En geskjeftig idealist

Parsifal-portrettet

Portrett av en person med en viss tilknytning til steinerbevegelsen. Parsifal er middelalderhelten på søken etter gralen, og som gjennom seirer og nederlag erfarer betydningen av åpenhet, mot, dannelse, og ikke minst – evnen til å relatere, skal han vinne frem.

Hva gjør man som pensjonert steinerskolelærer? Man kan finne seg et hus på landet, med stor eplehage og dyrkbar jord, og man kan ha sin lille geskjeft å drive med og selvfølgelig en familie å stille opp for. Men selv med alt dette har han tid til overs, 75-årige Jørgen Bækkeskov, der han stadig holder tak i den danske steinerlærerutdannelsen.

Det er en times reise fra der han bor utenfor Vordingborg og inn til Vidarskolen i København, men det er ingen avstand for Jørgen; har tar stadig denne turen til arbeidet med Sophia-utdannelsen, som han bygde opp for 20 år siden sammen med sin kone og steinerskolekollega, Annette Nielsen.

Det var her på skolen de møttes, de to, for mer enn tredve år siden. Da hadde de allerede vært kolleger noen år. Annette er med til møtet nå, for så sammensveiset er de at det skal mer enn ett hode til for å huske alt fra et geskjeftig liv. Og når Jørgen ikke sier det selv, så sier Annette at det som særlig er Jørgen, det er dette overblikket på alt han beskjeftiger seg med.

OPPVEKST

Jørgen vokste opp i indre by av København, på den tiden det var «mange barn og grimme bakgårder som var gode å være i.» Det var en jungel, og det gjaldt å vite hvem man var venner med, og likeledes hvem man måtte passe seg for ute på gata. Foreldrene drev en øl- og vinforretning, og familien bodde ovenpå, og det var særlig mor som ekspederte i forretningen, mens far hadde et talent for å bygge seg kundekretser ved at han organiserte arbeidslag av håndverkere og kjørte byen rundt og leverte varer til arbeids­folkene. Da Jørgen kom i tenårene, kjøpte faren et «Carlsberg-depot», et handelsdistrikt som ga ham Københavns største kundekrets, og Jørgen var med, som hjelpegutt, byen rundt, og bar kasser med øl: «44 kilo veide de.»

Men allerede fra seksårsalderen fikk Jørgen også ferten av et annet og landsens liv. Det var en mor i nabolaget som inviterte ham med til familiens bondegård, og Jørgen ble med flere år på rad og han stortrivdes der ute på markene og i kontakten med dyrene. Gjennom skolegangen orienterer han seg snart mot det realfaglige, men når han på et tidspunkt gir opp studiene ved Danmarks tekniske skole, er det det jordnære gårdsarbeidet som peker vei videre.

«Det var også noe med en venn jeg fikk på gymnaset, Peter Poulsen, som senere ble en kjent dikter; han var kjæreste med søsteren min, og med sitt dikteriske gemytt og sin enorme livs­appetitt var han parat til å gi alt for det som betydde noe, som for eksempel da han gikk 100 kilometer til fots i dårlig fottøy til Prestø for å gjenvinne min søsters hjerte. Fånyttes, riktignok.»

I tilfellet med Jørgen er det en tante som griper inn der han heller vil være med faren og kjøre øl enn å studere; «du kaster bort livet ditt», sa hun, og fikk ham avsted til biodynamisk gård ved Bodafors i Sverige. «Hun hadde noen spirituelle interesser og var formann i Vegetarisk forening, uten at hun dermed påvirket meg i slike retninger.»

ARBEID OG FAMILIE

Jørgen elsket oppholdet på bondegården og fant ut at det var agronom han ville bli. Han fikk seg en praktikantplass på Fyn og gikk et år senere i gang med en landbruksutdannelse i Odense.

På et tidspunkt før dette hadde han fått seg en kjæreste, Anne, og de bodde sammen i Odense, og så ble hun gravid. Det ble til at de flyttet tilbake til København, fant seg en liten leilighet og Jørgen begynte på Landbohøyskolen mens Anne utdannet seg til bibliotekar. Sønnen Morten ble født, og fem år senere, datteren Matilde.

Det han lærte på Landbohøyskolen, var det som siden har gitt grunnlaget for det industrielle landbruket: Et instrumentelt forhold til jorda og dyrene. Det var ikke dette Jørgen ville drive med, han som elsket livet i fjøset, der grisene gned seg inntil ham for å bli klødd og få litt ekstra høy. Han meldte seg inn i biodynamisk forening, og skjønte at å arbeide som agronom på konvensjonell måte, det kunne han ikke. Men en jobb måtte han ha, og da han fant en utlysning av kombinert opplæring og arbeid for computerfirmaet Honeywell Bull, stilte han i skjorte og slips og sikret seg et tilbud om å begynne der som programmerer. Året etter fulgte han med ved salget av en stor computer til Danmarks Rengjøringsbyrå, senere ISS, og fikk der en fast ansettelse og dobbel lønn. Og der ble han så i tolv år, som systemplanlegger, driftssjef, databaseadministrator og softwaresjef.

