Humler– i naturfag og håndarbeid

Å være ute en tidlig vårdag, og plutselig høre den kjente brummende summingen skaper alltid en liten gledeseksplosjon i hjertet mitt. Ivrige rop fra skolehusets solvegg og krokusbed i friminuttet vitner om at det ikke bare er jeg som bærer på humlebegeistring. Av alle insekter så er denne temmelig alminnelige bustekroppen lett å bli glad i, og de fleste har allerede et forhold til dyret når de kommer i den alderen der det kan passe å lære navn på noen arter og få større innsikt i livet dyrene lever.

Foto: Geir Dokken

Jeg har gode erfaringer med å kombinere naturfag og håndverk. Forbindelsen mellom øye, hånd og tanke er velbrukt i steinerpedagogikken, og i denne oppgaven stimuleres de taktile sansene ytterligere gjennom å jobbe tredimensjonalt med materialer som gir mening i forhold til motivet. Prosessen er såpass enkel at alle elever på mellomtrinnet vil kunne føle mestring i løpet av disse timene vi dedikerer til vår viktigste og elleville pollinator.

Som introduksjon til oppgaven snakker jeg gjerne om humleårets begynnelse. Mars-april er perfekte måneder å starte prosjektet på. Da kan jeg som lærer fortelle om hvordan den unge humledronningen våkner fra dvale, kald og sulten, nede i bakken i en nordvendt skråning, før hun kravler ut og opp og inn i vårdagen for å finne mat og hjem.

Hvis vi ser på bilder av humledronningen kan vi se at hun har pels. Den må være god å ha for et lite insekt som er ute og farter mens temperaturen fortsatt er ganske lav. Humlene trenger faktisk å ha omtrent lik kroppstemperatur som oss mennesker og er det eneste insektet som kan lage sin egen varme gjennom forbrenning. Derfor trenger de ekstra mye næring. Men hva er det egentlig som gjør at pelsen varmer? Merkelig nok er det luften mellom pelshårene som gir varmen, eller holder på varmen fra kroppen er mer presist beskrevet. Småfuglene som blåser opp fjærene sine om vinteren, oppnår det samme med sin metode.

Hva bruker vi mennesker som er født med naken hud for å ikke fryse ihjel i kaldt vær? Her i Norge bruker vi ofte ull. Ulla har også hår eller fibre som lager luftlommer mellom seg. Når vi filter og tover ullen kan vi forme den ved at disse fibrene hekter seg i hverandre, og over­flaten blir litt lodden akkurat som humlene er. Derfor passer dette materialet godt til humlemodeller.

Humlen er et insekt; hvor mange deler er en insektkropp delt inn i ? Jo, hvis vi tenker på biller og maur og bier så har de alle tre kroppsdeler pluss seks bein, følehorn og vinger. Derfor begynner vi første økt med å tove et rundt lite hode, en litt større mellomkropp og en eggeformet bakkropp.

Oppfordre gjerne elevene til å kikke etter humler til neste gang. Men husk, nå er det humledronninger vi ser, og disse er starten på det som skal bli en helt ny koloni, derfor må vi ikke skade dem hvis vi er så heldige å komme nære. Hvis du ser en humle som virker sliten og sløv, kan du gi den litt sukkervann på en teskje, eller i en liten kork, for tidlig vår er en sårbar tid å være et lite insekt på. Det er ikke så mange trær og blomster som har sprunget ut og kan gi nektar og pollen som næring ennå, og som sagt trenger humlen mye mat også for å holde varmen.

Neste økt ville jeg begynt ute. Vi skal forsøke å få øye på noen levende humler, og undersøke om alle ser like ut. Klarer vi å huske fargemønsteret på humlekroppene vi ser? Gode steder å gå på humlejakt er ved blomstrende selje, gule og blå hageplanter som krokus, erantis og scilla, og ved ville vårblomster som hestehov og løvetann. Observasjonene kan gi inspirasjon til senere botanikk og hagebruksprosjekt. Er det noen som kan se hvor humlene lagrer pollenet som de samler fra plantene?

