Lise Goll (28) har gått Steinerskolens alle tolv år, og før det, steinerbarnehage. Da hun skulle hoppe over den usynlige streken i skolens avslutningsritual, vegret hun seg og var den siste over. Nå arbeider hun i Tyrkia, på grensen til Syria, med å bistå et minerydningsarbeid.
Kun i noen ferieuker er hun tilbake i Danmark, vi møter henne på Vidarskolen i København, der hun gikk ut fra videregående for ti år siden. Etter at hun besøkte Tyrkia da hun var 21, har hun oppholdt seg det meste av tiden der: «Dette at det er så annerledes; at jeg må strekke meg for å forstå. Også det å møte noe man ikke kan rokke ved, som med tradisjoner og autoritet. Og det å stadig kjenne en arm om skulderen – tyrkerne er så kroppslige i kontakten.»
Vi står ved skolens smie; her kommer Dieter, Lises gamle håndverkslærer og legger en arm rundt henne, låser oss inn i hovedbygningen og koker kaffe og kommer med jordbær: «Hvordan står det så til, Lise, der ute i den store verden?»
Lise ville ikke riktig vite av verden da hun gikk på videregående. Hun søkte innover, mot en mer fullkommen virkelighet, der hun skrev årsoppgave om engler. Kan du ikke snakke om noe vanlig, sa vennene og trakk seg vekk. Nei, Lise kunne bare snakke om det som for henne ga mening. Hun hadde sterke drømmer; et veldig lys, nesten fryktinngytende, og hun leste antroposofi og var betatt av hvordan Steiner fikk det hele til å henge sammen. Egentlig litt for perfekt, og nærmest selvtilstrekkelig, mener hun nå: «Steiner står der jo for å bli utfordret, han som andre. Det må ikke bli fundamentalistisk, uten rom for andre perspektiver.»
Det holdt på å gå galt. Lise isolerte seg, strevde med å finne mening og feste i seg selv: «De færreste skjønte det.» «Pass på, Lise,» sa en lærer. Også moren, Helle Uglebjerg, prest og siden mangeårig lærer i Steinerskolen, bekymret seg for henne. Det hjalp da Lise fant seg et praktisk arbeid gjennom et vikarbyrå. Levere postpakker byen rundt, til stadig nye adresser. «Slik lærte jeg å orientere meg.» De siste månedene dette året etter videregående arbeidet hun i en steinerbarnehage: «Det var godt å være tilbake, i et bevisst arbeid med barn, med ritualer og estetiske verdier.»
Det estetiske og det etiske: Lise likte å lese. Det eksistensielle skulle være vakkert, som i den gode litteraturen. Og hun spilte cello, og i et forum av mennesker som møttes jevnlig i et hus på Nørrebro, arrangert av en gammel hippieprest, fikk hun påfyll av litteratur og hun ble kjent med forfatteren Sam, som også spilte cello: «Han ble en farsfigur.» Sam hadde studert filosofi og lot Lise forstå at filosofien kunne være en tankenes vei mot verden. Hun begynte på en bachelor ved Københavns Universitet, og i starten søkte hun gjenklangen av Steiner, særlig hos Kant, men etter hvert hentet hun stadig mer fra andre perspektiver. «Jeg trengte at noe utenfra slo i stykker mitt altfor sammenhengende verdensbilde. Og jeg trengte å utvikle min kritiske sans».
BARNDOM
– Jeg tenkte alltid at jeg hadde det som plommen i egget som barn. Vi bodde i et nydelig rikmannskvarter, vi leide riktignok, og ikke var det noe til standard heller, men mormor ga oss noen penger til mat og mine foreldre samlet panteflasker, og slik hadde vi det bra. Mor leste til prest og far til arkitekt, og jeg var «enebarn»; mine brødre er fem og tolv år yngre. Far var alltid mye opptatt av faget sitt, men der i hagen bygde han en hel verden for meg, med en hule og en bro mellom trærne og en såpekassebil til å fare rundt i. Og han sang, og mor fortalte historier. Av ham mener jeg å ha arvet sansen for det abstrakte og evnen til å abstrahere, og av mor håper jeg å ha lært av hennes åpne og varme vesen.
Dette med det nære og kroppslige, det er blitt stadig viktigere for meg. Som barn var jeg en villbasse; rundt omkring og høyt og lavt. Ikke særlig dyktig med skolefagene, unntatt musikk, teater og gymnastikk. Men jeg ble sett, og det betydde mye. Vi hadde en lærer, herr Petersen; han var så dyktig til å tegne og male og fortelle historier, og han så virkelig nyansene i oss og var som en kjærlig far.
TYRKIA
Lise kom til Tyrkia første gangen i 2007, med interrail: ”Bare det å ankomme slik til magiske Istanbul!” Året etter søkte hun Erasmus-stipend og fortsatte sine bachelorstudier der. Begynte å lære seg tyrkisk. Møtte tyrkiske ungdommer. Ble kjent med en gutt, Mehmet, og ble kjæreste med ham. Møtte en tyrkisk hverdag. Allerede fra starten av i Tyrkia kom jeg meg ut på landsbygda, tok et tungt arbeid på en gård. – Det var langt hjemmefra, ja, men jeg likte det. Det å stå overfor noe fremmed, tiltaler meg.
Lise er snart ferdig med mastergraden nå, bare oppgaven gjenstår, om det kurdiske spørsmålet. Som jo ikke er ett, men en rekke spørsmål. Du kan være kurder, og allikevel tyrkisk nasjonalist. Eller du kan være kurder i konflikt med andre kurderes sak. – Det kunne ikke bli en ren teoretisk avhandling, jeg er ikke så god på det akademiske begrepsapparatet. Jeg har noen gode studievenner som virkelig gjør filosofien til et fag, men for meg er den først og fremst av eksistensiell betydning, og jeg er heller ikke så interessert i å argumentere. Nei, jeg er best på refleksjon og opptatt av å beholde undringen; den har alltid vært en drivkraft.
