Fra helsepedagogiske barnehjem til inkludering i steinerskolen

I 1955 kom Jens Bjørneboes roman Jonas ut og skapte storm. Her ble en skole med steinerskolepreg redningen for en såkalt ordblind gutt som hadde lidd smertelig nederlag i den offentlige skolen. Steinerskolen som mulighet for barn som trengte pedagogisk miljøforandring var ikke noe nytt, men Bjørneboe gjorde det kjent.

Den første steinerskolen i Norge ble startet i Oslo i 1926, men stengte igjen etter ti år. At skolen hadde fått så mange elever med problemer, ble det oppgitt som en av flere årsaker til nedleggelsen. At en ny og liten skole med alternativ pedagogikk tiltrakk seg elever med spesielle pedagogiske og sosiale behov, var ikke overraskende. Slik hadde det også vært da den første Waldorfskolen åpnet i Stuttgart i Tyskland i 1919. Skolens metodemangfold med praktiske og kunstneriske aktiviteter hadde appell også til elever som ikke var så intellektuelt sterke eller disiplinerte. Det ble lagt ned stor innsats for å hjelpe disse elevene, det viser referatene fra lærermøtene, og det var en av flere forutsetninger for den antroposofiske «heilpedagogikken», eller helsepedagogikken. I 1924 holdt Rudolf Steiner et kurs i heilpedagogikk for pedagoger og leger, og i samme år startet noen unge pedagoger et barnehjem utenfor Jena. Den antroposofiske heilpedagogikken spredte seg raskt, skoler og hjem ble etablert i Tyskland, men etter at Hitler kom til makten i 1933 ble antroposofien etter hvert forbudt og virksomhetene kom under press, og den spredte seg ut over Europa da mange måtte gi seg på flukt.

Helsepedagogikken kommer til Norge

Allerede i 1938 hadde Solveig Nagell startet et lite barnehjem på Toten, for det som den gang ble kalt åndssvake barn, en neglisjert gruppe som langt på vei sto uten pedagogiske tilbud. Solveig Nagell hadde pedagogisk utdanning fra Sveits og praksis fra nystartede antroposofiske barnehjem i Tyskland, på Island og i Sverige. Til Solveig Nagell barnehjem, senere Granly, kom også Signe Roll Wikberg, pionerlæreren fra den nedlagte Steinerskolen i Oslo, og tok ansvar for undervisningen av de rundt 15 elevene, barn som på denne tiden var definert som ikke-dannelsesdyktige.

Solveig Nagell hadde arbeidet i det stille, men på begynnelsen av 1950-tallet kom den antroposofiske legen Karl König til Norge og holdt offentlige foredrag om det handikappede barnet. Karl König var leder av skolehjemmet Camphill ved Aberdeen i Scotland, som var blitt etablert i 1939 av en gruppe jødiske flyktninger fra kontinentet. Her ble nye ideer og omsorgsidealer omsatt i praksis; et sosialt og økonomisk fellesskap basert på familiegrupper, skolevirksomhet og et aktivt kulturelt liv. I Norge talte König om troen på den friske individualiteten i det handikappede barnet, om den enkeltes utviklingsmuligheter og betydningen av nærhet og kon­­­­­ti­­nuitet i relasjonene. Dette var radikalt nye tanker.

I kjølvannet av Königs besøk ble Helgeseter helsepedagogiske barnehjem utenfor Bergen startet i 1954, med den norske legen Margit Engel som leder. En gruppe medarbeidere kom over fra Camphill og etablerte en praksis etter Königs ideer. Etter et års drift kom det til et brudd mellom de norske initiativtakerne og Camphill-medarbeiderne, som returnere til Skottland, men et godt fundament var lagt.

I skolen på Helgeseter ble det undervist etter Steinerskolens plan i modifisert form, og en egen skolebygning ble reist i 1957. Fortsatt var ikke barn med utviklingshemning regnet som læringsdyktige og sikret rett til skolegang gjennom lovverket.

I nærhet til Steinerskolen på Smestad i Oslo ble det også på slutten av 1950-tallet etablert en liten spesialskole; Hestafivel helsepedagogiske skole. Skolen gav undervisning basert på Steinerskolens plan, men myndighetene møtte virksomheten med et skuldertrekk og ga skolen status som daghjem, ettersom barna var vurdert som dannelsesudyktige. Skolen led under dårlig økonomi og midlertidige godkjennelser og måtte legge ned i 1976.

