Fellesskap og vennskap i starten av livet

Når starter barn å interessere seg for andre barn? Når oppstår de første vennskapene og de første gode opplevelsene av å være med i en barneflokk? Dette er spørsmål som barndomsforskere har forsøkt å finne svar på i takt med veksten av antall småbarnsavdelinger i barnehagene. I tillegg til å spørre seg om barnehagen gir de yngste barna tilstrekkelig omsorg og trygghet, er det også verd å vite om de faktisk kan ha glede av livet i en barnegruppe.

Småbarnas inntog i barnehagene

I Danmark hadde såkalte vuggestuer for barn under tre år vært vanlig i stort omfang siden starten på 70-tallet, og danske forskere var derfor blant de første som undersøkte livet på innsiden av disse institusjonene. Blant pionerne var Jan Kampmann og Peter Andersen som skrev boka «Vuggestuen, hverdag og utopi» i 1988.

De deltok et helt år i hverdagen til barna i en vuggestue i København. Hensikten var å beskrive hva voksne og barn foretok seg i disse institusjonene som den gangen var ganske uutforskede. De var lite fornøyd med det som fantes av ut­-viklingspsykologisk teori på feltet hvor de yngste barnas liv ofte ble beskrevet som noe uferdig og sårbart som gjennom pedagogiske bestrebelser i et tilrettelagt miljø kunne starte sin lange reise mot det kompetente voksenlivet. Kampmann og Andersen tok derfor mål av seg å beskrive hverdagslivet sett gjennom barnas øyne.

Er det en orden i kaoset?

Andersen og Kampmann ga et unikt bilde av de yngste barnas utforskende og meningssøkende aktivitet, og på grunn av barnas lave alder rettet de oppmerksomheten på andre ting enn verbalspråk. De utforsket barnas kroppslighet og deres spontane bruk av ting og rom.

Andersen og Kampmann la særlig merke til barnas enorme kroppslige energi og ustoppelige bevegelighet. Den forstyrret og skapte kaos, og barnas kroppslighet virket til tider støtende på personalet, som stadig ville disiplinere og begrense barnas kroppslige uttrykk.

På tross av dette tilsynelatende kaoset fant Andersen og Kampmann ved nærmere ettersyn at barnas væremåter sett fra barnehøyde allikevel framsto som meningsfulle. Måten barna grep inn i og av tingene, rommene, hverandre og sine kropper hadde en viss systematikk og orden over seg. Kunne det være at dette støyende kroppslige småbarnslivet bar med seg kimen til gode danningsprosesser?

Kroppens betydning for opplevelse av mening

Etter hvert ble forståelsen av kroppens betydning for små barns fellesskap videreutviklet gjennom den norske forskeren Gunvor Løkkens bruk av den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty. Løkken hevdet, med støtte i Merleau-Ponty, at det lille barnets kroppslige opplevelse av seg selv og sin plass i verden ikke skiller seg kvalitativt fra oss voksnes opplevelse av å være del av et fellesskap, på tross av alle ordene og refleksjonene våre.

Ifølge Merleau-Ponty er alles bevissthet om å være et subjekt, uansett alder, forankret i en grunnleggende kroppslig og emosjonell tilstede­værelse blant andre kropper i verden. Slik fremstår små barn som fullkomne sosiale, og Løkken føyde til: «Kanskje det i dette synet til og med ligger en mulighet for å se noe som de små barna kan, som de voksne har glemt og kan lære av?» (Løkken, 1996, s. 19). Løkkens utgangspunkt var altså at småbarnsforskning, i tillegg til å undersøke hvordan barna har det i barnehagene, også kunne kaste lys over det å være mennesker som sådan uavhengig av alder.

Som Kampmann og Andersen, observerte Løkken leken mellom barna, og hun fant verdifulle ting i boltrelek og kaoslek både uttrykt gjennom kropp og stemme. Hun brukte begrep som flire­konsert, dans og barnesymfoni om nonverbale lekende samspill basert på lyd og bevegelse. Verdien lå, ifølge Løkken, i måten kropp, beveg­else og nonverbal lyd bygget bro mellom barna på og ga dem en gjensidig opplevelse av å dele meningsfulle opplevelser, som i denne situasjonen:

Fire toåringer slippes løs i gangen mellom to avdelinger. Umiddelbart begynner alle fire å løpe hylende mot enden av gangen. De faller inn mot endeveggen i en klynge av armer, bein og hvinende gledeshyl. De stabber seg opp, ser forventningsfullt på hverandre før de styrter i samlet flokk mot den andre enden. Slik holder de på til det ene barnet etter noen runder ender nederst i haugen av barne­kropper, og får litt mer vondt i armen enn det som lar seg riste vekk gjennom en løpetur tvers over rommet. En voksen kommer trøstende til, og aktiviteten avsluttes. Neste dag er gjengen samlet i gangen for å gjenta ritualet.

