Et kritisk blikk på Stortingsmelding nr. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole. Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn.
En mer praktisk skole er et kjærkomment initiativ fra myndighetene, for det peker på et grunnleggende problem som skolen har viklet seg inn i, egentlig gjennom flere ti-år. Men En mer praktisk skole må bli noe mer enn en ny reform med nye krav til lærere som allerede er belastet med program- og målstyring. Det må bli noe mer enn ytre pålegg som ikke blir tatt på alvor, og ikke en skjønnmaling av eller flikking på en skolesituasjon som i utgangspunktet er vaklende, uholdbar og som driver i feil retning. Jeg mener man må se behov for en mer praktisk skole som symptom på et større samfunnsproblem.
Er det mulig å ta utgangspunkt i hvordan selve samfunnet, gjennom alle våre strålende oppfinnelser, har endret seg for barna? Overgangen til 60-tallet representerer et tidsskille der teknologiske nyvinninger for alvor, og med tiltagende hastighet, forandret våre livsbetingelser. Det kan være utgangspunktet for å belyse problemstillingen. Med noen eksempler tillates det her en poetisk (heller enn analytisk og begrunnet) oppstilling av hvordan livsbetingelsene dramatisk har endret seg i løpet av bare seks tiår:
Til alle tider har man brukt beina når man skulle forflytte seg. Det var helt naturlig å gå lange veier for å besøke hverandre. Eldre folk forteller at de da gjerne underholdt med å utveksle gode historier og store fortellinger.
Så kom TV-en. Folk holdt seg hjemme, og vi mistet fortellekunsten.
Alle fikk bil, og vi mistet viljen til å bruke beina.
Med oljen kom asfalt og betong, og vi mistet engene, løkkene, gressgangene.
Med plasten mistet vi materialfølelsen.
Med platespilleren forsvant felles-sangen.
Med barne-TV forsvant leken.
Med lommekalkulatoren mistet vi tallene.
Sekulariseringen tok fra oss de store fortellingene.
Søndagsåpent tok fra oss tradisjonene.
Med skjermen forsvant den sanselige virkeligheten.
Med Facebook mistet vi vennene våre.
Smarttelefonen ødela tilstedeværelsen.
Algoritmene stjal identiteten.
Til slutt kom KI og tok med seg tenkningen.
Sansende kropper
Vi elsker alle våre vidunderlige oppfinnelser og smarte teknologier. De gjør livene våre enklere og behageligere. Men de har også en skyggeside, og de blir mest tydelige med barnas og elevens perspektiv. Først og fremst har de smarte hjelpemidlene gjort at virkeligheten er blitt mediert, og derfor ikke lenger oppfattes av vår kropp og våre sanser. Resultatet er elevenes tap av og kontakt med nettopp det nære, levende, praktiske liv. Samfunnet har gradvis, delvis umerkelig, endret livsbetingelsene for den verden barna vokser opp i.
Kroppen vår er utstyrt med et mangfold av sanser. De er skapt for å forstå virkeligheten. I all den tid vi har vært mennesker, har vi benyttet oss av dem, ikke for å overleve, men for å leve. Og plutselig, i et historisk perspektiv, virkelig helt plutselig, har kroppen blitt overflødig og uvirksom. Den sansende kroppen har så og si blitt bundet på hender og føtter. Hindret i å delta i det gammeldagse, tungvinte og tidkrevende, men tross alt virkelige livet. Det livet som man utveksler erfaringer med gjennom å handle med det. Dette er hverdagslivet til elevene. Det er ikke lenger behov for det de er utrustet med: en kropp som sanser, føler og resonnerer. Men vi kan ikke kvitte oss med den overflødige kroppen. Det blir som stillestående vann – det blir usunt, det forderver seg selv.
Informasjonsoverskudd og erfaringsmangel
Opprinnelig var skolens oppdrag å bringe kunnskap ut i landet. Alle skulle lære å lese, skrive og regne, og de skulle få informasjon om oppfinnelser og om fremmede lands kultur og historie. Men alt tok som forutsetning at elevene var kjent med det virkelige, praktiske liv, og skolen skulle så å si teoretisere over den verden elevene kjente.
Nå er situasjonen omvendt. Elevene har all informasjon som finnes i verden, lett tilgjengelig. Men de har ikke lenger erfaringsgrunnlaget undervisningen opprinnelig var bygget på. I stedet for å tilpasse seg samfunnsutviklingen har skolen gått motsatt vei. Parallelt med at praktisk-estetiske erfaringer har forsvunnet fra elevenes daglige liv, har skolen fjernet de samme elementene fra undervisningen. I tillegg har den blitt enda mer teoretiserende. Dette innebærer at teoriene blir løsrevet fra erfaringene. De svever i løse luften og gir ikke mening for elevene. Og ikke nok med det; skolen har omfavnet de teknologiske nyvinningene og sett det som sin oppgave å la elevene bli flinkere i å bruke dem.
