Astronomi

8. trinn ved steinerskulen er året for dei store oppdagingar og ekspedisjonar. Mennesket sitt handlingsrom vert utvida og verda skal erobrast i sin heilskap(Steinerskoleforbundet, 2014). Astronomi, som del av naturfagundervisninga på barnetrinnet, har til no hatt sitt utgangspunkt i fenomena slik dei kunne observerast frå landjorda. Sola sine rørsler, flo og fjære og månefasane er blitt erfart med sansane.

Lenge fekk planeten vår, gjennom eit slikt geosentrisk verdsbilete, vere universets sentrum. På ungdomstrinnet tek klassen spranget over i det heliosentriske verdsbiletet, noko som inneber at dei unge skal erobre nye utkikkspunkt, sjå jorda frå verdsromet og på nytt plassere seg sjølve på den (Steinerskoleforbundet, 2007).

Ifølge steinerskulens fagplanar har astronomifaget som overordna hensikt å gjere elevane merksame på eiga iakttaking. Ved å introdusere fenomen som ikkje på forhånd er bearbeida av andre si tenking, får eleven rom til å sjå samanhengar der ei sjølvstendig forståing kan veksa fram (Thunold, 2016). I motsetnad til å plassere oss i abstrakt teori, tek vi utgangspunkt i vår erfaringsmessige ståstad og føretek, ved eiga kraft og vedvarande iakttaking, ei langsam dreiing inn i nye tankemessige peilemerke.

Klassen har alt utforska sola sin gang på himmelen, skifte i årstider og høyrt om Nikolaus Kopernikus. Temaet som no står for tur er eit fenomen elevane alt har eit forhold til: stjernehimmelen. Januarmørket gjev gode moglegheiter til å gjennomføre observasjon av dei ulike stjer­ne­­­­bileta sin utsjånad og innbyrdes plassering.

Stjernehimmelen

Alle dei lysande punkta på nattehimmelen er stjerner, utanom nokre få, synlege planetar. Det vi ser er ein liten flokk av dei 300 milliardar stjernene i galaksen Melkeveien. Medan stjernene står stille på himmelen, går planetane vi kjenner i eliptiske baner kring dei. Sola vår er ei slik stjerne og jorda ein slik planet. Det er bana jorda går i og dreiingar den gjer på vegen som gjev oss natt, dag og ulike årstider. Likeins er det desse røyrslene som gjer at stjernehimmelen ser ut til å dreie rundt over oss.

Stjerner kjem i mange typar og størrelsar: store, små, kalde, varme, raude, blå, unge og gamle. Nokre befinn seg nærare oss enn andre, men alle er dei ufatteleg langt borte. Til alle tider har stjernebileta vore dei same som no, og slik forutsigbarhet har vore til stor nytte for det enkelte mennesket og for vitskapen. For litt meir enn 400 år sidan, i 1609, gjorde vitskapsmannen Galileo Galilei dei fyrste observasjoner av natte­himmelen med eit astronomisk teleskop. Det vesle instrumentet gjorde Galilei i stand til å sjå svakare lyskjelder enn med det nakne auget, og forstørringa hjalp han til å avdekke fleire detaljar ein tidlegare ikkje ante noko om: krater og fjellkjeder på månen, Venus sine fasar og Jupiter sine store månar, berre for å nemne nokre. Oppdagingane til Galileo vekte stor begistring over heile Europa og vart blant dei beste argumenta for det Kopernikanske (heliosentriske) verdsbiletet (Jaunsen, 2009).

Polarstjerna, himmelretningane og Karlsvogna

Ei gruppe på sju like klåre stjerner dannar eit stjernemønster som kan minne om ei vogn med fire hjul og bøygd handtak. Ein kan alltid finne Karlsvogna på himmelen, og med den som utgangspunkt kan auget raskt gjenkjenne andre stjernegrupper i nærleiken. Dei to stjernene som ligg lengst unna handtaket på vogna ligg i ei rett line frå Polarstjerna, den mest lyssterke stjerna i stjernebiletet Lille bjørn. Polarstjerna står stille på himmelen, rett over Nordpolen, alltid i ein vinkel med horisonten som svarar til breddegrada det blir observert frå. Ein kan difor orientere seg etter Polarstjerna (Stella Polaris).

Sirkumpolaritet

Stjernebileta på himmelen i nord er sirkum­polare. Sirkumpolaritet er eit ord som vert brukt om fenomen som finnest ved, eller går kring, polane. Det kan vere havstraumar, landområde, biologiske arter eller himmelobjekt. Midnattsola sine røyrsler er et døme på at sola kan være sirkumpolar.

