I 2008 leverte Bente Edlund doktorgradsavhandlingen Forpliktende idealisme under skiftende betingelser. Antroposofiske tiltak for utviklingshemmede 1924–1990, senere gitt ut som bok under tittelen Kulturøyer (2011). I denne artikkelen gjør hun rede for noen av funnene hun gjorde i undersøkelsen og hvordan dette har fått betydning for utviklingen av et nytt bachelorprogram i sosialpedagogikk ved Steinerhøyskolen.
I. Om forskning og fagutvikling
Antroposofien har vært en kulturproduktiv faktor i Norge mer enn 100 år. Kunstnere og kulturpersonligheter med tilknytning til antroposofien har gjort seg bemerket, og antroposofien har jevnlig vært gjenstand for offentlig debatt fra Steiners tid og opp til i dag. Den har også realisert seg på det praktiske plan. Sosiale og pedagogiske virksomheter med utgangspunkt i antroposofien har fått solid utbredelse og danner en slags grunnstamme innenfor alternativbevegelsen i landet. Den første steinerskolen i Norge kom i 1926, og i 1938 fikk vi den første antroposofisk helsepedagogiske institusjonen for barn med spesielle behov. Norge var tidlig ute når det gjaldt økonomisk støtte til slike tilbud. De helsepedagogiske virksomhetene har hatt statstilskudd siden 1950, og steinerskolene siden 1970. Det er grunn til å tro at Norge, sammenlignet med andre europeiske land, er det stedet der antroposofien og antroposofisk basert virksomhet på sikt har fått mest offentlig oppmerksomhet og støtte (se Schiøtz 2011). «Alle» i Norge kjenner til steinerskolen og har hørt om antroposofi.
Tross oppmerksomheten i form av offentlig interesse og statlig støtte har antroposofien og de antroposofiske virksomhetene i liten grad vært gjenstand for forskning eller offentlige evalueringer. Inntil nylig handlet det først og fremst om enkelte masteroppgaver, fortrinnsvis innenfor idéhistorie og pedagogikk. Mangelen på interesse fra forskningsmiljøene kan ha ulike årsaker. Ett faktum er at staten eller utdanningsmyndighetene ikke har sett behov for evaluering eller undersøkelse av de steinerpedagogiske virksomhetene. En annen forklaring er at forskning fremfor alt drives ut fra den enkelte forskers og forskningsmiljøs interesse og initiativ, og først fra de senere år kjenner vi til forskere i Norge som har gjort steinerpedagogikk til gjenstand for undersøkelser (se Bøhn, Waage, Schiötz 2010). Når jeg har stilt spørsmålet til folk i universitetsmiljøet om hvorfor det ikke forskes på steinerpedagogiske alternativer, har jeg fått svar som at antroposofi er metafysikk, og steinerpedagogikken er ideologisk, det vil si uvitenskapelig, og kan derfor ikke forskes på, eller at miljøene er lukkede, slik at forskere ikke får tilgang. Det er lite hold i slike argumenter, men vi kan ikke bruke plass på å gå inn i den diskusjonen her.
