Ved vår skole lager elevene arbeidsbøkene sine selv og vi arbeider med håndskrift gjennom hele skoleløpet. Selv om vår skole alltid har drevet med det, er ikke håndskrift lenger noen selvfølge i vår tid, derfor har kollegiet ved Steinerskolen på Skjold valgt å løfte vår felles bevissthet om håndskrift.
«Arbeidsboken gis en bevisst estetisk utforming både med hensyn til språk og visuelle kvaliteter. Dette gir rom for en kontinuerlig øvelse av norsk, skriftforming og ulike illustrasjonsteknikker. På denne måten blir skriftspråk og formidlingsevne kontinuerlig øvet på en tverrfaglig basis.[1]»
Håndskrift er ikke et eget fag lenger, så det er i stor grad underforstått og i liten grad nevnt[2] i læreplanen for steinerskolene. Det betyr ikke at vi skal slutte å arbeide med håndskrift i skolene.
Håndskrift er ferskvare
«Skrifthastighet utvikles jevnt over tid. Utviklingen av skriftkvalitet stagnerer etter cirka fjerde trinn. Årsaken til stagnasjonen kan være at den systematiske undervisningen opphører. Det betyr at det også er viktig å fortsette med det systematiske arbeidet på femte til tiende trinn»
(Kilde: Skrivesenteret ved NTNU)
Ragnheidur Karlsdottir har i sin forskning registrert en bedring i skriftkvalitet fra 66% til 85% om man fortsetter den systematiske håndskriftøvingen gjennom mellomtrinnet[3]. Jeg har forrige skoleår skrevet med ti klasser ved vår steinerskole og en klasse ved nabosteinerskolen. Jeg har i utgangspunktet lagt dette opp slik at det kan øves i rytmisk del over to uker. Med utgangspunkt i ovenstående sitat fra skrivesenteret tenker vi at dette er en årlig foreteelse for å løfte skriftkvaliteten.
Hva sier Rudolf Steiner?
Tar vi utgangspunkt i hva Rudolf Steiner foreleser i 5. foredrag om undervisningskunst, henter elevene skriving ut av tegning. Steiner beskriver hvordan eleven først må gjenskape overgangen fra egyptisk til fønikisk skrivekultur, en prosess fra bilde til tegn, noe som det arbeides med i steinerskolens 2. klasse. Her formidles bilder gjennom eventyr og fortellinger og det arbeides med å hente bokstavene ut av bildene fra det som fortelles, i prosesser som vi kaller fra bilde til bokstav. Hver lærer løser dette på en kunstnerisk måte. Lesingen av trykkskrift hentes først ut av lesingen av skriveskrift[4]. Lærerens oppgave er altså å forsøke å finne overgangen fra tegning til skriving, fra skriving til lesing av det skrevne, og fra lesing av det skrevne til lesingen av det trykte[5]. At barn lærer å lese gjennom å lese det de selv skriver, finnes det forskning som understøtter[6].
Skriveverktøy
I steinerskolen får alltid elevene det beste skriveverktøyet i forhold til hvor de er i forhold til det å skrive. Vi starter med bivoksblokker og skriver bokstavene stort, gjerne på en A3-side og tegner den opp mange ganger for å få bokstaven sterk på siden. Elevene bruker hele armen for å få formen inn i kroppen (Steiner er tydelig på at det ikke er hånden, men hele mennesket (jeget) som skriver, og eksemplifiserer dette ved at man kan putte en blyant mellom tærne og fortsatt skrive[7]).
Så får elevene gode fargeblyanter å skrive med, og de begynner å regne med den blå og røde blyanten. Dette er det første egentlige skriveredskap med skikkelig grep, så det er viktig å følge med på grepet.
I 4. klasse begynner elevene å øve løkkeskrift med ikke alt for harde Lyra blyanter (2B) med trekantgrep så de kan gjøre forøvelser og løkkeskriftøvelser som munner ut i skriving av løkkeskrift. På mellomtrinnet tar vi løkkeskriftalfabetet opp igjen hvert år og øver med blyant og med dyppeblekk med pennesplitter, før elevene får fyllepenn til å føre inn tekst i arbeidsbøkene. På ungdomstrinnet øves det også årlig. Her får elevene bli inspirert av og se gamle håndskriftkilder[8] og oppdage at skriften er annerledes enn skriften er nå. De erfarer også at de kan lese de gamle kildene fordi de har øvet løkkeskrift. Her kan man enkelt trekke det videre over i kalligrafi. Det er for eksempel enkelt å øve Copperplate-kalligrafi[9] med spisse og fleksible pennesplitter.
Hva med venstrehendte?