Om du står på nordpolen i vinterhalvåret og ser rett opp, roterer stjernehimmelen som eit stort hjul over deg, med aksen og navet i Polarstjerna. Punktet rett over der du står, vert kalla senit. Stjernebileta går heile sirkelen rundt Polarstjerna ein gong i døgnet. Plasseringa så nær himmelpolen gjer at dei i sin rotasjon heile tida held seg over horisonten. Andre stjerner forsvinn under horisonten ein del av si daglige, sirkulære bane og atter andre forblir permanent under horisonten.

Stjernebilete til ulike årstider

Stjernehimmelen endrar seg både gjennom natta og gjennom årstidene. På grunn av jordrotasjonen vil ikkje stjernebileta kome opp på nøyaktig same tid kvar dag. Fire minutt forseinking per dag vert til ei forskyving på ca to timar på ein månad (medan dei etter eit år er attende i utgangsposisjonen). Altså vil ei bestemt stjerne-­gruppe stige opp over horisonten åtte timar seinare i mai enn i slutten av desember. I løpet av desse fire månadene har dreiinga om jord­aksen gjort at sola også står opp tidlegare og lyser lenger på himmelen i mai enn i desember. Desse faktorane påverkar at enkelte deler av stjernehimmelen vil være betre synleg om vinter­en enn om sommaren, om våren enn om hausten. Vårtriangelet, med dei omliggande stjernebileta, skin tydeleg på himmelen om våren, sommartrekanten utmerkar seg om sommaren, haustfirkanten om hausten, medan vintersekskanten er spennande utgangspunkt for stjernekikking om vinteren (Kraul, 2016, s. 21–29).

Astronomifaget

Astronomi skal by på mykje iakttaking over tid; observasjonar som kan skape grunnlag for tileigning av omgrep og ny forståing (Steinerskole­forbundet, 2007). Når eleven ved eigne tanke­-krefter erobrar ny kunnskap, oppstår ei gryande gjennomskoding av eigne læreprosessar. Dette gjev tillit til at ein kan ha stor påverknadskraft også over framtidig læring – ein lærer seg å lære – og ny autonomi kan vekse fram i den unge.

Astronomi gjev på mange vis si støtte til klassens ateistar. Gamle dogmer kan stå for fall og skepsis vere teikn på modning i den enkelte. Pedagogen kan møte dette med vaken ambisjon om å halde fast i tvilen som eit moglegheitsrom der verda har meir å by på – og vi kan finne nye sanningar.

Matematikk, eurytmi og perspektivteikning er støttespelarar på vegen frå konkret til abstrakt tenking (Steinerskoleforbundet, 2016), og likedan kan ein del av faginnhaldet vere å setje ord på, skape tekst og reflektere kritisk over informasjon vi møter i og utanfor klasseromet. Tverrfagleg arbeid med norsk eller engelsk, der sjangerlære, presentasjon og kjeldemedvit er ein del av pensum, kan gje moglegheit til å arbeide med fagtekst og øve medvit om kven den er skriven av og for – og i kva kontekst. Ein langsiktig intensjon kan difor vere å frambringe kritisk tenking, eleven si eiga stemme og literacy.

Gjennomføring

Januar og februar bør by på nokre klåre vinternetter passande for stjernekikking. Vi oppsøker nattemørket borte frå bebyggelse og lysforureining, gjerne når månen heller ikkje er lyssterk, for den fyrste introduksjon til stjernehimmelen. Ein skyfri kveld kan by på hundrevis av godt synlege stjerner, forutan månen og enkelte planetar, som ein kan observere utan bruk av kikkert. Det ein treng er lommelykt med raudt lys, kakao på termos, varme kle, gjerne soveposar og underlag, samt velvillege foreldre med bil (Ovaldsen, 2008).

Avsluttande refleksjon

Fleire kjelder legg stor vekt på mytologiske historier kring stjernebileta. Der har eg vore i tvil. Medan eg synes det er naturleg å dra enkelte liner til gresk mytologi frå 6. klasse, ville eg ikkje ynskje at ei utforsking av stjerneformasjonane skal knyttast for sterkt til eit narrativ. Bileta står sterkt i seg sjølv med sine namn og assosiasjonar til arketypar, og for meg vert det viktigare å hente fram det som er karakteristisk ved stjerne-

himmelen slik den framstår, i tru på at dette er nok til å vekke ei genuin interesse hos elevane. I framtida vil ny og meir kontemporær mytologi måtte skapast, og kanskje vil vårt felles­skap under stjernehimmelen vere med å gi innhald til denne.

