Menneskets skjøtsel og bruk av planter berører alle livsfelt; vi spiser dem, bygger hus av dem, medisinerer og kler oss med dem. Bare ved å gjennomskue livsprosessene og det store samspillet i naturen, kan vi mennesker bidra til å støtte oppunder fortsatt liv og utvikling. Forståelsen av planteriket berøres hvert eneste år på steinerskolen, i de forskjelligste fag. Her følger noen eksempler.
PÅ VERDENSKARTET
Sonegeografi er en sentral hovedfagsperiode i 7. klasse der elevene blir kjent med naturen i verdens forskjellige klimasoner. Gjennom frodige beskrivelser skal elevene få oppleve hvilke livsbetingelser planter, dyr og mennesker lever under, og hvordan livet arter seg. Forklaringen på hvorfor klimaet er slik, berøres senere i de ulike naturfagene gjennom hele ungdomsskolen. I sonegeografien dreier det seg i første omgang om gi elevene en opplevelse av verdens ulike natur- og livsformer – og vekke beundring og nysgjerrighet.
Geografien er et fag hvis ene fot er plantet midt i salaten – altså botanikken. Planter og vegetasjon avslører det vi trenger å vite om klima, jordsmonn og andre livsvilkår under ulike himmelstrøk. Det er vekstforholdene som skaper jordens ansikt! Elevene har vandret i sine nærområder, de har arbeidet i skolehagen. De har hatt Norges og Nordens geografi, og i botanikken har de fått grunnleggende innsikt i vekstprinsippene. Hittil har vi fokusert på det miljøet og den naturen som elevene har kjennskap til. Men nå skal vi ut og reise – fjernt fra vår egen sone – til fremmede klima.
For å kunne gi elevene nære opplevelser av fjerne strøk forteller vi gjerne om mennesker som lever tett forbundet med naturen, som San-folket i Kalahariørkenen, Yanomami-indianerne i Amazonas’ regnskog og inuittene i Alaska. Gjennom opplevelsene til menneskene som bor der, kan vi beskrive klimaet, landskapet, dyr og planter. Disse faktorene er deltagende i skapelsen av disse menneskenes kultur og sosiale organisering. Man kan ikke fortelle om menneskers levekår uten å beskrive hvordan de finner ly, hva de spiser og hvordan de skaffer og tilbereder maten, samt hvordan de finner vann; i det hele tatt hvordan de bruker naturen. Og gjennom innlevelse i slike livsvilkår får elevene bli kjent med ulike samfunn som alle har samme grunnholdning til felles: Urfolkenes tro er nært knyttet til naturen og fører til en måte å leve av og med naturen på, som ikke tærer på den.
Tavletegninger: Solvita Mellenberga
Klodens klimasoner
Et blikk på jorden som klode forteller oss at det er store klimatiske forskjeller fra nord til sør. For best effekt er det fint å oppsøke de mest motsetningsfylte eksemplene; de iskalde kalottene kan sammenlignes med den tropiske sonen: I arktiske strøk er det lite sollys i vinterhalvåret. Bakken er alltid frossen, og varmere luft vil stige bort fra en mulig vekstsone. Det er ingen form for nedbør, og vegetasjon blir en umulighet. Eller?
Tropene ligger rundt ekvatorbeltet. Her er det alltid varmt, og årstider finnes ikke. Den tropiske sonen kan være våt eller tørr; enten regner det daglig, eller så regner det ikke i det hele tatt. Regnskogen har et betegnende navn, og den lar seg ikke beskrive uten at plantene er med i bildet. Det samme gjelder ørkenen, der plantene ikke er å se. Med mindre du kan se forskjell på sandkorn og frø. Den forskjellen avsløres først den dagen det regner.
Tropevarme og isøde
Hvordan er det å leve i den tropiske regnskogen? Luftfuktigheten og varmen gjør det umulig å gå påkledd, for svetten springer uten at vi anstrenger oss, så klær vil klistre seg til kroppen og hindre bevegelse. Det er et yrende liv; så vidt vi vet, er halvparten av jordklodens arter å finne her. Så det er en kakofoni av lyder, og luktene slår mot oss med de varme luftdragene. Står vi på bakken, er vi omgitt av høye stammer med tette kroner som det henger luftrøtter, snylteplanter og lianer fra. Mange trær har stylterøtter; den nederste delen av stammen er delt opp i mange «ben», så den kan stå bredbent og trygt. De fleste trærne har ganske lik bladform – avlange med en spiss i enden. Formen tvinger vannet å renne av, og det er ganske praktisk når det regner hver dag. Det meste av livet i skogen oppholder seg i trekronene mer enn tretti meter over hodene våre. Der lever kattedyr, slanger, aper, fugler – og blomster omgitt av sommerfugler og andre insekter. Man trenger ikke å ha mye fantasi for å forstå at det er rikelig tilgang på mat og vann her, selv om farene også er mange.