Jeg kunne ikke tyrkisk da jeg møtte Mehmet. Og han kunne ikke engelsk. Han er lærer, bor ennå på gutterommet i sitt forstadshjem, preget av tradisjonelle verdier. Vi lærte å kjenne hverandre gradvis og måtte lenge holde forholdet hemmelig. Mitt forhold til Mehmet og til Tyrkia, det handler om det samme: Noen verdier og handlemåter som tiltaler meg, og noe som jeg tar avstand fra. Det gir et ganske annet utgangspunkt for kritikk når du kjenner noe innenfra. Jeg vil ikke bli en orientalist, en som bygger sine teorier om Østen. Det er alltid nyanser som kan føyes til utfra den erfaring man står i.
På et tidspunkt ble forholdet satt på prøve, og det var en viss dramatikk: – Mehmet fikk høre fra en kontakt i etterretningspolitiet at jeg var i søkelyset for prokurdisk aktivitet, ubegrunnet naturligvis. Vi forsøkte å glemme dette, men så inntraff et par episoder hvor jeg skjønte at jeg ble overvåket, og snart fikk vi den samme historien fra Mehmets søster, som er i politiet. Bare det at jeg var opptatt av kurdernes sak, det ble nå et politisk standpunkt i familiens øyne. Det ble til at jeg måtte hjem til Danmark for at få det hele på avstand. Forholdet til Mehmet tok slutt i fjor; det ble en felles fremtid å ta stilling til. Men vi er fortsatt gode venner.
ÉN VERDEN
Denne omstillingen fra det danske samfunnet til det tyrkiske, den er krevende. Mange ganger er den vanskeligst når jeg er tilbake i Danmark. Etter studiene jobbet jeg noen måneder på Michaelskolen, og etter bruddet med Mehmet, noen måneder i en barnehage på Nørrebro. Jeg ser hvor privilegerte danske barn er, men også hvor bortskjemte og ofte uforskammede de kan være. Likeens vi voksne, hvordan vi liksom lager leven over ting som ikke fungerer rundt oss; det er tross alt et velfungerende samfunn vi har bygget her i Skandinavia. Når jeg så hører hva mine utenlandske bekjente møter av problemer her i Danmark, må jeg tenke på den åpenheten og gjestfriheten vi møter som utlendinger i Tyrkia, og hva de ellers står overfor av samfunnsmessige utfordringer der. Jeg har vært guide for Vidarskolens Istanbul-reise, og heldigvis, disse unge er ennå i stand til å bryte med sine fordommer.
For tiden bor Lise i byen Urfa i det sydøstlige Tyrkia. Siden 2012 har hun vært tilknyttet ulike uavhengige organisasjoner, og nå sist, Mines Advisory Group (MAG), der hun arbeider som tolk og med psykososiale og praktiske oppgaver: – Nå er jeg i Tyrkia fordi det er her jeg føler meg hjemme, og fordi jeg vil gjøre en forskjell. Jeg skal fullføre oppgaven om det kurdiske, og jeg forsøker å sette meg inn i deres kultur. Jeg har begynt å lære kurdisk og har reist rundt i hjertet av Kurdistan, og jeg kan se hvordan de har deres eget liv der i fjellene, fjernt fra de maktinteresser som styrer. Det er slike motsetninger som gir grunnlag for politisering og konflikt.
Om hun så støtter kurdernes kamp? De må samarbeide med kurdiske opprørsstyrker i det minerydningsarbeidet som pågår. Men kurdernes sak er mangfoldig, og først og fremt er det for Lise en menneskesak. I den syriske landsbyen Kobane, rett over grensen fra Urfa, er det utplassert miner foran alle hus. Den islamske staten inntok landsbyen i 2014, men ble siden beseiret av kurdiske styrker, og folk kom tilbake og gikk på minene. For en måneds tid siden angrep IS Kobane igjen, og Lise kjenner folk der som ikke kommer seg bort, eller som er blitt drept. – Jeg drømmer om krig, og det gjør vondt. Men mest vondt er det å ikke kunne hjelpe. Nå er jeg her i Danmark fordi situasjonen er for utrygg, men jeg skal tilbake. Det er ikke min kamp, nei, og jeg bestreber meg på ikke å velge side, selv om det er hos kurderne at jeg har mine sympatier og relasjoner. Jeg er der for det humanitære, og slik sett er det godt å være tilknyttet en uavhengig organisasjon.
Selv midt oppe i konflikt og krig er jeg privilegert; mitt liv er beskyttet av den danske stat. Syrerne, og til dels kurderne, de er overlatt til seg selv. Her i Danmark kan vi si: Det er alltid krig der nede. Men da ser vi med vårt blikk og glemmer at det vi ser, eller de vi overser, også har et blikk, en opplevelse. Det kan vende seg mot oss en dag dette; alt hva vi ikke vil la komme inn på oss.
De store spørsmålene for meg har alltid vært: Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi hen? Hva er vår oppgave?
I Tyrkia er det verste som fins å være en hjemløs. Der handler det om tilhørighet, tradisjon, autoritet, høflighet og gjestfrihet. Hvor kommer du fra, spør de åpent. Og hva gjør du her?
Det var Steiner i alt jeg skrev og malte – jeg så det ikke selv den gang.
Årsoppgaven handlet om engler, og jeg intervjuet folk om deres møter med englene. I ettertid ser jeg at det like mye var menneskemøter.
Foto: Privat Lise Goll