Digital demens

– noen grunn til uro?

Manfred Spitzer har vært på Norgestur og uroet oss med sine advarsler om «digital demens». Mediefolk, pedagoger og hjerneforskere har reagert ulikt på hans krasse melding. Men mange beroliger seg med at han overdriver. Før vår uro helt har lagt seg, er det kanskje greit å gjøre opp en status: Hva var det egentlig han sa? Og er det troverdig?

Spitzers melding

Utstrakt bruk av digitale hjelpemidler i skole og hjem fremmer ikke hjernens utvikling, men dens avvikling. Det er hjerneforskeren Manfred Spitzers melding til foreldre og pedagoger.1 Jo mindre skjermtid før puberteten, dess bedre. Slike meldinger blir det bråk av. Det vil si, ”bråk” blir her en underdrivelse: Spitzer får hatmailer. Han har til og med fått drapstrusler. Hva skyldes disse særdeles krasse reaksjonene, fra folk som ikke har lest hans bøker eller hørt hans foredrag om emnet?

Spitzers forklaring er enkel: Digitale medier, og ganske spesielt internett, er vanedannende. Mens bruken av alkohol og nikotin er på tilbakegang blant ungdom, stiger avhengigheten av data og internett dramatisk. Naturlig nok oppleves bruken som positiv. Det negative er abstinensen, samt de som forteller deg at du burde trappe ned. Prøv å ta sprøyten fra en narkoman, så skal du få se hvor populær du blir.

Skjermtiden

Hvor lang tid bruker så dagens unge foran skjermen? Følgende tall fra Tyskland i 2009, viser 9. klassingers daglige skjermbruk hjemme, eksklusive mobiltelefoner, i timer og minutter:

Tallene fra Norge er nokså tilsvarende (note 2.) Og de forteller oss at dagens 15-åringer bruker mer tid på skjermmedier enn på skolen. Når også skolen er digitalisert, kommer den daglige skjermtiden fort opp i 9–10 timer. Det er mer enn vi bruker på noen annen aktivitet, inkludert søvn. Så er spørsmålet: Gjør det noen forskjell? I så fall hvilken?

Hvordan hjernen lærer

Hjernen vår befinner seg i en stadig forandringsprosess, kunne Spitzer fortelle i sitt foredrag ved Høyskolen i Bergen den 7. november 2014. Alt hva vi gjør og erfarer, det være seg mentalt eller kroppslig, setter sine spor i hjernen. Hjernen er det mest plastiske og utdanningsdyktige organet vi har. Er det én ting den daglige omgangen med digitale medier ikke kan ha, er det å ha ingen virkning på oss.

Starter vi opp med en ny øvelse, som f.eks. å lære å spille gitar, vil det dannes nye nervebaner. Når ferdigheten er innlært, er det dannet motorveier mellom bestemte nervesentra; motorikken er blitt automatisert.

Hjernen formes altså ”utenfra”, av de utfordringer vi gir den. Manglende utfordringer setter også sine nevrologiske spor: nedbygging av nevronale nettverk. Her finnes to enkle regler. Den første er: Use it or lose it! Det betyr: Det nevrologiske grunnlaget for kapasiteter vi ikke bruker, vil etterhvert gå tapt.

Den andre regelen kalles Matteus-effekten, etter Matt. 25,29: ”For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.” Nevrodidaktisk betyr det at læring tidlig i livet gjør det lettere å lære mer senere i livet, og omvendt.

Mental kapasitet

Spitzer viser til forskning som angir hvilke faktorer som øker den mentale kapasiteten mest, og som effektivt utsetter en mental nedgang i høy alder. Det første er tospråklighet. Forskning viser at å vokse opp i en tospråklig familie, i snitt utsetter aldersdemens med 5 år! Grunnen kan være at vi da må anstrenge oss ekstra for å velge mellom språkene. Vi driver så å si en kontinuerlig simultanoversettelse. Dette gir hjernen en ekstra utfordring, noe som kommer oss til gode senere i livet!

Andre oppgangsfaktorer er alle typer håndverk og motoriske utfordringer (fra gripe til begripe), dernest musikk og andre kunstneriske aktiviteter, teater, sport og sosiale aktiviteter (fig. 1). Det er nettopp disse faktorene, i kronologisk rekkefølge, som danner ryggraden i Steinerskolens læreplan. Steinerpedagoger har også lenge hevdet at de understøtter den kognitive utviklingen.

Digitale utfordringer

Det mange vil finne problematisk å godta, er imidlertid de angitte nedgangsfaktorene. Som det ble spurt i debatten under Spitzers Norgesbesøk: Mener han virkelig at digitale medier ikke kan utfordre hjernen på noen måte? (note 3)

Spitzer er selvsagt klar over at vi kan gi barn og unge ”utfordringer”, dvs. oppgaver å løse, via digitale medier. Et annet spørsmål er hvilke utfordringer som best utvikler ulike evner og kapasiteter. Men fremfor alt må skadepotensialet ved utstrakt bruk av digitale medier tas med i regnskapet. Og det er større ved tidligere og mer bruk enn ved senere og mindre. Som en ekstra provokasjon understreker Spitzer at dette er noe han vet, ut fra forskning.

