Jeg har vært så heldig at jeg har hatt hovedfagsundervisning i norsk ved helsepedagogisk skole på ungdomstrinnet ved Steinerskolen på Skjold. Vi har arbeidet med skriveøvelser og ulike sakprosasjangre. Av disse er på mange måter brevskrivning det gjeveste.
Jeg har da innledet enkelt om hva brev er. Jeg har gjerne lest noen eksempler fra boken «Men brevene dine legger jeg under madrassen»[i] og de to første brevene fra Brev 1970-75[ii] fra brevvekslingen mellom Bodil Cappelen og Olav H. Hauge, samt utdrag av brev mellom Erik og Amalie Skram[iii], f.eks. Brev nr. 32 Amalie til Erik – etter 32 brev vet Amalie fortsatt ikke om at hun tør å si navnet hans høyt – «tinder for 140 år siden», sa en elev da jeg hadde lest det opp. Vi snakker også om brevroman, leserbrev og andre beslektede sjangre.
Brev er fantastisk! Det å sette seg ned og formulere et brev til et annet menneske er noe av det dypest sjelelige et menneske kan gjøre. Det er minst like fantastisk og velgjørende å motta et personlig brev. Dette er noe jeg unner alle å få oppleve, og det må oppleves!
Vi har en rask gjennomgang av oppsett på brevet, litt om innhold i personlige brev og noe om hvordan man skriver adresse på konvolutten og avsender på baksiden. Vi snakker også om frimerker og porto. Jeg pleier å nevne at i riktig gamle dager pleide man å avslutte brevet med «Ærbødigst» og så navnet under, og «I ærbødighet» om det var til en kongelig eller høyerestående person.
Lokal brevveksling
Vi starter med at elevene skriver brev til hverandre, så snart vi har sagt noe om sjanger og format. Oppsett, eksempler på vanlig innhold, hvordan skrive på konvolutten og litt om porto og postvesen. Klasselærer bestemmer hvorvidt det skal være tilfeldig hvem som skriver til hverandre. I noen klasser kan det være gode grunner til å ta litt regi og tildele brevvenner.
Brevene brettes, legges i konvolutt, klaffen limes igjen og navnet på mottakeren skrives utenpå.
Læreren er postbud. Det er mottakeren av brevet som eier det. Noen av elevene valgte å dele brevet de hadde fått, med hele klassen. Da spurte vi også avsender om det var greit, og ikke et øye var tørt i hele rommet etterpå. I noen av klassene, hvor tiden tillot det, fikk elevene skrive svarbrev også, slik at vi fikk til en brevveksling.
I noen av klassene ble denne nyervervede kunnskapen brukt til å skrive unnskyld-brev, og for eksempel for å floke ut misforståelser som hadde oppstått på sosiale medier. Dette fungerte utmerket. Det er ofte enklere å sette seg ned og skrive en unnskyldning, mindre direkte. Den blir dessuten mer presis, og fornærmede sitter igjen med en fysisk unnskyldning.
Etter litt øvelse i klasserommet, var klassen klar til å sende brev ut i det ganske land. Noen elever valgte å skrive til eldre, som de kunne regne med å få svar fra. Klassen hadde nå lyst til å skrive med en annen steinerskoleklasse. Dette husker jeg at vi holdt på med da jeg gikk på Steinerskolen på Hovseter på 70-tallet. Jeg har slitt litt med å finne mottakerklasser, men har et håp om at vi kan få til mer brevskriving mellom skoler og skoleklasser. Jeg har inntrykk av at selve brevskrivekunsten er litt glemt. Det er en av begrunnelsene for denne lille artikkelen.
Brevskriving, og postvesen slik vi kjenner det, er noe som sakte dør ut om vi ikke holder i det. Så her kommer en oppfordring til dere: skriv mer brev og svar på brev som du mottar!
[i]https://deichman.no/utgivelse/p833056361869
[ii]Bodil Cappelen, Olav H. Hauge (2011), «Brev 1970 – 75», Det Norske Samlaget
[iii]https://www.bokselskap.no/wp-content/themes/bokselskap2/tekster/pdf/elskedeamalie.pdf
