert lurendreier er kjent i mange og gamle fortellertradisjoner. De indiske revefablene nådde Europa på 1200-tallet (Skramstad, 2016). Revehistoriene dukker først opp i den europeiske litteraturen i 1153, i diktet «Ysegrimus», av poeten Nivardus. I diktet kan vi blant annet høre ulven Isegrim si til Reineke på latin: «Nescis quid, perfide, dicas. Clunibus impendet Scotia tota meis». Oversatt: «Du vet ikke hva du sier, lurendreier. Hele Skottland henger i baken min». Reineke har nemlig lurt ham til å fryse halen fast i isen. «Mikkel Rev»-fabler dukker opp i Skandinavia rundt refor­ma­sjonen. Og lenge etter kom Johann Wolfgang von Goethes bearbeidelse av revehistorien Reineke Fuchs på versemålet heksameter (1794), et versemål som tilfører Reineke-fortellingene en «homersk» storhet.

Dyret og helgenen

Jens Bjørneboe, som var steinerskolelærer på Steinerskolen i Oslo på 1950-tallet, sier dette om Reineke i sitt essay «To år ved en steinerskole»:

«Tenk dem, all synd, skam, skjensel, forvorpenhet, feighet, falskhet, frekkhet, lumskhet, grådighet, troløshet og træskhet som kan rummes i en pels, og De har en anelse om reven Reineke. Allikevel er han en bror, en bror i fornedrelse og utilstrekkelighet, med sine idealer og håp om forbedring, med smertelig bevissthet om sine svakheter» (Bjørneboe, 1953).

Bjørneboe holder Reineke opp som selve antiklimakset til den andre store skikkelsen i dette skoleåret: Frans av Assisi. Historien om Frans hører til legendene som gjerne fortelles dette året: enkeltmennesker som ofrer alt de har kjært, noen ganger sitt eget liv, for den gode gjerning, og gir opphav til fortellinger om virkelige mennesker som har forandret jorden. Legendene kan være eventyrlige, men har i motsetning til eventyrene i 2. klasse et snev av sannhet over seg. Bjørneboe sier at «legendene forherliger den overmenneskelige, det vil si den frie handling: Den skjønne handling».

Møtet med Reineke er ingen fortelling om «den skjønne handling», snarere det motsatte. Reineke stilles til slutt for retten. Gjennom rettssaken hører vi om alt han har gjort og alle dyrenes fortellinger om sitt møte med reven. Bjørneboe er tydelig om hvor han mener barna befinner seg etter mange uker med Reineke Rev og siden Frans av Assisi:

«De er ikke lenger de samme barn som før. De vet mere. De har fått en leksjon om hykleri og ironi, som de aldri mere riktig kan glemme. (…) Men reven ville vært umulig uten Frans. Barna har lært å kjenne ytterpunktene av de menneskelige muligheter; dyret og helgenen.» (Bjørneboe, 1953).

For brutalt?

I den første hovedfagsperioden i år fortalte jeg Sølvfaks av Gabriel Scott, som er en god oppvarming til årets reise inn i dyrenes verden. At kattene Sølvfaks og Snehvit usentimentalt tar livet av bøttevis med rotter, mus og fugler, har gitt meg meldinger fra flere bekymrede foreldre til søvnløse barn. Foreldrene lurer på hvorfor fortellestoffet må være så brutalt. Og da hadde vi ikke en gang begynt på Reineke…

Det er ingen tvil: Reineke vil berøre barna. Søvnløse barn og bekymrede foreldre skal man ikke kimse av. Da er jeg glad jeg har en klok mentor i Bente Poppe, som har undervist et helt liv på Steinerskolen på Hedemarken. Hun er ikke bekymret for at Reineke blir for voldsomt:

– Når man forteller, må barna skape egne indre bilder gjennom det auditive. Jeg er overbevist om at de fleste barn lager indre bilder som de kan takle. Første gangen jeg skulle fortelle Reineke, sånn midt på 80-tallet, tenkte jeg at «dette kan man ikke fortelle så små barn». Men da jeg begynte å fortelle, skjønte jeg at dette hadde relevans til aldersgruppen og til barn i det hele tatt. Vi snakker om å bruke fabler i 3. klasse, og Æsops fabler er korte, konsise og morsomme. Reineke er en større fortelling, og jeg tror det gjør at barna forbinder seg mer med de forskjellige dyrene.

