For jorden er metemarken av større betydning enn mennesket

Dersom vi tar oss tid til å studere metemarkens liv litt grundigere, vil vi raskt innse at utsagnet ikke er tatt ut av luften. Helt ned mot et dyp på to meter og mer presser, borer og eter metemark seg gjennom bakken. Gjennom de utallige gangene som derved dannes, luftes og dreneres de øvre jordlagene, noe som er av stor betydning for hele dens utviklings­dynamikk og stoffomsetning. Metemarkene anlegger ganger og kanaler på kryss og tvers, men som her og der fører opp i dagen. Gjennom disse henter metemarken planterester og annet avfall ned i jorden. Dette blandes og fordøyes i tarmen sammen med materiale som marken spiser av selve humuslaget, og «avføringen» legges igjen opp på bakken, der vi kan se dem som små, pølseformete «metemarkkast».

Metemarkens appetitt er upåklagelig: Daglig fordøyer den mellom 10 og 30 % av sin egen kroppsvekt (mennesket: 3,5 %). Tilsvarende bredt er næringsspekteret: Det er knapt mulig å finne noe organisk materiale den ikke er villig til å gi seg i kast med. Og ikke nok med det: Den fortærer også anselige mengder anorganisk materiale. Satt på spissen kan man faktisk si at den spiser gråstein, i form av forvitrete mineralpartikler og kvartskorn. Hos de fleste artene blir det fordøyede materialet lagt opp på jordens overflate. Pr. hektar og år legger metemark igjen opptil 14 tonn næringsrik, fordøyd jord på overflaten. Dette betyr at hele det øvre humøse laget umerkelig endevendes fullstendig i løpet av ca 70 år. – Det er verdt å merke seg at denne prosessen i så stor grad foregår i det skjulte. Som vi skal se, unngår metemarken lys om den kan. Og likevel sørger den dag etter dag for at en viss mengde ny jord utsettes for solen, himmelen og hele atmosfærens direkte innflytelse.

Metemarkens fordøyelse gjenspeiler dens ustoppelige appetitt: Allerede spyttet er uvanlig rikt på enzymer, og de fleste artene begynner gjerne fordøyelsen av materialet før de i det hele tatt har fått det i seg, ved at maten oversprøytes med enzymrikt slim, før den fortæres allerede halvfordøyd, og sendes ned i den muskuløse kråsen, der den knuses ved hjelp av små stein. I tarmen utskilles et usedvanlig mangfold av enzymer, og spaltingen av næringsstoffene fortsetter videre etter at de har forlatt tarmen. Et av mange eksempler på at naturen slett ikke alltid økonomiserer i snever forstand til fordel for individet, men at derimot økosystemet, forstått som utvidet organisme, gis forrang.

Men det aller viktigste kunstgrep som metemarkens fordøyelse utfører, er sammenføyningen av mineralsk og organisk materiale til partikler med helt spesielle og særegne fysio­kjemiske egenskaper: De såkalte leirhumuskompleksene. Disse har i stigende grad vist seg å være en livsbetingelse for hele den høyere planteverden. I metemarkens tarm blir hver mikroskopiske leirpartikkel (som altså er forvitringsprodukter fra bergarten) omgitt av en kappe organisk materiale, som på grunn av sin geléaktige form gir matjorden dens typiske struktur og egenskaper. Leirhumuskompleksene er meget effektive næringslagere for plantenes røtter. Dertil tar leirhumuskompleksene opp store mengder vann som plantene fortløpende kan ta opp.

Når man benytter kunstgjødsel, vil dette skylles vekk eller vaskes ut i grunnvannet dersom det ikke finnes tilstrekkelig med leirhumuskomplekser til å binde næringsstoffene. Samtidig inkluderer det konvensjonelle landbruket så mange naturfiendtlige metoder at metemarkfaunaen i slik jord etterhvert går sterkt tilbake. Ganske særlig nedgangen i leirhumuskomplekser i matjorden er årsaken til at mengden mineralgjødsel på jordene i Norge har måttet dobles de siste femti år. Denne økningen er blitt nødvendig fordi jorden i stadig mindre grad er i stand til å akkumulere næringsstoffene. I stedet er det grunnvannet som gjødsles med økende mengder nitrater og fosfater, der grunnen beredes for infeksjoner og giftige bakterieoppblomstringer.

En annen forbløffende side ved metemarkens virke er dens evne til å påvirke pH-verdien, altså surhetsgraden, i jordsmonnet. Både i for sur og i for basisk jord virker metemarken utlignende og «beroligende» på humusutviklingen. Vi kan nesten se for oss de hundrevis av metemark som der nede i jordens mørke uavlatelig smaker seg rundt gjennom jordmassene, og varsomt korrigerer mulige ensidigheter!

Kjertler i huden til metemarken utsondrer et nitrogenrikt slimprotein, og ofte kan vi finne metemarkgangene fast impregnert med disse stoffene, noe som sikkert er en del av grunnen til at planterøtter så gjerne tar veien ned langs slike ganger.

Det kan være på sin plass å spørre om de høyere planter i det hele tatt er tenkelige uten metemark, – og alt tyder også på at de har utviklet seg parallelt og i fortløpende samliv med hverandre, i det man kaller ko-evolusjon.

Utdrag ved Gry Alsos fra boken «Jordens ansikt», Vidarforlaget 1996. Teksten ble publisert sammen med Gry Alsos sin tekst: Det er øko-logisk. Illustrasjon: Katherine Beigel,http://katherinebeigel.wordpress.com/

Markus Lindholm

Biolog og forskningslederved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og førsteamanuensis ved Steinerhøyskolen.