Globalisering. Har du også vært lei av ordet? Sammen med lodne begreper som synergieffekter var globalisering på alles lepper i tiden før og etter millenniumskiftet. Moter går heldigvis over, men fenomenet lever naturligvis videre. Hva tenker vi om globalisering i dag? Hva tenker elevene våre om dette? Hvor globaliserte er de?
Inntil jeg for et par år siden befant meg i et klasserom og skulle undervise en ivrig avgangsklasse om globalisering, hadde jeg ikke tenkt mye på fenomenet siden studietiden. Da jeg skulle planlegge denne hovedfagsperioden, kom jeg og til å tenke på min hittil eneste reise til Afrika. Jeg var i Rwanda i 2007. Foranledningen var at jeg skrev bok om folkemordet i 1994. Jeg møtte selvsagt en annen verden, en annen hverdag. Overalt så jeg spor av folkemordet og krigen: ødelagte bygninger, men først og fremst mennesker med arr, stumper til bein eller armer… Rwanda ble belgisk koloni etter første verdenskrig og var det frem til selvstendigheten i 1962. I noen generasjoner hadde derfor landets første fremmedspråk vært fransk. Jeg kunne noen få gloser i fransk og så derfor med gru frem til ymse kommunikasjonsvansker. Mine bekymringer viste seg å være grunnløse, for på bare et tiår var situasjonen endret: Nå forstod mange engelsk. Noe av forklaringen er at Rwanda etter 1994 har knyttet tettere bånd til USA, bla. fordi landets sterke mann, president Paul Kagame, studerte der. En annen del av forklaringen er at engelsk er globaliseringens språk.
Standardisering
Globaliseringen kan forstås på mange måter. For å begynne å uteske fenomenet, spurte jeg elevene mine om hva slags varer og produkter man kan finne i en hvilken som helst storby i verden – samlet sett hadde de vært i temmelig mange store byer og på alle kontinenter, et symptom på økt global mobilitet. Noen av svarene var cola, sigaretter, løk, kaffe og te. Noen føyde til at man nok kunne spise på både kinesisk og italiensk restaurant. Vi kom etter hvert også frem til at man (selvsagt) kunne kommunisere med folk på engelsk, og man ville se biler, bygninger av betong, veier av asfalt, telefoner. Og så videre. På én måte handler globaliseringen om standardisering: Som en turist så fint sa det: «It’s the same shit everywhere!»
Bevæpnet med en litt mer håndfast forestilling om hva globalisering betyr, ga vi oss til å undersøke når denne prosessen kan ha begynt. En mer konkret måte å undersøke dette på, er å spørre: Hvilke hendelser eller oppfinnelser har bidratt til globaliseringen? Noen foreslo Gutenberg og trykkpressen. Godt forslag. Trykte bøker er standardisert og man kan spre det samme budskapet rundt hele verden. Samtidig med Gutenberg ble spiren sådd til det som ble en vitenskapelig revolusjon. Elevene hadde hørt om Galileo Galilei og det teleskopet han konstruerte i 1609 samt observasjonene han gjorde, som resulterte i den revolusjonerende lille boka med den vakre tittelen, Budbringeren fra stjernene. Her beskrev han som kjent månens overflate som var preget av geologisk utvikling, Venus’ faser, Saturns ringer og fire av Jupiters måner. Med Hannah Arendts ord kan vi si at «Galilei brakte himmelen ned på jorden.» Vitenskapen har mer enn noe gitt oss én felles verden: Fysikk og kjemi er lik overalt, og i tillegg har matematikken, klokketiden, det metriske system, og en lang rekke vitenskapelige og teknologiske standarder erobret kloden. Også i Rwanda er en meter en blek kopi av urmeteren i Paris, og selv om en time ikke nødvendigvis oppleves likt, består den av 60 minutter.
Frakopling
Våre elever, i dag, for fem år siden, og om ti år, tilhører en digital generasjon. De er vokst opp med, og delvis i, en digitalisert verden. De siste tiårenes tiltakende globalisering begynte med at teknologien bak www ble globalt tilgjengelig i 1993. Kloden har krympet siden. Avstander er ikke lenger noe hinder for kommunikasjon på tvers av kontinenter, men det har de heller ikke vært siden den transatlantiske telegrafkabelen begynte å fungere i 1866. I 1903 sendte Theodor «Teddy» Roosevelt et telegram til seg selv rundt kloden. «Hvor lang tid tror dere det tok før han fikk meldingen sin?» spurte jeg elevene mine. Forslagene varierte fra «noen timer» til «tre døgn». Svaret er 9 minutter.
Globaliseringen er med andre ord ikke helt ny. Det ungdommer ikke gjorde på Roosevelts tid, var å leve et frakoplet liv. Visst var det vel noen som drømte seg bort med Jules Vernes bøker, men et liv i en digital global verden, vektløs som den er, var ikke engang mulig i tankene. Når noen nå logger seg på mens de sitter på bussen, i et møte, i stua med familien, eller i klasserommet, kopler de seg fra de nære fysiske omgivelsene. Livet i den vestlige delen av den globaliserte verden foregår innen andre fysiske rammer enn det livet til homo sapiens har gjort hittil i historien. Bruker vi kroppen, er det for atspredelse, på fritiden. Til arbeid bruker vi stort sett bare hodet. «Arbeidets kroppsløshet innvarsler kapitalens vektløshet» har sosiologen Zygmunt Bauman sagt. Kapitalen er global og kjenner ingen grenser; de av mine slektninger på Island som ble rammet av finanskrisen, kan skrive under på dét. Grenseløse er òg Zika, det siste skuddet på en lang stamme av pandemier som er muliggjort av økt global mobilitet, klimaproblemene, eller en trussel som IS, som jo har en uttalt ambisjon om et globalt kalifat.
Hva gjør dette med oss? Elevene er ikke så redde som man kanskje skulle tro; risikosamfunnet har ikke slukt dem med hud og hår. Men de har høy bevissthet om mange fenomener som kan stappes ned i globaliseringssekken. Denne mentalitetsendringen, den voksende bevisstheten om at verden er én, er kanskje globaliseringens fremste kjennetegn. Ellers lever både jeg og mine elever i en glokalisert verden: Vi leser nyheter på smarttelefonen på engelsk, skreller løk, sender epost, skyper, drikker cola, kjører bil, sjekker klokka – i vår lokale lille hverdagsboble. Hver gang jeg underviser om globalisering, synes klasserommets vegger å rykke nærmere. Som for å minne meg på at ethvert menneske er lokalt.
