Bordspill: Den lille, røde høna

I fjor høst ble jeg og en av mine kolleger i Eventyrbrua steinerbarnehage invitert til en festival for å fortelle eventyr for barn. I og med at vi ikke ante hvem som ville komme for å høre, men antok at det kunne bli barn i ulike aldre, kanskje helt ned til ett år, så tenkte vi at det var lurt å bruke en velkjent metode fra steinerbarnehagen for å støtte fortellingen, nemlig bordspill.

Vi visste at vi måtte rigge fort opp og ned, og da kom ideen om å lage en «scene» inni en gammel pappkoffert. Dette viste seg å skape en ekstra magisk dimensjon.

Siden det var tidlig høst, syntes vi at eventyret om «Den lille røde høna» passet godt. Noen av figurene hadde vi fra før, men høna og grisen ble tovet for anledningen.

Eventyret i seg selv er forholdsvis kort, men vi lekte oss med innholdet og la inn flere musikalske innslag der handlingen tilsa det. Vi fant blant annet ut at vi ville male kornet på en ekte kornkvern, og når vi først hadde mel, så trengte vi bare å tilføre litt vann, og så hadde vi deig. Vi stekte dette som pinnebrød over et lite bål av te-lys, og da kom duften av nybakt brød og forsterket fortellingen ytterligere.

Et eventyr som i utgangspunktet kan fortelles på noen få minutter, ble til en halvtimes forestilling hvor barna fikk god tid til å følge kornets forvandling via mel til nybakt brød. Barna ble sittende med måpende munn og undring i blikket.

Da forestillingen var over spurte de: «Var det ekte?». Etterpå fikk de som ville, prøve kornkverna, og da kunne de fastslå at det var helt ekte mel.

Det var ganske magisk å oppleve at barn i vår teknologiske tidsalder fortsatt lar seg imponere av en helt analog fortelling om å forvandle korn til brød.

Eventyrkofferten ble en umiddelbar suksess!

Den lille røde høna

Det var en gang for riktig lenge siden, men det kunne like så gjerne ha hendt i dag, en flittig liten rød høne. Hun bodde på en gård sammen med kyllingen sin, en lat and, en lat katt og en lat gris.

En dag da den lille røde høna gikk omkring og lette etter en feit meitemark, fant hun noen hvetekorn, og det satte henne på en tanke:

«Disse hvetekornene vil jeg plante», sa den lille røde høna. «Hvem vil hjelpe meg å plante hvetekornene?» ropte den lille røde høna.

«Ikke jeg», kvekket anda.

«Ikke jeg», gryntet grisen.

«Ikke jeg», mjauet katten.

«Da planter jeg de selv da», sa den lille, røde høna, og så gjorde hun det.

Da hvetekornene begynte å spire, ropte den lille, røde høna, «Se hveten jeg plantet, vokser! Hvem vil hjelpe meg å stelle åkeren i sommer?»

«Ikke jeg», kvekket anda.

«Ikke jeg», gryntet grisen.

«Ikke jeg», mjauet katten.

«Da gjør jeg det selv», sa den lille, røde høna, og så gjorde hun det.

Hele sommeren stelte hun den voksende hveten. Hun sørget for at den fikk nok vann og luket vekk ugress. På slutten av sommeren var hveten høy og moden. «Hvem vil hjelpe meg å skjære hveten?» spurte den lille røde høna.

«Ikke jeg», kvekket anda.

«Ikke jeg», gryntet grisen.

«Ikke jeg», mjauet katten.

«Da gjør jeg det selv», sa den lille, røde høna, og så skar hun hveten selv.

Til slutt var all hveten skåret og klar for å males til korn. «Hvem vil hjelpe meg å kjøre hveten til mølleren?» spurte den lille røde høna.

«Ikke jeg», kvekket anda.

«Ikke jeg», gryntet grisen.

«Ikke jeg», mjauet katten.

«Da gjør jeg det selv», sa den lille, røde høna og kjørte hveten til mølla.

Da hun kom tilbake med melet spurte hun, «Hvem vil hjelpe meg å bake et brød av melet?»

«Ikke jeg», kvekket anda.

«Ikke jeg», gryntet grisen.

«Ikke jeg», mjauet katten.

«Da gjør jeg det selv», sa den lille, røde høna,og det gjorde hun.

Etter en stund var brødet klar til å stekes. «Hvem vil hjelpe meg å steke brødet?» spurte den lille røde høna.

«Ikke jeg», kvekket anda.

«Ikke jeg», gryntet grisen.

«Ikke jeg», mjauet katten.

«Da gjør jeg det selv», sa den lille, røde høna, og det gjorde hun.

Snart kunne den lille, røde høna ta ut av ovnen det herligste, sprøeste hvetebrød. Hun la det på en rist for å avkjøle det, og det duftet så deilig av det nystekte brødet. Da brødet var avkjølt spurte hun, «Hvem vil hjelpe meg med å spise brødet?»

«Jeg vil», kvekket anda, og padlet ut av andedammen sin.

«Jeg vil», gryntet grisen, og veltet seg opp av sølepytten.

«Jeg vil», mjauet katten, og slikket potene sine og luntet mot brødet.

«Å nei, det vil dere ikke!» sa den lille, røde høna.

«Hvem plantet kornet og stelte åkeren? Det gjorde jeg!»

«Hvem høstet det modne kornet, og kjørte det til mølla? Det gjorde jeg!»

«Hvem trillet melet hjem, og bakte brødet? Det gjorde jeg!»

«Jeg lagde det selv, så kyllingen min og jeg skal spise brødet.»

Og det gjorde de!

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute!

Folkeeventyr gjenfortalt av Mari Rise Knutsen, Eventyrbrua Steinerbarnehage.