Vi trenger forskning, men om det steinerpedagogiske miljøet skal sitte stille og vente på at forskerne skal banke på døra, vil ikke mye skje. Det er fremfor andre de som kjenner fagfeltet, som er de nærmeste til å se det interessante og nødvendige med en slik forskning og må ta et initiativ. Etter mange års arbeid med barn med spesielle behov, først i antroposofiske institusjoner, senere med spesialpedagogikk i steinerskolen og i lærerutdanningen, opplevde jeg at jeg begynte å gå på tomgang i mitt eget miljø. Tanker, utsagn og metoder som jeg engang hadde syntes var friske og fascinerende, ble selvfølgeligheter, og jeg merket at jeg begynte å resirkulere egne ideer. Jeg begynte å studere studerte spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, og her møtte jeg det som kan kalles spesialpedagogikkens idéhistorie eller handikaphistorie. I 1998 tok jeg hovedfag på et slikt tema (Edlund 1998). I handikaphistoriens blikk for de lange linjene og de prinsipielle spørsmålene fant jeg et fruktbart avstandsperspektiv til det spesialpedagogiske fagfeltet som jeg arbeidet innenfor. Mennesker med utviklingshemning kan fremfor andre ha vanskelig for å hevde sin røst og forsvare sine interesser, de er derfor særlig sårbare for skiftende ideologiske, politiske og faglige konjunkturer. Slik kom jeg også til å se min egen steinerpedagogiske praksis i et mer distansert perspektiv, kontekstualisert som en del av en generell spesialpedagogisk fagutvikling. Distansen og overblikket i de historiske og idéhistoriske perspektivene ga meg som insider en mulighet og en metode til å gripe min egen faglige bakgrunn på en ny måte, det vil si som et forskningstema. I 2008 leverte jeg avhandlingen Forpliktende idealisme under skiftende betingelser. Antroposofiske tiltak for utviklingshemmede 1924–1990, senere gitt ut som bok under tittelen Kulturøyer (2011). Undersøkelsen viser hvordan den antroposofiske heilpedagogikken (helsepedagogikken) oppsto i Mellom-Europa rundt 1924 og følger utviklingen i Norge fra 1938, da det første antroposofiske barnehjemmet ble etablert på Toten, og frem til HVPU- reformen i 1991. Jeg studerte hvordan nasjonalsosialistenes forfølgelse, både av mennesker med funksjonshemninger og av antroposofisk virksomhet, var på vei til å knuse bevegelsen i Tyskland, samtidig som strømmen av flyktninger førte til en ekspansjon av impulsen til andre land i Europa. Jeg stilte spørsmålet: På hvilken måte har denne forhistorien vært med på å prege de antroposofiske virksomhetene?
Ett resultat av undersøkelsen var selve den historiske beskrivelsen som ble løftet frem fra de ulike kildene. Det var en historie som til dels ikke var blitt skrevet før, som ble gitt en helhetlig oversikt. Slik livshistorien er viktig for det enkelte menneskes identitet, gir historien et viktig bidrag til et fags selvforståelse og profil. Jeg oppdaget at metoder og synspunkter som jeg oppfattet som særegenheter ved den antroposofiske tradisjonen, først og fremst var tidstypiske for den epoken de var oppstått i, mens andre trekk var genuine for den antroposofiske helsepedagogikken, uavhengig av tid og sted.
Til tross for et stabilt – og man kan vel også si – konservativt trekk som preger helsepedagogikken, har praksis og argumentasjon i forbausende grad vært preget av den rådende ånden til enhver tid. Den antroposofiske helsepedagogikken sprang ut av mellomkrigstidens private filantropi, og det første antroposofiske barnehjemmet på Sletten gård var på flere måter et genuint eksempel på dette. På 1950-tallet gikk åndssvakeomsorgen, som det het den gangen, inn i en fase av institusjonalisering og profesjonalisering, og det antroposofiske barnehjemmet Helgeseter som ble grunnlagt utenfor Bergen i 1954, var en sterk representant for denne perioden. Da normaliseringsbølgen kom på slutten av 1960-tallet, dukket Vidaråsen og Camphill opp og virkeliggjorde de nye omsorgsidealene, der stikkord som «antidiagnostikk» og «det terapeutiske samfunn» slo an tonen. «Ikke for, men med de psykisk utviklingshemmede», som det het i et slagord fra Vidaråsen (Edlund 2011). De antroposofiske tiltakene for mennesker med spesielle behov har gjennomgått perioder av vekst og stagnasjon. Suksessen har handlet om å fremstå som et profilert alternativ, samtidig som man opererer i samklang med tidens rådende tankesett.