Tilbake i klasserommet tar vi frem papir og fargeblyanter. Vi tegner humlekroppen enkelt på tavla, som en snømann; en sirkel til hode oppå en sirkel som er mellomkropp oppå en eggeformet bakkropp. Nå er det om å gjøre å forsøke å huske rekkefølgen på fargene fra humlene vi observerte. Mens elevene arbeider, henger jeg opp en plakat med de norske humlene. I Norge finner vi 35 av verdens 250 ulike humlearter, altså har vi et stort artsmangfold av humler i vårt lille, kalde land. Etterhvert kan elevene få sjekke tegningen sin opp mot plakaten, se om de finner ut hvilken art det er og hva den heter, kanskje må tegningen korrigeres litt også.

Jeg pleier å presentere de aller vanligste norske humlene med sine kjennetegn på tavla: Jordhumla som er den vanligste med hvit tupp på rompa, etterfulgt av svarte, og gule bånd, den helt svarte, rocka humlen med rød rompe-tupp- Steinhumle, og den bustete teddybjørnaktige humla med lysebrun «genser» og hvit rompetupp som ofte lager bol i fuglekasser, husvegger og gamle trær; trehumla.

Læreren kan gjerne ha gjort et forarbeid og undersøkt om det er andre arter som er alminnelige i skolens nærområde, men dette kan også elevene observere og skrive ned. Jeg har også boka om Norske Humler liggende fremme for de ivrigste elevene, her finnes nærmere beskriv­elser av samtlige arter. Alle skal få velge seg en art, og så skal vi forvandle de tre delene vi allerede har tovet til ulike modeller. Elevene gjenskaper farge­­mønsteret på sin art ved å filte et nytt lag i riktige fargekombinasjoner på hver kroppsdel. Nålefilting er repetitivt, nesten meditativt arbeid. Det blir som regel ganske stille i klasserommet mens dette pågår, bare avbrutt av et par AU! når noen treffer fingeren i stedet for humlekroppen.

Humlene elevene har observert ute og de som vi finner på plakaten, er de nye dronningene. Det neste som skjer i livet til dronninga ute i naturen, er at hun finner seg et sted å starte et bol. Aller helst vil hun ha et fraflyttet musebol, men det kan være forskjellige bol bare det er tørt, lunt og stort nok til at hun kan lage opptil 400 barn! Når hun har vært så heldig å finne det perfekte stedet, lager hun to krukker av voks fra bakbeina. I den ene legger hun nektar og i den andre pollen og nektarblanding. Så legger hun de aller første eggene oppå der igjen. Disse eggene klekkes til larver som, etter de har spist og forpuppet seg, blir bolets aller første arbeidshumler. For at det skal skje, må dronningen ruge dem frem som en liten høne. Hun ligger oppå og varmer dem med kroppen sin og tar bare raske småturer ut for å finne mat. Etterhvert som bolet får flere arbeidere, hjelper de dronning-mammaen med å varme de nye eggene, mate larvene, og med å finne mat. Ikke før det blir sommer legger dronningen egg som utvikler seg til manne-humler; droner, og nye dronninger.

Når humlens kroppsdeler er ferdig filtet, syr vi delene sammen i riktig rekkefølge med en sterk bomullstråd. Jeg pleier å feste øynene, svarte, blanke treperler, i samme operasjon. Tre beinpar klippes til av sorte piperensere og likeså et par følehorn. Videre kan man godt lage en liten pollenkule og feste på låret på bakre beinpar for enda mer livaktighet.

Vingene skal se ut som om de er i full bevegelse og er en ganske fri tolkning av de ekte humlenes doble, transparente vinger.

Humlens vinger er spesielle, de gir en helt egen summe-pollinering til matplanter som tomater, blåbær og bringebær. Denne summingen gir en dirring som rister løs pollen på en måte som ingen andre bestøvende insekter får til. Dette, og det faktum at humla er ute tidligere på året og i dårlig vær, når tamme bier holder seg i kuben, gjør den viktig for matproduksjonen i Norge. Tenk bare på fruktblomstringen på Vestlandet; der hadde det ikke blitt mye plommer om de blomstrende trærne måtte vente på sol og sønnavind. De som dyrker tomater i drivhus kjøper gjerne egne humlebol med «tamme» humler til å bestøve tomatblomstene sine. Humlene selv bruker også vingebevegelsene sine til å skape varme og for å kjøle seg ned hvis det blir for varmt i bolet.

