Håndverk og livsmestring

En frustrert lærer spurte meg en gang: «Hva skal vi gjøre med de elevene som ikke vil sitte rolig på stolen?» Jeg svarte litt humoristisk: «Du skal fjerne stolen…» Det ble stille et lite øyeblikk og så kom smilet, hun hadde forstått sitt spørsmål til meg. Hun hadde stilt spørsmålet feil.

Men hvordan kan da et rett spørsmål om denne vanskelige pedagogiske oppgaven stilles? Det finnes jo ikke et enkelt svar heller? Det er jo vitterlig slik at skal man fordype seg i en matematikkoppgave eller skrive en stil, så krever det en form for konsentrasjon og ro. Man kan ikke la elevene springe rundt som harer i skogen når man skal løse en oppgave som krever tenkning.

Svaret er ikke ett svar. Svarene er mange, og de er individuelle. Hver elev krever sitt eget svar. Flere og flere elever sliter med konsentrasjonen og evnen til å fokusere. Man kan jo lettvint skylde på skjermtid og sosiale media og alt hva våre elever må slite med, men den pekefingeren må vi rette mot oss selv og ikke barna. Det er vi voksne som har gitt dem den hverdagen. Vi må hjelpe våre unge på en måte som ikke moraliserer.

De gamle alkymistene visste at det fantes tre elementer:

1. Det krystallinske; salt,

2. ildelementet; sulfur (svovel)

3. og det tredje elementet som kunne forene disse i en syntese: Mercurelementet, katalysatoren.

Slik som når vi lager såpe: Vannet og oljen som ikke forenes, og asken eller kaustisk soda som får det hele til å smelte sammen og bli såpe.

Det å ikke sitte rolig på stolen, betyr jo at barnet er i gang med en annen aktivitet som tiltrekker det mer enn det å sitte rolig på stolen. Det er for barnet mer attraktivt å springe rundt og være i «lek» med alt annet enn hva læreren vil. Dette er en energi barnet har. Kan vi utnytte denne vinden og sette seil slik at barnet kan bli skapende og kreativ?

Rudolf Steiner sa i et foredrag at man må temperere barnet; – om du som lærer underviser slik at barnet kommer blekt i huden og kald etter en undervisningstime, så har du undervist for mye i intellektet; i hodet, på barnet. Du har «frosset» det litt ned.

Det heter jo at man skal holde hodet kaldt, men å undervise for mye i hodeområdet, dvs. at barnet skal forstå for mye, og gjerne om ting som det kanskje ikke er moden for, gjør barnet litt kaldt og kanskje litt blekt. Men vi vet at når et barn virkelig er engasjert, så blir barnet blussende rødt og begeistringen viser seg i et flott engasjement som barnet utøver. Her har vi to poler som kan hjelpe oss med å temperere barna. Det finnes barn som er bleke og litt tiltaksløse, og det finnes barn som er overaktive, urolige og for varme. Her må læreren frem med sitt instrument, som er fagene.

Alkymisten vil kalle det for mercurelementet. Noen fag kan kjøle og noen fag kan varme. Noen fag kan roe og andre kan skape aktivitet. Men barna må ha en grunn til å konsentrere seg. Læreren må kunne trylle litt med faget sitt og dra noen kaniner opp av hatten! Men en flink fysikk-, matte- eller norsklærer kan jo som regel det hvis han ikke snur bunken for ofte.

Jeg selv er glad i håndverksfagene og har sett på hvordan elever som har vært urolige og ukonsentrerte, har harmonisert seg gjennom f.eks. smiing. En elev som kommer i smia, møter virkeligheten. Den er ikke et eksperiment. 1 500 grader celsius er skremmende virkelig og kan være farlig om du ikke «passer på som en smed». Et lite uoppmerksomt øyeblikk, og du har en sviende flekk på en finger som gjør styggvondt. En liten stund. Læreren kan trøste og smøre på litt smertedempende salve. Ilden, og ikke læreren, har fortalt eleven leksa: «Du må være konsentrert!»

Aldri har noen elev skadet seg alvorlig i smia jeg har hatt ansvar for, men mange har kjent på ildens lekse. Men når leksa er lært og den flotte kroken er laget, eller kniven ligger og hviler i sin nysydde slire, så kommer smilet og gleden over å ha skapt. Nå er eleven moden for matte, kjemi og fysikktimen som nå kommer:

«4 % kull i stålet gjør stålet herdbart. På 600 grader så mister stålet sin magnetiske egenskap og magnetstavene i jernet surrer rundt sammen med kullet. Ved bråkjøling rekker ikke kull og jern krype sammen i en regelmessig struktur igjen, og jernet blir hardt og sprøtt. Vi må deretter anløpe stålet til ca 250 grader i et kvarter til det får en gylden gul farge av jernoksyd. Da mister stålet sprøheten, men ikke hardheten. Kniven kan kvesses!»