Et trekk ved de antroposofiske virksomhetene som undersøkelsen viser, relaterer seg til omsorgen for mennesker med utviklingshemning som et politisert og ideologisert felt. Det viste seg at antroposofene i mange sammenhenger hadde en begrenset forståelse eller interesse for de politiske dimensjonene ved den faglige virksomheten sin, men helst ønsket å stå utenfor politikken. På 1980-tallet ble for eksempel landsbybevegelsen i Norge anklaget for ikke å kjempe på barrikadene for de utviklingshemmedes rettigheter. Nils Christie svarte på vegne av landsbyene: «Vidaråsen er barrikaden» (Edlund 2011). Slik hevet man seg over dagsordenens trivialiteter. Svaret på spørsmålet om hvorfor de antroposofiske institusjonene, som de eneste, overlevde reformen, lå altså ikke i det politiske engasjementet. Hver institusjon kjempet en lokal eksistenskamp med varierende strategi og kløkt. Det kunne være en kombinasjon av heldige omstendigheter, f.eks. gode eksterne støttespillere, som gjorde utslaget. De antroposofiske virksomhetene kom på mange måter styrket ut av reformen, blant annet som følge av kravene og ressursene som fulgte med. Men man hadde ikke i tilstrekkelig grad hatt forståelsen for de viktige humanistiske verdiene som lå til grunn for reformen, og hvilke muligheter og oppfordringer dette innebar. Derfor kan HVPU-reformen betraktes som et kritisk punkt for de antroposofiske virksomhetene. Mens man til nå hadde svart på de ulike fasene i omsorgsutviklingen, med å skape egne virksomheter der tidens idealer ble virkeliggjort på en kvalitativt god og alternativt overbevisende måte, ble det ikke skapt ny virksomhet som oppfylte ambisjonene og målene i integreringsparadigmet. Mange vil hevde at målene om integrering som lå til grunn for reformen, eller inkludering, slik vi forstår det i dag, ennå ikke er nådd, så der har antroposofene fortsatt en mulighet til å realisere noe som ennå etter 20 år kan fremstå som vakre drømmer.
II. Politikk og spiritualitet
Samtidig som jeg arbeidet med avhandling, startet vi på Steinerhøyskolen utviklingen av et bachelorprogram i sosialpedagogikk som skulle dekke behovet for sosialfaglig kompetanse ved de antroposofiske institusjonene og steinerskolene. Studiet startet opp høsten 2012. Vissheten om at sosialpedagogisk arbeid med mennesker som står under en kontinuerlig trussel om å skyves ut i samfunnets randsone, nødvendigvis også må handle om politikk, er noe vi har lagt som et premiss i den nye utdanningen. Utover de antroposofiske, pedagogiske, miljøfaglige og kunstneriske elementene spiller samfunnsfag og juridiske aspekter ved arbeidet en viktig rolle. Målet må være å utdanne medarbeidere som følger med på utviklingen i det sosialpolitiske feltet, på vegne av elevene eller klientene, og som også vil føle seg forpliktet til å stå opp på vegne av dem når deres interesser kommer under press. Sosialpolitisk og juridisk kunnskap er selvfølgelig også avgjørende for alle som vil lede, enten det dreier seg om nye initiativ eller etablerte virksomheter.
Tilbake til spørsmålet om hvorfor de antroposofiske institusjonene ikke bare vant kampen mot nedleggelse, men eksisterer fortsatt i dag. Det var andre organisasjoner som også kjempet en lignende kamp, sannsynligvis med mer politisk kløkt og bedre allianser enn antroposofene. Her vises det i avhandlingen tilbake til de antroposofiske ideene som virksomhetene bygger på. Jeg ønsket å undersøke de faglige implikasjonene av det spirituelle menneskesynet i antroposofien. Spørsmålet var ikke om ideen om reinkarnasjon var en fornuftig eller sympatisk tanke, men hva slags handikapsyn og handikapbehandling den kunne føre til. En av tankene man finner hos Steiner, var at det ikke uten videre er sammenheng mellom menneskets indre personlighet og det man får til på det ytre plan. Bak en tilsynelatende handikapet person kunne det skjule seg en betydelig personlighet, var hans budskap til de første pionerene. Gjennom slike perspektiver som jeg har antydet her, ble det skapt en tanke om en universell «iboende verdighet» slik det senere ble formulert i innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettigheter .1 I avhandlingen har jeg vist hvordan slike tanker ble livreddende for barn og unge som ble tatt vare på i de antroposofiske institusjonene under nasjonalsosialistenes forfølgelse av mennesker som var blitt stemplet som «mindreverdige». Ikke bare elevene, men også medarbeiderne, de fleste fordi de var antroposofer, men også mange fordi de var jøder, sto under forfølgelse. Menneskeliv ble reddet, og man klarte et stykke på vei å opprettholde den steinerpedagogiske virksomheten, blant annet ved å bryte all forbindelse til det nasjonalsosialistiske samfunnet rundt. Mange flyktet og bygde opp nye virksomheter i land som Sverige (Järna) og Skottland (Camphill). Deres erfaringer, først som politisk forfulgte og siden som immigranter, kan forklare noe av den avstanden til samfunnet som har preget denne bevegelsen opp til i dag. De helsepedagogiske (for barn) og de sosialterapeutiske (for voksne) institusjonene så seg selv som kulturøyer innenfor storsamfunnet.