«Jeg levde i to verdener på denne tiden; jeg gikk helt opp i arbeidet mitt og elsket det, men så hadde jeg denne interessen for det antroposofiske som stadig ble sterkere. Vi hadde flyttet til Farum, kjøpte en tomannsbolig som vi leide ut halvdelen av, og Morten var begynt i steinerbarnehage, og jeg begynte å interessere meg for steinerpedagogikken og tok noen kurs i antroposofi. Her var møtet med den danske nestoren i steinerskolebevegelsen, Holger Mellerup avgjørende, og jeg skjønte at jeg ville til Steinerskolen. På et tidspunkt ble Anne og jeg skilt, og hun flyttet inn i den andre delen av tomannsboligen, men for å prøve å skape et bedre familieliv for barna, bestemte vi oss for å flytte sammen i et kollektiv i Lyngby. Men helt slik ble det heller ikke, for så bestemte jeg meg for å ta et årskurs i steinerpedagogikk i Århus, og etter det bodde jeg bare kort i kollektivet.

Det var jo et brudd med mye dette, og de forundret seg på jobben; at jeg kunne gi opp en karriere, slik. Men jeg stortrivdes med å ha tid for meg selv og kunne fordype meg i det som interesserte meg. Jeg flyttet fra kollektivet tilbake til Farum, og Matilde ble med, og senere også Morten. Og senere hen flyttet også Anne tilbake til den andre delen av tomannsboligen.»

STEINERPEDAGOGIKKEN

Det var bare én steinerskole i København på denne tiden, Vidarskolen, og det var der Morten og Matilde begynte og Jørgen kom med i foreldre- og styrearbeid. Det var en begynnende splid i skolen, forårsaket av personlige motsetninger, og det førte til en splittelse og oppstart av Mikaelskolen, og det ble snart behov for nye lærerkrefter. Jørgen hadde bestemt seg for å dra til England for å studere geometri, men da han ble spurt om å overta en femteklasse, takket han ja. Han fulgte denne klassen i fire år, og siden ble han realfagslærer på videregående trinn.

Han elsket dette arbeidet, både kontakten med barna, det faglige, og arbeidet med å bygge skolen. «Det var et arbeid med å legge stein på stein, bokstavelig talt, for det var stor bygge­aktivitet i disse årene.»

Men Jørgen vil ikke bare være på én skole, han vil se sammenhengen mellom steinerskolene, og han vil at steinerskoleideen skal vokse, og her kommer tiden ham i møte. Det er nemlig glasnost i øst, og i Moskva er det nysgjerrighet og interesse for det steinerpedagogiske. En politisk bevegelse, Next Stop Sovjet, organiserer unge skandinaver som vil besøke Sovjetunionen, og mer enn 3 000 drar, deriblant Jørgen. Sammen med andre steinerpedagoger organiserer han et tiukers kurs for sovjetiske lærere, og interessen er stor og vedvarende; over de neste årene er det flere hundre lærere som deltar, og steinerskoler eller -klasser blir etablert.

«Noen problemer var det underveis, og da det plutselig var fare for at vi ikke skulle få visum, var det en russisk forretningsmann som kom oss til hjelp i bytte mot et opplegg der han og hans kolleger fikk innsyn i dansk næringsliv.»

Parallelt med dette etablerer Jørgen seg i sentrum av København med et antroposofisk kulturhus der det er bokhandel og foredrags­­virksomhet. Han etablerer egen forretningsvirksomhet med mineralstein som han im­por­terer fra Brasil – det var fruktene av et halvt års opphold der, hvor han og noen andre jobbet med å etablere en folkehøgskole med håndverkskurs. Han og Annette er blitt et par, og de flytter sammen i en stor leieleilighet i sentrum. Jørgen tar oppdrag som gjestelærer ved flere danske steinerskoler og er noen år fast ved Mikaelskolen. I denne tiden modner ideen om en dansk steinerlærerutdannelse.

Sophia-utdannelsen er en deltidsutdannelse som ikke alene kvalifiserer til å bli steiner­skolelærer, men som må komme i tillegg til en allmenn lærerutdannelse. Over årene har svært mange danske steinerskolelærere tatt denne utdannelsen.

Et annet prosjekt for Jørgen har vært å organisere og lede skoleturer utenlands – til Italia og til Norge, Sverige, Finland – og særlig Lappland: «Det var et eventyr».

Dessuten tok han initiativ til det som siden er blitt årvisse ungdomsstevner for danske steinerskoleelever – «Kristi Himmelfartsstevnene».

Jørgen er svært takknemlig for sine år med steiner­pedagogikken, og ikke minst alle møtene med elevene: «Steinerskoleelever finner jo ofte en retning i livet, ikke sant? Med datteren min Matilde var det slik – hun er ivrig engasjert ved Steinerskolen i Vordingborg. Men det trenger ikke å være slik heller; sønnen min, Morten, har prøvd ut en rekke ulike jobber.»

Det var ikke vanskelig å høre når Jørgen var i gang med en klasse: «Nå fyrer de av igjen der inne på kjemien.»

Jørgen er i en alder av 75 fortsatt aktiv på mange arenaer. Men han selger ikke lenger stein – det satte leddgikten en stopper for.