Og elevene har fått en grunn til å være konsentrert. De har fått et eieforhold til fagene som har hjulpet dem med å lage en kniv.

Først erfaringen, så ettertanken.

Et sentralt element i steinerpedagogikken er at opplevelsen og fenomenet kommer først. Vi leser ikke teorien i en lærebok og går og tester den ut i praksis. Vi oppsøker fenomenet først, og når det er erfart så langt det er mulig, så prøver vi å konstruere teorien. Helt til slutt oppsøker vi læreboka og sjekker om den har rett!

Ikke alle elever syns smiing er det morsomste og lar heller andre fag tempere dem. Men jeg har til gode å se elever ikke bli begeistret når kunst- og håndverksfagene på en eller annen måte har lært elevene leksen. Den fysiske berøringen med materialet, ilden, ullen, treet, duftene, skjønnheten setter spor. Jeg har sett elever med livsfarlige depresjoner og selvdestruktive tendenser forvandles til livsglade og kreative mennesker med fremtidshåp på tre-fire uker etter at de har begynt på vår lille skole på Heimdal. Et under skjer; ikke alltid, men svært ofte.

Vi har ikke så mange «stoler» på Momo Waldorf-skole. Våre elever trenger ikke det. De trenger et møte med den praktiske hverdagen. Grunnleggende ferdigheter som for andre er selvsagte, skal innøves og bli et redskap for å håndtere hverdagen. Men en ting er likt for våre elever som for elever i en ordinær steinerskole: «Ingen har lærevansker hvis de får oppgaver og fag innenfor sitt mestringsområde.»

Å arbeide innenfor mestringsområdet betyr ikke å begrense det, men det betyr at det må utvides innenfra, og ikke kreves utenfra. Du kan ikke «hale tulipaner» opp av jorden om våren, men du kan gi jord, vann, varme og lys. Det skjer for alle elever gjennom fagene, – med en lærer som kan være litt alkymist i faget sitt.

Vi som arbeider med håndverk opplever det nesten daglig: «Lærer, kan du komme hit? Jeg trenger hjelp. Nå!» Det nappes i skjorta til læreren og de står i kø for å få oppmerksomhet til å løse oppgaven de holder på med. Læreren springer som en hare mellom høvelbenkene og rollene er byttet om. Ukonsentrerte elever står fordypet i oppgaven sin, og læreren springer fra det ene til det andre og ønsker seg flere hender og øyne i nakken.

Alle lærere ønsker at f.eks. mattetimene og norsktimene og eurytmitimene skal være på samme måte, og det går an. Vi må bare skjønne dynamikken i det hele. Elevene må ha en grunn til å fordype seg, og det må skje innenfor mestrings­­området til eleven. Fagene må kunne temperere eleven. Punkt – periferi – punkt, – varmende og svalende fag, i en rytme.

Rytme er et bærende element overalt i skolen. Elevene på Momo Waldorfskole trenger ikke ukeplaner. Vi har en årsplan som heter steinerskolens fagplan. Den må tilpasses den enkelte. Ikke alle kan klare å komme igjennom alt. Hverdagen er rytme hele året. De vet på mandag hva som skal skje hver dag frem til fredag: Morgenstund og morgenverset, gå morgenturen 2–3 km, periodefaget, lunsj, pausen og så praktisk arbeid resten av dagen. Kun hovedfagene skifter gjennom periodeundervisning.

Resultatene er gode. Våre elever har stor grad av trivsel og de fleste som begynner i barne- og ungdomsskolen, vil gå helt ut videregående hos oss. Noen blir modne for yrkesfag og begynner i den offentlige videregående skolen, men de som blir og går ut skolegangen hos oss, blir gode i det viktigste faget: Livsmestring.

Ingen har lærevansker hvis de får oppgaver og fag innenfor sitt mestringsområde.

Teksten er hentet fra Mitt skip er lastet med … steinerskolen 100 år.

Foto innledning: Thor Hauknes. Foto til slutt: Vidar Aaseng

Kjell Helge Johansen

M. Ed fra Rudolf Steiner University College og rektor ved Momo Waldorfskole.