Det var tre studenter som startet det første antroposofiske barnehjemmet for såkalte abnorme barn, som det het den gangen. Som navn på institusjonen hadde de valgt en diagnosebasert betegnelse, og Steiner svarte med å si at vi kan ikke starte med å stemple barna. Vi må velge et navn som sier noe om hva som foregår på stedet. Så formulerte han betegnelsen «Hjem for barn som trenger sjelelig pleie». En av de tre skrev i etterkant at «da forsto jeg at det var ikke noe som skilte dem og oss, for sjelelig pleie er noe som alle trenger» (Edlund 2011). Den antroposofiske praksisen var preget av en sterk behandlingsoptimisme med vekt på undervisning og terapi, samtidig som ideen om sjelepleie gav støtet til en rik og nyskapende kunstnerisk, kulturell og sosial aktivitet på de institusjonene som nå ble etablert. Mye av det som oppsto i disse mellomeuropeiske institusjonene på 1920- og 30-tallet, lever i dag som tradisjoner i steinerskolene og barnehagene, men få er klar over hvor det stammer fra. Ett eksempel er Adventshagen som markerer inngangen til adventstiden. I tradisjonen tilbake til sosiologen Erving Goffman har det vært vanlig å oppfatte institusjonskultur som noe negativt i seg selv, med stikkord som avpersonifisering, restriksjoner, institusjonelle rutiner osv. (Goffman 1991). Det jeg kom frem til i mitt arbeid, var nettopp preget av kulturinstitusjon som forhindret at de antroposofiske stedene utviklet en slik negativ institusjonskultur som var et av motivene bak beslutningen om å legge ned HVPU- institusjonene i Norge. De antroposofiske hjemmene ble oppfattet som ressurssentre av kommunene og nærmiljøet de lå i, som dermed også gikk inn for at de skulle fortsette å eksistere, organisert på en ny måte under det nye lovverket.
Det kulturelle fellesskapet som fortsatt i dag lever i de antroposofiske virksomhetene for mennesker med spesielle behov, har ikke utspilt sin rolle. Her ligger et verdifullt potensial som gir sosialterapien en merverdi i forhold til mye av den offentlige omsorgen. Gjennom praksis, studieopphold og ekskursjoner vil vi sørge for at studentene i den nye utdanningen får en bred kontakt med dette mangfoldet. Det dreier seg om praksistradisjoner som verken er skriftliggjort eller formulert i systematiske, faglige termer. Spørsmålet om å bevare og videreutvikle denne kulturen handler blant annet om fagliggjøring, og dette er noe vi nå har mulighet til gjennom det nye programmet. Kravet fra utdanningsmyndighetene om at vi skal drive forskningsbasert undervisning, kan virke uoverkommelig for et lite og alternativt miljø som Steinerhøyskolen. Da jeg startet min forskning på de steinerpedagogiske tilbudene for mennesker med spesielle behov, var det ut fra rent personlig interesse og engasjement, strategitenkning på egen eller høyskolens vegne lå meg fjernt. Når jeg nå ser tilbake på det som siden har skjedd med utviklingen av det nye programmet, ser jeg i hvor stor grad utdanningen faktisk er forskningsbasert, ikke på grunn av et eksternt krav, men fordi forskningen brakte innsikter som fikk direkte konsekvenser for utviklingen av studieplanen. Forskningen har kommet fagmiljøet til gode. b
noter:
1http://www.fn.no/FN-informasjon/Konvensjoner-og-erklaeringer/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
Referanser:
Bøhn, S.,Waage, P.N., Schiøtz, C. (2010). Liv laga. Erfaringer fra Steinerskolen. Oslo: Arneberg.
Edlund, Bente (1998). Villskap og Vitenskap. J.M.G. Itard og Den Ville fra Aveyron. Et spesialpedagogisk prosjekt fra 1801–1806. UIO. Hovedoppgave i spesialpedagogikk.
Edlund, Bente (2010). Kulturøyer. Antroposofiske tiltak for mennesker med spesielle behov. 1924 – 1990. Oslo: Antropos.
Goffman, Erving (1991). Asylums: Essays on the Social Situation of Mental Patients and Other Inmates. UK: Penguin Books.
Schiøtz, Cato (2011). «Antroposofiens virkningshistorie i norsk kulturliv og akademia». I: Libra 4-2011 / Antroposofi i norge 4–2011.