Livet i Arktis, derimot, er preget av kuldens grep om lyse, flate vidder dekket av snø. Svært lite vokser her, og mennesker og dyr lever i grensen mellom land og hav. Dette er ingen tydelig grense, for snø og is skjuler hvor landet slutter og havet begynner. Først langt utenfor fastlandet brytes isen opp og gir tilgang til livet i havet. I denne sonen er klimaet preget av sterke vindkrefter, og to tredjedeler av året kan være stormfulle. Vinden flytter ikke bare snø, men bidrar også til isbryting og forflytning av isflak, så landskapet er i konstant forandring. Isen ser hard og fast ut og kan stenge menneskene inne, men skinnet bedrar; den kan også fryse til raskt og brytes opp i voldsomme kast pga spenningene som oppstår.
Lyset er en egen faktor; bare ved skyfri himmel blir konturene i landskapet synlige. Skyenes raske bevegelser skaper farge- og skyggevirkninger som påvirker landskapets utseende. Man skal ha god grunn for å oppholde seg utendørs på disse endeløse, hvite viddene uten vegetasjon. Først der snøen ikke ligger hele året, kan plantelivet klore seg fast. Da gjerne i fjellsprekker som frosten har dannet, og hvor partikler som vinden fører med seg, kan bli liggende og danne muld. På nakne fjellpartier kan lav og moser bidra med farge og form. Laven kan overvintre på stenen og utnytte noen få dager med solbestråling og riktig temperatur til å smelte islaget. Da klorer den løs noen mineraler fra stenen og fugleskitten nok til at fotosyntesen kan omdanne solenergien, og laven kan vokse. Slik kan den holde ut og dekke en overflate på en kvadratmeter i løpet av et par mannsaldre. Men i havet vokser inuittenes grønnsaker – som tang og tare.
Elevene kan knapt forestille seg hvordan livet virkelig arter seg i en igloo, fritt for wifi og langt fra andre folk. Men det blir åpenbart at man må kjenne naturens hemmeligheter for å kunne overleve. På Steinerskolen på Skjold drar alle klasser hvert år på en ukes skitur i fjellheimen, og tiende klasse overnatter en natt i snøhule. Alle elevene har et snev av erfaring med kulden og vet at marginene kan være små.
Samme plante tar ulik form
Når de ulike klimasonene skal beskrives, kan det understreke forskjellene ytterligere om vi beskriver hvordan samme plante eller dyr vokser, lever og ser ut fra sone til sone. Elevene kjenner til hvordan elementene jord, vann, luft, varme og lys er plantenes livsnødvendige næring, og hvordan tilgangen på dem påvirker plantenes vekst; rikelig med vann stimulerer veksten og gjør at grønnsværet svulmer opp. I tørke og sterk varme blir plantene små og bladverket tynt og flisete. Mye lys stimulerer blomstringens farger og duft.
Gjennom slike studier kan elevene få en utvidet forståelse av hvordan livet påvirkes av naturen og klimaet. Beskrivelsen av for eksempel ørkenrev og polarrev kan illustrere livet i klimasonene med sterke kontraster; både kroppens proporsjoner og ørenes størrelse og utforming avspeiler forholdene de lever under.
Kan vi finne en plante som har funnet livsvilkår kloden rundt? En slik plante finner vi i lyngfamilien, nemlig rhododendron, som vokser vilt i alle klimasoner helt opp til 6000 moh.
Arktisk rhododendron er liten av vekst, den strekker seg kanskje fem cm i været. Den kryper bortover med harde, treaktige stilker og minner slik om sin frende lyngen. Bladene er tykke og voksaktige, mindre enn 1 cm lange, og de kan holde på fuktigheten over lang tid. De blir brune og knudrete om vinteren og ser ut som småsten. Om våren blir de grønne igjen og gjenopptar veksten. Blomstene er små, ca 1 cm i diameter, men stråler til gjengjeld med intense farger. De vender alltid mot solen, og vinkelen på kronbladene reflekterer lys og varme inn mot senteret, der frøene dannes.
