I pinsen 2016 var det 50 år siden Vidaråsen Landsby startet. På et nedslitt lite gårdsbruk i Andebu i Vestfold skulle Camphill-impulsen slå rot på knauser og skrinn jord. Fire pionerer i 40-50-årsalderen ville utvikle et landsbyfellesskap hvor voksne mennesker med utviklingshemming og såkalt «normale» kunne leve sammen. De hadde ikke penger, men en klar idé og sterk vilje. Og landsby ble det.
Vidaråsen ble godt mottatt av myndighetene. Da russen i Oslo solgte lys for landsbyen, var økonomien for utvikling de neste 20 årene sikret. Aksjonen «Tenn et lys for Vidaråsen» samlet inn penger til å bygge et nytt hus hvert år. Samtidig strømmet ungdom til som var på leting etter et innhold i livet. De fire voksne pionerene og landsbyboerne ble grobunn for en ungdomsimpuls.
Camphills begynnelse
Camphill startet i Skottland like etter utbruddet av andre verdenskrig. En gruppe flyktninger, flere av dem jøder, fikk reddet seg ut av Wien da krigen brøt ut. En ungdomsgruppe som hadde samlet seg omkring legen Karl König avtalte å møtes et sted i verden for en felles oppgave, – å etablere et fellesskap sammen med funksjonshemmede barn. Samtidig, i januar 1940 ble den første dødsanstalten for å utrydde psykiatriske pasienter og utviklingshemmede opprettet i Nazi-Tyskland. De meget godt organiserte T4-aksjonene drepte i løpet av de første krigsårene 200 000–300 000 mennesker. Eutanasiaksjonene er en bestialsk historie. I dette landskapet ble spiren til en verdensomfattende bevegelse sådd, som et frø i en råtten frukt.
Menneskets iboende verdighet
I 1948 kom FNs Menneskerettighetserklæring. Som et svar på krigens grusomheter ble det satt fokus på «menneskets iboende verdighet» – som en framtidsimpuls. Denne impulsen er grunnleggende for livet i landsbyene. Mennesker med utviklingshemming utgjør grunnstammen. I dagliglivet er de «diagnose-frie». Kommer du til landsbyen, ser du ikke så lett forskjellen mellom de som har en utviklingshemming og oss andre. Det er gledelig, for det er faktisk «noe i veien» med de fleste av oss. I dette fellesskapet med «usedvanlige» mennesker, som professor Nils Christie kalte landsbyboerne, er oppgaven å gi den enkelte mulighet til å vokse og ta ansvar. Å gi og motta er alles rett og mulighet. Å møtes som likeverdige danner grunnlaget for fellesskapet.
Landsbyene i Norge
Siden Vidaråsen startet i 1966 har det kommet 5 andre landsbyer i Norge. Hogganvik landsby nord for Haugesund, Solborg på Jevnaker ved Hønefoss, Jøssåsen Landsby i Malvik, Vallersund gård på Fosen og Camphill Rotvoll/Kristoffertunet i Trondheim. Alle landsbyene har gårds- og gartneridrift. Gårdene drives biologisk-dynamisk eller økologisk. Det er mange ulike verkstedstilbud; veveri, bakeri, snekkerverksted, matforedling og matlaging for å nevne noen. Kunst og kultur gjennomstrømmer livet i landsbyene. Et praksisår i landsbyen har i årenes løp gitt mange unge retning og vist videre vei for hva de skulle gjøre med livene sine. Mange elever fra Steinerskolene i Norge har hatt sosialpraksis og landbrukspraksis i landsbyene. I dag er det flest utlendinger som kommer for et praksisår. På Vidaråsen er det medarbeidere fra opp til 18 forskjellige land. Med ulik kulturbakgrunn blir et landsbyår et læreår i konkret fredsarbeid! Sosialt er det et tett levefellesskap med bratt læringskurve.
Limet i landsbyene
Det er landsbyboerne som har vært og er «limet» gjennom disse 50-årene. De er våre lærere. Dette erfares på flere områder i landsbyene. De har en unik interesse for mennesker og er ikke redd for å spørre: «Hva heter du? Hvor mange barn har du? Har du hund?» De er heller ikke redde for å si det de mener, – på godt og vondt. I arbeidet på verkstedene er det de samarbeidende menneskene som er i sentrum, like mye som produktet. Arbeidsglede er smittsomt. Det er nesten ikke sykefravær blant landsbyboerne.
«Et verdig liv»
De fleste av landsbyboerne hviler i sin egen annerledeshet. De sier ja til den de er. De vet nok om sitt handikap, men bærer det med verdighet. De sier også ja til den du er. Du blir ikke dømt. Men mellom medarbeiderne kan det i blant mangle på raushet. Av og til sies det: «Hadde det ikke vært for medarbeiderne, ville livet vært greit…». Potensiale for læring er ubegrenset.
Tema for Camphills 50-årsfeiring er «Et verdig liv». Dette er et tema som er høyst aktuelt i dagens samfunn. Landsbyene i sitt mangfold av folk og aktiviteter er oaser av menneskelighet. De er utviklingssteder for menneskets iboende verdighet.
Vi lever i en tid som styres mer og mer av effektivitet og penger og med mindre og mindre plass for mangfold. I kommunebudsjettene behandles utviklingshemmede som utgiftsposter. Landsbyene har en framtidsoppgave i å vise at «de usedvanlige» har ressurser når de slippes til, og at de er til berikelse for samfunnet som helhet.
Kommer du til landsbyen, ser du ikke så lett forskjellen mellom de som har en utviklingshemming og oss andre. Det er gledelig, for det er faktisk «noe i veien» med de fleste av oss.
Foto: Ruben Khachatryan