Når mange førskolepedagoger hevder at ”nettbrett bør tas i bruk [i barnehagen] som ett av flere pedagogiske verktøy der det er egnet”,(note 4) svarer Spitzer: Forskning viser at utstrakt bruk av digitale media tidlig i livet hemmer den kognitive, sosiale og emosjonelle utviklingen.

La oss se på et konkret forskningseksempel, en PISA-studie fra 2004 som undersøkte hva tilgangen til datamaskiner har å si for resultatene i skolen. Overraskende for mange, viste studien at en datamaskin i hjemmet fører til dårligere skoleresultater. Studiens forfattere kommenterte resultatet slik: ”Den blotte tilstedeværelsen av en datamaskin fører til at barna spiller dataspill. Dette står i veien for læringen og har en negativ virkning på skoleresultatene. […] Mht. bruken av datamaskiner i skolen, viste det seg på den ene siden at skolebarn som aldri brukte datamaskiner, hadde marginalt svakere resultater enn de som brukte datamaskiner mellom et par ganger i året og et par ganger i måneden. […] På den andre siden er prestasjonene for lesing og regning betydelig svakere hos dem som bruker en datamaskin flere ganger i uken. Og det samme ser vi når det gjelder internettbruk i skolen.”(note 5)

”Flere ganger i uken” var her den høyeste brukskategorien. Sammenlign så dette med dagens realiteter, der den gjennomsnittlige daglige skjermtiden ligger på over 7 timer. Denne PISA-undersøkelsen, som omfattet en kvart million 15-åringer, ble utført rundt årtusenskiftet. Da var det ennå mulig å finne mange ungdommer som brukte data meget sparsomt eller aldri. I dag har denne kontrollgruppen nesten forsvunnet i vestlige land.

Lærerne kjenner problemet på kroppen. 94 prosent mener at fri tilgang til PC med internett svekker elevenes konsentrasjon og læringsutbytte. Og av 3000 ungdommer som ble spurt, bekreftet halvparten at de blir forstyrret av PC eller nettbrett i skolen (note 6.)

Den omvendte U

PISA-studien, og en rekke andre studier som peker i samme retning, etablerer en omvendt U-kurve for sammenhengen mellom databruk og skoleprestasjoner (fig. 2).

Figur 2: Sammenhengen mellom databruk og læring hos skoleungdom

Denne kurven, som også er å finne i figur 1, er uhyre viktig. Den viser nemlig at virkningen av databruk og internett mht. skoleprestasjonene vil være stikk motsatt, alt etter om bruken (skjermtiden) er beskjeden eller stor: På den ene siden gir litt bruk, inntil flere ganger pr måned, en viss positiv effekt på skoleresultatene. På den andre siden gir mye bruk (flere ganger i uken) en sterkt negativ effekt. Hvordan kan dette forklares?

Så lenge data er et ferskt redskap eller brukes sjelden, kreves mye mental tilstedeværelse, prøving og feiling for å beherske tastatur og programvare. Oppgavene er nye og spennende; det er gøy å få det til og gøy å gjøre lekser på den nye måten. Alt dette fremmer læring.

Når databruken øker, når grunnferdighetene er innøvd og nyhetens interesse er oppbrukt, har også leksearbeidet på data mistet noe av glansen. Derimot har du oppdaget at mediet tilbyr mye annet, som er langt mer underholdende: gaming, facebook, youtube, instagram, messenger, snapchat, twitter, vine, pintrest, tumbler, whatsapp, osv. Alle disse distraksjoner vil heretter kjempe om din oppmerksomhet, både hjemme og på skolen. Og i konkurranse med ”kjedelige timer og kjedelige lekser”, vil de som regel ikke kjempe forgjeves.

Referanser

1: Manfred Spitzer, 2014: Digital Demens. Alt om hvordan digitale medier skader deg og barna dine. Pantagruel forlag. Oslo.

2: Ifølge Det norske medietilsynets faktaark om barn og medier (2014) – http://www.medietilsynet.no/Trygg-bruk/Ressurser/Faktaark/ – bruker norske barn fra 13-16 år i snitt drøyt 3 timer pr dag på internett, knapt 2 timer på dataspill, drøyt 2 timer på å se film eller TV. Totalt 7 timer skjermtid utenom skolen. Til dette kommer mobilbruken, som er anslått til 2 timer og 30 minutter. For øvrig er debutalderen for internett (når over 50% bruker det) i Norge 2 år.

3: Nils Martin Silvola: Nei, barnet ditt får ikke «digital demens» av å bruke Ipad. Dagbladet 29.10.2014. http://www.dagbladet.no/2014/10/28/kultur/medier/media/psykologi/forskning/35963489/

4: Den digitale barndommen: http://www.nrk.no/ytring/1.12013595

5: Fuchs T, Woessmann L. 2004: Computers and student learning: bivariate and multivariate evidence on the availability and use of computers at home and at school. CESifo Working Paper 2004. https://ideas.repec.org/p/ces/ceswps/_1321.html

6: Digital festbrems: http://www.bt.no/meninger/kommentar/article3226152.ece#.VEyjsHY7NzY.facebook