Sosialterapeutiske virksomheter for voksne

En ny fase ble innledet i 1966 da Vidaråsen landsby i Vestfold startet opp med Margit Engel som pådriver. På Vidaråsen ble landsbyideen lansert som et leve- og arbeidsfellesskap for unge og voksne. Ett av målene var å frigjøre den voksne med psykisk utviklingshemning fra rollen som evig elev og evig pasient. Man skulle tas opp i landsbyen som den man var, og den enkeltes identitet var fremfor alt knyttet til arbeidet for felleskapet. Timingen var perfekt, landsby­ideen kunne sees som en realisering av nye ideer om rettigheter og likeverd for mennesker med funksjonshemninger. De hadde krav på et liv i samfunn med andre (integrering) som i stand­ard og kultur lå opp til det som ellers var vanlig (normalisering). Ungdom strømmet til landsbyene for å arbeide og lære, og utallige presseoppslag gjorde landsbyen kjent. Fra 1972 til 1989 kom flere landsbyer til; Hogganvik i Rogaland, Solborg på Ringerike, og Jøssåsen, Vallersund og Kristoffertunet i Trøndelag. Sosialterapi ble betegnelsen på de antroposofiske tiltakene for voksne med funksjonshemninger som vokste fram på denne tiden. I samme periode hadde også de tidligere barnehjemmene Granly og Helgeseter utviklet seg til bo- og arbeidsfellesskap for voksne. Det samme gjaldt Rostadheimen i Arna, som var blitt etablert i 1966. Gjennomføringen av ansvarsreformen, HVPU-reformen i 1989, førte til nedleggelse av statlige og private institusjoner, men de antroposofiske virksomhetene hadde et godt rykte og klarte å forhandle frem driftsavtaler med kommunene, eller som tilfelle var med landsbyene, direkte under staten. Samtlige virksomheter eksisterer fortsatt i dag.

Fra segregering til inkludering

1970- og 80-tallet var en vekstperiode for steiner­­­skolene i Norge. Parallelt foregikk nedbyggingen av spesialskolene, til fordel for integrering i den ordinære skolen. For enkelte barn med behov for et trygt miljø og et allsidig pedagogisk tilbud, ble steinerskolen et alternativ. I Oslo ble Helsepedagogisk Rudolf Steinerskole, senere Ljabruskolen, etablert på denne tiden. Steinerskolen på Hedemarken og Steinerskolen på Nesttun, nå Skjold, satset på et tilrettelagt tilbud for elever med funksjonshemninger og startet helsepedagogiske avdelinger med smågrupper, også på videregående trinn. Hedemarken hadde i tillegg et internat for elever i videregående, Grobunn, tilknyttet skolen. I Trøndelag kom Vidarskolen på Rotvoll og senere Momoskolen på Heimdal i gang. Dette er steinerskoler med tilrettelagt undervisning for særlig sårbare elever.

Steinerskolemiljøet var tidlig ute med å gi undervisning til alle elever, uansett grad av funksjonshemning og lærevansker, lenge før dette ble allment akseptert og praktisert. Men da retten til opplæring for alle vel var sikret formelt i lovverk og tilskuddsordninger, gjenstod en ny kamp for at dette også skulle gjelde elever i steinerskolene. I den såkalte integreringsloven i 1975, ble det fastslått at retten til spesialundervisning ikke var bundet til hjelpeskolene, men at elever med slike behov også kunne velge en ordinær offentlig skole. Men først i 1985 ble elever som valgte steinerskolen sikret denne retten gjennom en revisjon av privatskoleloven. Det ble også tatt inn en egen tilskuddsparagraf for private skoler for funksjonshemmede.

Tyngdepunktet i tilbudet til elever som trengte spesialundervisning hadde etter hvert forskjøvet seg fra et segregert tilbud i institusjon og spesial­skole, til de integrerte løsningene i den ordinære skolen, det vi i dag kaller inkludering. Dette gjaldt også steinerskolemiljøet, og med elevene fulgte også den faglige kompetansen. Fra institusjonsskolene på Granly, Helgeseter, og Rostadheimen fulgte helsepedagoger elevene over i steinerskolene. Flere erfarne pedagoger ble også rekruttert gjennom sosialterapien, ikke minst fra landsbyene som i sin tid hadde hatt så stor appell til unge mennesker. Men det ble behov for flere lærere med spesialpedagogisk kompetanse.

Steinerhøyskolen kom i gang i 1981 og spesialpedagogikk inngikk snart i studieplanen. Parallelt ble det drevet et internt opplæringsprosjekt innenfor det sosialterapeutiske miljøet. Behovet i steinerskolene var økende, men mange som ble ansatt var uten steinerpedagogisk skolering. Samtidig så det sosialterapeutiske miljøet behovet for en oppgradering og formalisering av sin opplæring, og et arbeid for å utvikle et felles utdanningstilbud startet. Steinerhøyskolens bachelorprogram i sosialpedagogikk kom i gang høsten 2012. Mye god spesialundervisning og tilrettelegging skjer allerede i steinerskolene, men den inkluderende steinerskolen er ennå ikke skapt. I samarbeid med steinerpedagogisk utdannede lærere må dette bli sosialpedagog­enes oppgave i fremtiden!

Solveig Nagell startet et barnehjem på Toten i 1938.

Fra Helgeseter på 1950- og 60-tallet.

De første på Vidaråsen.

Kurvverkstedet på Vidaråsen.

Vidaråsens hornorkester.

Bente Edlund

Underviser i spesialpedagogikk ved Steinerhøyskolen og bidro til oppstart av høyskolens bachelorstudium i sosial­pedagogikk i 2012. Doktorgrad i spesial­pedagogikk.