Dagens elever trenger det motsatte, men skolen har kjørt seg inn i et blindspor. Den retter undervisningen mot samfunnets krav, men er blind for elevenes behov. Den anser barn som små voksne som trenger å lære seg voksenlivet så snart som mulig, og helst med tidligst mulig innsats!
Én av fem mellom 20 og 29 år lever i utenforskap, det vil si at de verken er i jobb eller i utdanning. Denne tilstanden må helbredes! Et botemiddel kan være at skolen kan finne tilbake til de kroppslige sanseerfaringene som moderniteten har frarøvet elevene. Å kunne bruke de naturlige begavelser elevene har gjennom kroppen, kan være et av midlene til helbredelse.
Stortingsmelding nr 34
Derfor er det gledelig å lese Stortingsmelding nr. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole. Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn.
En mer praktisk skole er en av de tingene som skal trekke skolen ut av sin fortvilete situasjon med den negative utviklingen i skolen: svakere læringsresultater, synkende motivasjon, mindre trivsel, mer mobbing og økende fravær. Regjeringen tar dette på dypeste alvor og skal innføre En mer praktisk skole på ulike vis – og de er villige til å øke ressursene for å få til dette. I tillegg til mer praktiske fag i skolen kaster Stortingsmeldingen også et kritisk blikk på skjermbruken. De nye signalene er altså skjermen ut og det praktiske inn.
Men for at dette skal være løsningen for å helbrede den uheldige utviklingen i skolen, må det gjøres på riktig måte og med rett holdning. En mer praktisk skole må ikke betraktes som noe løsrevet, men sees i sammenheng med både den estetiske og den teoretiske delen av undervisningen – og det er noen fallgruver.
1 – Den intuitive kroppen
I kroppen vekkes en førbegrepslig, intuitiv tenkning som ikke kan erstattes. Det er ikke avgjørende akkurat hva elever gjør, men at de har nær og intim kroppslig utveksling med materialene og med verden omkring. Skolen inviterer elevene til arenaer der de kan bruke sin kropp til å mestre den virkelige verden. Denne nære kontakten med tingenes kvaliteter gjør at elevene kan tenke med tingene. Det danner grunnlag for at elevene kan bli oppfinnsomme (innovative) som voksne.
Det praktiske må ledsage all undervisning, først og fremst fordi det praktiske gir læring og innsikt som ikke er mulig uten kroppen og hånden. Det handler ikke bare om kunst- og håndverkstimene, men at fagstoffet knyttes til elevens egne erfaringer, i fortid eller nåtid, på en eller annen måte.
At tingene blir håndterbare skaper dyp tillit til verden og til egne evner.
Faren er at praktiske fag blir redusert til å forberede elevene til praktiske yrker.
2 – Den estetiske dimensjonen
Alt i omgivelsene har form, farge, klang, bevegelse og så videre – og dette kan males, tegnes, modelleres eller dramatiseres. Slik må det praktiske settes i sammenheng med det kunstneriske. Til den estetiske dimensjonen hører også skolefellesskapets rytmer og tradisjoner. Høytider, oppførelser, teater, ulike samlinger og felles prosjekter må være en del av En mer praktisk skole. Elevene må inviteres til et møte med verdens estetiske dimensjon. Dette oppleves på et annet nivå enn med kroppen. Det gir en dyp følelse av sammenheng.
At det også oppleves meningsfullt, gir en ekte glede.
Faren er at En mer praktisk skole sikter mot teorisvake elever, og derfor blir innført som valgfag.
3 – Det resonnerende menneske
Det praktiske må knyttes direkte til analyse og resonnementer. En tenkning som samkjører med opplevd virkelighet. Det gjelder gjennom hele grunnskolen. Avhengig av alder, kan det resonnerende kan være intuitivt og fabulerende, det kan være billedrikt og inspirerende, eller det kan være skarpt, definerende og absolutt.
At tingene blir forståelig, er en lykke for ethvert menneske.
Faren er at En mer praktisk skole blir sett på som instrument for å bli bedre i de teoretiske fagene.
——
Jeg mener at det kroppslige, estetiske og det tenkende er like viktige for at En mer praktisk skole skal ha mening og virkning. Alle tre har sin egen verdi og sine spesielle kvaliteter. Man gjør ikke det ene for å oppnå noe annet. Da blir det redusert til meningsløs og overfladisk underholdning.
Holder man disse tre aspektene høyt når undervisning og skoleåret planlegges, kan skolene og steinerskolene bli helbredende institusjoner i samfunnet og forbilder i kulturen!