– Som voksen er det interessant å se hvem som vil være Reineke, og hvem som synes mest synd på Lampe, ikke sant? Det er jo på en måte en sosialstudie for en lærer. Det skal det ikke nødvendigvis være, men det spiller på noe i barnas forståelse av seg selv. De får en slags dypere innsikt i «hvem er jeg», og «hvem vil jeg være». Det var interessant å se hvem som heier på Reineke til siste slutt. Og hvem som synes at dette gikk over alle støvleskaft, altså!

«Fyrsten» for de små

Jeg fikk en ettermiddag besøk av Knut Dannevig i klasserommet. Dannevig er pensjonert steinerskolelærer og en av pionerene ved Steinerskolen på Hedemarken. Samtalen kom inn på Reineke, og Dannevig fortalte hvordan Reineke med fordel kunne hentes opp igjen på videregående, men da som en del av samfunnsfagsundervisningen. For er ikke «Reineke Rev» egentlig en «Fyrsten» for småbarn? Niccollo Machiavelli var rådgiver for den mektige Medici-familien i Firenze på 1500-tallet. Han skrev «Fyrsten» som en lærebok i å være en vellykket hersker. For Machiavelli er fysisk vold opphavet til all makt. Evne til vold er evne til handling. Men Machiavelli mener en fyrste bør både ha løven og reven som forbilde, han skriver:

«Det finnes to måter å kjempe på: med lov og med makt. Lovens vei er menneskenes kampform, makten er dyrenes (…) Når en fyrste er nødt til å lære seg dyrenes kampform, bør han velge reven og løven som forbilde. Løven vet ikke å beskytte seg mot fellene, mens reven er forsvarsløs mot ulvene. De som bare gjør som løven, lykkes ikke» (Machiavelli, 1998).

Historien om Reineke ender med at han blir kong Nobels statsminister. Reven visker altså løven i øret. Tenk at vi kan ha så lange perspektiver; at det vi forteller i 3. klasse kan bli en viktig klangbunn for undervisning i politikk ti år senere? «Husker dere historiene om Reineke Rev?». Det gir meg som lærer en stor utfordring: Det jeg forteller, bør virkelig være noe de husker, gjerne for livet, og i hvert fall lenge nok til at en lærer kan hente det frem igjen i høyere klasser.

Vi trenger dyret

Jeg må si jeg fryder meg over elevenes engasjement for og imot Reineke. Det er ikke en fryd over å kunne ryste, men en glede over å kunne virkelig bevege barna til å erobre nye landskap i menneskenes natur. Verden er ikke lenger så svart-hvit som den kan synes i eventyrene fra 2. klasse. Det gode er ikke bare godt. Det onde er ikke bare ondt. Barna ser at sider ved oss, som det grådige, det godtroende, det selvopptatte og det servile, fører ellers velmenende og anstendige dyr ut i stor ulykke, om ikke død. Reineke er kanskje bare den som eksponerer disse svakhetene? Ja, barna rystes. Og ja, de trenger å rystes. Det er klart vi trenger legendene, forbildene – de gode selvoppofrende menneskene. Men som Bjørneboe tror jeg at vi trenger dyret også.

Kilder:

Bjørneboe, Jens. «To år i en steinerskole», i tidsskriftet Ny skole, nr. 3 og 4, 1953.

Lunde, Jørgen. «Den gode gamle revebok». Tilrettelagt og oversatt utgave av Christian Dahlerup Kochs «Den gode gamle Rævebog» (1947). Bergen, 2012.

Machiavelli, Niccolo. «Fyrsten». Grøndahl Dreyer, Oslo 1998.

Skramstad, Per Erik. «Folkebøker fra 1500- og 1600-tallet». Hentet fra http://www.skramstad.no/folkebok/index.htm, oktober 2016.

Illustrasjon: Margrethe Wernøe (18 år)

Kjetil Reistad

klasselærer ved Steinerskolen på Hedemarken