I de asiatiske tropene er det mange rhododendronarter. De har som regel læraktige blader og voksaktige blomster. Bladene blir ofte ikke større enn slik vi kjenner dem i Norge; ettersom det er bladverket som står for fordampningen, er det greit å begrense overflaten. I denne varmen blir til gjengjeld blomstene spektakulære; de blir forholdsmessig mye større enn bladene og mangefargede, gjerne spettede inni, og i tillegg kan de ha en nesten bedøvende, sterk duft. Buskene blir ikke høyere enn rundt fem meter. De kan trives med trang rotplass, og kan finne på å vokse i armkroken til et tre, høyt oppe i trekronen. I tropenes evige sommer blomstrer rhododendronen kontinuerlig.
I den tempererte sonen i Yunnan-provinsen i Kina er forholdet mellom varme, fuktighet og jordsmonn i perfekt balanse, og vill rhododendron kan her bli 30 m høy med en stamme på 1 m i diameter. Bladene kan bli opptil 1 m lange. Da går ikke tankene først til lyngfamilien. Det er først og fremst i stammenes vekst og i bladverket at disse plantene dominerer; her fins alle tenkelige bladformer og teksturer, størrelser og farger, behåring og flekker. Blomstene blir ikke like flamboyante og store som i tropene, men de overgår fremdeles mye av det som ellers blomstrer i denne sonen, både i fargeutvalg og blomsterform.
PLANTENE SOM FORANDRET VERDEN
Plantene er menneskehetens – og jordklodens – viktigste livsbetingelse. Det er plantene som gjør solens energi tilgjengelig for oss ved å binde den i fysisk stoff. Det er derfor ikke rart at planter har spilt en sentral rolle i historiens gang; det var kultiveringen fra gress til korn som endret menneskenes levesett fra nomadens omflakkende liv til bondesamfunnet. Det er i stor grad menneskenes bruk av plantene som har ført til handel og kommunikasjon. Det var jo krydder, frukt og mat som lokket europeerne ut på havet, og som skapte handelsveiene til lands og vanns. Og gjennom handel og reiser har nye arter flyttet seg mellom kontinentene og skapt nye livsvilkår.
Poteten – het og allsidig
Poteten er opprinnelig en vill vekst fra Andesfjellene i Peru. 4000 år gamle potteskår forteller at potetavlingene ble ansett som hellige, for så høyt til fjells var det ikke mye annet som kunne hente næring ut av jorden. Og poteten fulgte med da conquistadorene plyndret landet. Den skulle vise seg å ha større verdi enn gullet, for ingen annen vekst gir så mye næring pr kvadratmeter dyrket mark. Likevel ble ikke poteten ønsket så hjertelig velkommen. Kanskje fordi dens form var adskillig mer forvridd og uhumsk enn slik vi kjenner den i dag – den gang minnet den mest om deformitetene på hender og føtter hos spedalske. Eller fordi den ikke er nevnt i Bibelen – og i tillegg formerte seg og svulmet opp som et lik under jorden – tydelige tegn på at den måtte være djevelens verk. Men som kjent spiser fanden fluer i nøden, og under hungersnød i Europa ble poteten stadig redningen. På midten av 1700-tallet ble den aktivt spredt; presteskapet døpte den «jordeple» og forkynte dens edle verdi, og kongelige påla dyrkning. Ludvig den 16. gjorde et sjakktrekk; han plantet et felt i Versailles og lot avlingen bevokte døgnet rundt. Selvfølgelig ble avlingen plyndret og de fattige fordelte byttet mellom seg. Slik fikk Ludvig innført poteten i hele landet. Kanskje smilte hodet hans på staken da han så at Versailles’ fine hager ble omgjort til potetåkre etter hans død?
Potetens nøysomhet og leveringsevne tross dårlig vær trumfet alle andre dyrkbare korn- og rotplanter. I hele Europa steg befolkningsveksten parallelt med dyrkningen. Ikke minst pga dens C-vitamininnhold; skjørbuk forsvant og folk beholdt tennene mye lenger. Poteten ble folks viktigste næringskilde, og det er også grunnen til at det gikk så galt da det først gikk galt. For, i motsetning til inkaene, som dyrket over to hundre ulike potetsorter, baserte Europa seg på bare én. Og da potetpesten spredte seg gjennom Europa i 1840-årene, råket den hardest der lite annet ble dyrket. I Irland hadde befolkningen vokst til over fire millioner takket være poteten. Da potetpesten rammet flere år på rad, strøk en fjerdedel av befolkningen med, og resten ble kastet ut av sine hjem av de engelske godseierne for manglende evne til å betale skatt og leie. Slik startet en omfattende utvandring til Amerika, og over en million irer forlot sitt fedreland på få år. Ingen andre land har bidratt så mye til det økende folketallet og til kulturen og næringslivet i USA.