Toddlerkultur

Barn har med andre ord en forbausende sterk interesse for fellesopplevelser med jevnaldrende allerede fra ett til to årsalder, i følge Løkken fordi de umiddelbart kan forstå andre små barns kroppslige uttrykk og gjenkjenne dem som å være av samme art som seg selv, som om de tilhører den samme kulturen.

Løkken introduserte derfor begrepet toddler­kultur om måten de yngste barna omgikk hverandre på. Begrepet kultur viser at barna sammen utvikler samværsformer, språk, ritualer og gjøre­mål som bare gir mening og er fullt ut forståelig for de som er innenfor. Det engelskspråklige Toddler-begrepet ble i tillegg introdusert for å vise til denne aldersgruppens særegne måte å bevege seg stabbende rundt på. De har sin spesielle kroppslige stil i sine ulike kulturelle gjøremål. Bruken av begrepet toddlerkultur er dermed også en måte å peke på egenverdien av de yngste barnas samværsmåter på. De er slettes ikke primitive og uferdige, men, i sin kulturelle ramme, helt fullkomne.

Det er mange måter å være venner på

I kjølvannet av Løkken ble det gjort flere studier av de yngste barnas samværsformer i barnehagen som videreutviklet denne forståelsen. Et eks­empel er Anne Greves undersøkelse av de yngste barnas vennskap. Greve observerte mye av det samme som Løkken: bevegelsene, lydene, de påfallende samværsformene og ritualene, men hennes mål ble å utfordre vår forståelse for hva vennskap innebærer. Å ha venner er en kulturell forestilling som vi voksne lett overfører som en forventning til barn basert på hva vennskap er for oss. Vennskap skal være varige og ha en viss eksklusivitet og følelsesmessig dybde, men for de yngste barna er det en annen type vennskap som gir mening. Deres vennskap er tilsyne­latende mer flyktige og oppstår gjennom å gjøre ting sammen og dele opplevelser i et her-og-nå perspektiv. Greve kaller disse vennskapene vi-fellesskap.

Voksne står ifølge Greve i fare for å ikke bare nedvurdere, men også sette en stopper for de yngstes vennskap siden disse ofte kan være ganske bråkete og forstyrrer personalets forventning om ro og orden, og som sagt ligner de ikke på det vi voksne forventer av et riktig vennskap. Ut fra barnas perspektiv er slike vi-fellesskap like verdifulle i et her-og-nå-perspektiv som de dype og mer stabile vennskapene blant eldre barn og voksne, hevder Greve.

Kan vi lære noe av de yngste barna?

Dette er noe av den forskningen som de siste ti-årene har løftet frem de yngste barnas rike sosiale liv i barnehagen. Vi kjenner alle historien om de yngste barnas sårbarhet, trygghets- og omsorgsbehov i barnehagen. Uten å nedvurdere slike helt ufravikelige behov, er det allikevel en annen historie som er verd å fortelle. Selv i en småbarnsavdeling er det et rikt og komplekst felleskap med berusende vennskap, felles språk og faste ritualer. Som Gunvor Løkken så treffende har påpekt, kan det faktisk være at den kroppslige, nonverbale måten å være sammen på blant toddlere kan lære oss alle noe grunnleggende om det å være menneske?

Kilder

Andersen P. and Kampmann J. (1988) Vuggestuen-hverdag og utopi, København: Munksgaard.

Greve A. (2007) Vennskap mellom små barn i barnehagen. Doktoravhandling, Oslo: Høgskolen i Oslo. Avd. for lærerutdanning.

Løkken G. (2004) Toddlerkultur: om ett- og toåringers sosiale omgang i barnehagen, Oslo: Cappelen akademisk forlag.

Nome D.Ø. (2019) Hverdagshendelsenes pedagogikk: barnehagen sett fra barnehøyde, Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Selv i en småbarnsavdeling er det et rikt og komplekst felleskap med berusende vennskap, felles språk og faste ritualer.

Foto: Freddy Wike

Dag Øystein Nome

Førsteamanuensis i pedagogikk ved UiA og foreleser ved Steinerhøyskolen.