Innen klassens humlesamling er ferdig, er elevene blitt eksperter på humler. Ute er våren fylt av surr og summing, og det er ekstra gøy for elevene å kunne navngi noen av de små superheltene som svirrer rundt oss.

Pr humle trenger du:
  • Mørk ull til bunnfarge, ca 7 gram
  • Svart/hvit/rød/gul/orange/gyllenbrun ull til dekor ca 1 gram
  • 2 svarte treperler 10 mm
  • 2 sorte piperensere
  • 2 rektangler 5×15 cm av tyllgardinereller liknende. Tyll er et plastmateriale, så forsøk å få fatt i noe brukt
  • Solid bomullsgarn til montering
  • 1 lang, spiss stoppenål
  • Filtnåler og underlag
  • Grønnsåpe og skål med varmt vann

Trinnvis beskrivelse:

Tove hode, mellomkropp og bakkropp som to kuler og ett «egg».

Hvis humlen skal bli ca 13 cm, kan delene være ca 3 og 4 cm i diameter og «egget» ca 6 cm langt.

Når du tover, surrer du først sammen en liten dott og legger lag med ullfibre i ulike retninger over hverandre. Utgangspunktet skal være omtrent dobbelt så stort som det ferdige resultatet skal bli. Altså; når du lager hodet, er den tørre ullballen du begynner med ca 6 cmi diameter. Deretter tar du litt grønnsåpe på hendene, dypper ulla i varmt vann og forsøker med lette bevegelser å lage et slags skall. Etterhvert kan du ta i litt mer, omtrent som når du ruller rundstykker. Fibrene blir kompakte og filtes i hverandre etterhvert som du jobber. Delene tørkes.

Finn fargene som skal danne mønsteret på humlekroppen. Legg bakkroppen på underlaget og legg på første fargen der den skal være, i et tynt lag. Stikk nålen gjentatte ganger gjennom ull-laget og inn i kroppen til det sitter fast. Legg på lag inntil du ikke kan se bunnfargen igjennom. Fortsett med de andre fargene og lag mellomkropp og hode på samme måte. Jeg har brukt middels og fine filtnåler til dette.

Ta et stykke bomullstråd, ca 50 cm, og tre på en spiss stoppenål. Stikk inn på undersiden av bakkroppen (ca ⅓ fra den butte enden) og ut i toppen av kurven der mellomkroppen kommer. La det henge ut en ca 15 cm lang trådende. Stikk så tvers gjennom mellomkroppen inn i hodet og ut der du vil det ene øyet skal være. Tre på øyet, stikk ned omtrent på samme sted uten å treffe monteringstråden og ut der det neste øyet skal være. Tre på dette øyet også og stikk nåla på samme måte gjennom delene i motsatt retning til du kan stramme og knyte sammen tråd­endene på undersiden av bakkroppen.

Klipp piperenserne i to. Tre av de nå fire mindre piperenserne blir ett par med bein, den siste; to følehorn. Er alle beina til humlen like lange? Undersøk og tilpass modellen din. Tuppene på piperenserne brettes inn og snurres litt. Lag «V» av beina og sy dem fast på undersiden av mellomkroppen i bøyen. Form beina ved å bøye til piperenserne. Sy følehorna fast på samme måte oppe på hodet.

Finn frem vingestoffet, brett rektangelet og lag en rynketråd (tråkle) i kanten gjennom kortsidene. Snurp rynketråden sammen og sy vingene fast på hver sin side av mellomkroppen. Her kan du også sy fast en løkke for evt oppheng, prøv ut litt først slik at du finner et godt balansepunkt.

Sum-sum, nå er humla di klar for sin første flytur!

Illustrasjoner: Monica Marcella Kjærstad

Tips til litteratur:

Plakat lastes ned fra www.artsdatabanken.no eller kjøpes fra La Humla Suse

Stefan Casta: Humlens blomsterbok, 2017. Fagerberg. Omnipax forlag.

Borge og Myhre: Steinhumle, 2016. Gyldendal forlag.

Ødegaard, Staverløkk, Gjershaug, Bengtson og Mjelde: Humler i Norge,2015. NINA faktabøker

Dave Goulson: Humlejakt, 2017. Mitt liv med humler, 2016. Press forlag.

Undervisningsopplegg på www.lahumlasuse.no og www.humleskolen.no

Monica M. Kjærstad

Naturentusiast og tidligere steinerskolelærer.