Hele verden i en sølepytt
Jo eldre elevene blir, jo mer kan de utforske verden på egen hånd, med stadig nye briller. I andre videregående får elevene i biologiundervisningen studere livet gjennom mikroskop. Det er nok til å få hakaslepp av!
I en dråpe vann fins det en hel verden av vidunderlig formet og travelt opptatt liv. Mikroorganismene er encellede organismer som er en avgjørende del av alt liv. De sørger for at den store livssyklusen går sin gang fra år til år ved å bryte ned avfallet i planteriket til sine enkelte bestanddeler. De lever i munnen og tarmene våre og tar seg av fordøyelsen. De lager melk i kuens mager. Deres viktigste livsbetingelse er et fuktig miljø.
Mikroorganismene i vann vi kan finne på skolens område, er blant slike man har funnet spor av i de eldste kjente fossilene. Noen av dem er små planter – alger og plankton – som vokser takket være deres evne til fotosyntese. Andre oppfører seg som dyr fordi de er avhengige av å «spise» andre organismer for å kunne vokse. Da strekker de seg rundt offeret så det blir totalt omfavnet. De løser opp substansene, tar opp det de trenger gjennom cellemembranen og slipper ut igjen restene samme vei.
Mikroorganismene opptar mineralsk materie som er oppløst i vannet for å bygge sine cellevegger. Cytoplasmaen, den tyktflytende geleen innenfor veggene, er i konstant bevegelse. Her foregår alle livsprosessene, grunnlaget for vekst, stoffskifte og formering. I cellens kjerne finnes den intelligente planen bak organismens aktivitet. Selv om de er uhyre små, er mange av mikroorganismene fantastisk vakre, og de beveger seg ofte på finurlig vis.
Store, usynlige rikdommer
Kiselalger (diatoméer) bygger celleskallet sitt av silisium. Når disse algene dør, faller skallene ned på havbunnen og danner silisiumholdige, sedimentære bergarter. Berlin er bygget på slik bergart, og i California finnes det lag av denne kiselguren som er 300 m tykke. Kiselgur brukes som poleringsmiddel, isolasjon og i tannkrem, og i dynamitt bidrar den til å stabilisere nitroglyserinet. Kiselalgene finnes i alle typer fuktige biotoper over hele jordkloden, også i polare strøk. De finnes både i fuktig jord, ferskvann og saltvann i over 10.000 forskjellige arter. De blomstrer opp om våren og blir mat for blant andre krepsdyr, som igjen er mat for den fisken vi lever av. De reagerer følsomt på endringer i vannets saltbalanse, og de brukes derfor som «kanarifugler» i studier av livet i vannet.
Kiselalgene er geometriske vidundere, og de er enten symmetriske om et punkt eller en linje. De langstrakte beveger seg langsomt og majestetisk ved hjelp av et roterende bånd av cytoplasma som stikker ut gjennom en sprekk på undersiden. De sentriske artene lever på vannets overflate og produserer en olje som hjelper dem å flyte. Skallet består av to deler som passer til hverandre som en eske med lokk. De formerer seg ved celledeling, der hver nye organisme får lokk eller bunn og må bruke denne til å danne seg en ny bunn. Slik blir enkelte organismer mindre og mindre for hver deling. Ellers kan kanskje bildene under tale for seg selv.
Radiolaria Foraminifera
Mikrasterias, Grux Melitensis Kiselalge, Pinnularia Gibba
SKAPNINGENS HERRE?
Mennesket har blitt kalt skapningens herre. I den grad vi er det, er det ikke nødvendigvis fordi vi har skaffet oss så mye kunnskap om alt som finnes og lever på jorden. Skal vi leve opp til tittelen, må vi bruke denne kunnskapen til å verne om det vi hersker over, ikke utnytte den til egen vinning på naturens bekostning. Steinerskolens undervisning forsøker å bidra til at elevene våre blir mennesker med kjærlighet til alt i naturen, og med trang til å beskytte den.
Illustrasjoner: Gry Veronica Alsos. Tavletegninger: Solvita Mellenberga, Rudolf Steinerskolen i Lørenskog.