Det er ingen grunn til at venstrehendte ikke skal kunne skrive minst like godt som høyrehendte.
Det er enkle triks som skal til, på riktig tidspunkt. Ved venstrehendt skriftforming vender arket andre veien, arkets retning følger underarmen. Den som skriver med venstre, bør velge å skrive med hånden under linjen, noen krummer håndleddet og skriver over linjen. Denne siste stillingen er ikke gunstig, man blir fort sliten.
Steinerskolen har alltid søkt å være en skole som øver håndens, hodets og hjertets pedagogikk.
Om vi tar norskfaget som eksempel, er skriftformingen i denne sammenheng håndens pedagogikk, og den er viktig. Grammatikken kan representere hodets pedagogikk. Når elevene skriver brev, dagbøker, egne tekster eller dikt, og fargelegger og illustrerer det de har laget, så er de i kontakt med hjertets pedagogikk. Alle disse tre aspektene må øves om vi skal utdanne hele mennesker.
Løkkeskrift eller formskrift eller en personlig funksjonell skrift?
Mye av det materialet vi har tilgjengelig i dag til løkkeskriftopplæringen er ganske likt formskrift[10], altså en «oppskrift» og ikke spesielt estetisk. Jeg er derfor alltid tydelig på at dette kun er et utgangspunkt. Vårt arbeid er å hjelpe eleven med å få sjansen til å utvikle en funksjonell håndskrift som hun eller han (og resten av verden!) kan lese.
Alle barn fortjener å få sjansen til å utvikle sin egne, funksjonelle håndskrift!
Bakgrunn
I den norske offentlige skolen øvet man skjønnskrift fram til «formskriften» kom i 1947. Det har tidvis vært høy temperatur på debatten omkring håndskriften i den norske skolen, og det har vært flere skriftnormer gjennom
tidene. Skriftforming som eget fag ble lagt inn under norskfaget på 70-tallet, og man sluttet med systematisk oppøving i skriftforming av lærerstudenter en gang i løpet av 80-tallet. I Finland ga de slipp på håndskriften omkring
2015, man fant da ut at det ikke var effektivt nok – elevene klarte ikke å skrive en tilstrekkelig mengde tekst (i forhold til myndighetenes krav om hva hver enkelt elev skal levere) for hånd. I Kunnskapsløftet var sammenhengende håndskrift med frem til NOR1-03i
.
I NOR1-06ii bruker de samme formulering for 4. klasse som steinerskolen gjør for 7. klasse, man sidestiller håndskrift og tastatur og sier ingenting om sammenhengende tekst. I den senere tid har det vært snakk om at flere
offentlige skoler har valgt å «droppe» håndskrift, slik at man heller kunne gi elevene en iPad. Flere har tatt til orde mot dette. Læreplanverket for den offentlige skolen kan uansett ikke tolkes dithen at elevene ikke skal få utvikle egen håndskrift.
Kilder som ikke er referert i teksten:
Allen, Audrey Mc (2002) «Teaching Children Handwriting», Rudolf Steiner College Press
Vassdal, T. (1964) «Venstrehendte barn i skolen», Fabritius Forlag
Wessel, K. (1963) «Skrivning og skriftanalyse – en håndbok for lærere», Fabritius & Sønners forlag
[1] Steinerskolens læreplan, Grunnskolen, Oversikt – steinerpedagogisk idé og praksis s. 17. Steinerskoleforbundet, 2020.
[2] Håndskrift er nevnt 9 ganger i læreplanen og sammenhengende håndskrift er nevnt 2 ganger:
Under [Norsk, sentrale innhold, kompetansemål etter 4. klasse].
Og under [Kunst og håndverk, kompetansemål etter 4. klasse].
[3] Karlsdottir, R. (1996) «Development of cursive handwriting Quality», Dr. Polit avhandling, Pedagogisk institutt, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Norges teknisk naturvitenskapelige universitet, Trondheim
[4] Steiner er i dette foredraget opptatt av at barna leser skrift som er skrevet av mennesker og ikke frembragt av maskiner, dette tilfredsstiller vi gjennom tavleskrift og egenskrevet skrift.
[5] Steiner, R. (2011), «Pedagogisk kunst» 5. foredrag, Antropos forlag
[6] Ekra, E. (2021) «Forholdet mellom lesing og skriving i den første leseopplæringen», master UiA.
[7] Steiner, R. (1924) «Speech and Drama, XIX. The formative activity of the world» GA282
[8] For eksempel: Bure, K.R. (1914), Feragen A. M. (1893), Heike & Danielsen (1898), Heike & Danielsen (1907)
[9] Magnus, I. (1996)
[10] Formskrift blir nå kalt «Stavskrift».