Noko som kanskje må balanserast undervegs, er forholdet mellom framdrifta mot ny kunnskap og dveling ved eksistensielle spørsmål. Faktakunnskap står i sentrum, distansane er store og mennesket si skjebne kan virke over­leten til tilfeldige kosmiske krefter. Då, akkurat når vi kjenner oss som mest ubetydelege og lengtar etter nye svar, treng gjerne det sjelelege senteret i menneket merksemd i undervisningssamanhengen. Mytologiforskaren Joseph Campbell meinte at det er ikkje ei meining bak det heile mennesket søker, men heller ei erfaring eller oppleving av verkeleg å vere i live (Campbell, 1991). Altså ei kjensle av å vere deltakande og ha betydning i verda, sjølv om den er like skremmande som den er fantastisk. Ei slik kjensle trur eg astronomifaget også kan by på. Vidare i undervisninga, når vi møter planetane, ville eg difor syne dokumentarfilmen Goodbye Cassini – Hello Saturn (NRK). Filmen viser astrofyikarar, svært mange av dei kvinner, djupt engasjerte i arbeidet sitt. Samarbeidet dei imellom, arbeidsmoralen og engasjementet er til å ta og føle på, og dei tør å ta dristige avgjerder sjølv om det ikkje er gitt at dei vil lukkast (noko som er eit pedagogisk poeng). Nesten blotta for abstrakte omgrep tek filmen oss med på ei oppdagingsreise som vil kunne vere svært inspi­rerande for elevene, og eg ville ikkje la ein slik sjanse til å bygge framtidsdraumar passere.

I eit danningsperspektiv kan til tider eit fag i grunnskulen si største nytte synast å vere evna til å synleggjere sjela så ofte som mogleg. Det kan være gjennom nysgjerrighet, samarbeid og utprøving, eller ved å stille spørsmål som opnar for nye spørsmål, at elevane kan få inspirasjon og mot til gripe sine eigne impulsar. Astronomi krev eit objektivt blikk, men er like fullt eit konfronterande fag som stiller oss alle overfor ein avgrunn. Når vi speidar mot stjernehimmelen, iakttek vi samstundes oss sjølve i ein samanheng der spørsmåla alltid vil vere større enn svara.

Kjelder

Bøhn, S. (1979). Astronomien – det glemte skolefag. Steinerskolen artikkleregister. Oslo.

Campbell, J. (1991). The Power of Myth. Toronto: Anchor Books.

Jaunsen, A. (2009, februar). Galileo Galilei – astronomiens far. Hentet mars 2019 fra Forskning.no: https://forskning.no/fysikk-partner-store-vitenskapsfolk/galileo-galilei—astronomiens-far/937135

Kraul, W. (2016). Stjernetid. Himmelfenomenene. Opplev dem! – Forstå dem! Oslo: Antropos forlag.

Ovaldsen, J.-E. (2008). Himmelkalenderen. Hentet mars 2019 fra Observasjonstips: https://www.himmelkalenderen.com/observasjonstips/

Steinerskoleforbundet. (2007). En læreplan for steiner­skolene 2007 – Grunnskolen. Hentet februar 2019 fra Steinerskole.no: www.steinerskole.nohttp://www.steinerskole.no/wp-content/uploads/2018/05/Læreplan-for-steinerskolene-2007-grunnskolen-v-2-1_aug_2015.pdf

Steinerskoleforbundet. (2014). En læreplan for steiner­skolene. Oversikt – steinerpedagogisk idé og praksis. Hentet mars 2019 fra steinerskole.no: http://www.steinerskole.no/wp-content/uploads/2018/05/En-lareplan-for-steinerskolene-Oversikt-steinerpedagogisk-ide-og-praksis-2014.pdf

Steinerskoleforbundet. (2016). Fra Askeladden til Einstein. Kunnskap i sammenheng. Oslo: Steinerskoleforbundet.

Thunold, D.-O. (2016, November). Lokal fagplan i astronomi. Hentet februar 2019 fra Rudolf Steinerskolen i Oslo: http://www.rsio.no/fagplaner/ungdomstrinnet/lokal_fagplan_astronomi_ungdomstrinnet.pdf

Foto: Maria Bø Ofstad

Foto: Maria Bø Ofstad

Berit Johanne Kjøde

Klasselærer ved steinerskolen i Asker. BFA med spesialisering i tegning (ECIAD, Vancouver), prosjektleder og pedagog fra Steinerhøyskolen.