Jorden nærer lite frø…
Porten til skolehagen står åpen − og der − uten blyant, bok, tavle eller pult er det perfekte klasserom med bare himmelen som tak.
Skolehagelærer Jolien Perotti forteller om 8-åringen som stod med nyluket ugress i begge hender:
−Hvor skal jeg legge det? spurte gutten.
−På komposten, svarte jeg litt bryskt med dårlig tid.
−Hæ?
−Den store grønne haugen der med alle de slappe vekstene, la jeg til.
−Å! Hvorfor det?
Da skjønte jeg at denne avslutningen måtte få ta litt tid, selv om oppgavene sto i kø. Han var sprekkeferdig av spørsmål og pekte og spurte om den brune haugen lenger bort som jeg forklarte var fra i fjor og halvveis kompostert. Så spurte han om den mørkeste haugen som hadde ligget der i flere år…hva var det?
−Det er den ferdige, fruktbare jorden vi sprer utover i skolehagen, og som frøene spirer i, forklarte jeg, og så lot vi jorden smuldre mellom fingrene våre.
−Ah! Så det er her alt begynner?!
Der og da var jeg vitne til at et lite barn oppdaget et livskretsløp som han selv er en del av når han sår, luker og høster. Det var herlig, og lyset i øynene hans var ikke til å ta feil av: Åpenbaring og tilhørighet. Det kunne i hvert fall ikke jeg klart med bare tavleundervisning, sier Perotti.
Matte og historie i skolehagen?
Skolehagen ligger i en gammel eplehage på Øverland gård i Bærum, med skogen på den ene siden, og åkre på den andre. Mulighetene her er uendelige. Hun forteller at mye tid går med til å sanke og studere frø, pleie blomster og grønnsaker, observere sommerfugler, insekter og undersøke alt det skjønne i naturen.
Perotti forteller ivrig at elever som er i vikingperioden på skolen, får dyrke frem vikingvekster, lage vikingmat og sette opp tidstypiske gjerder. Og er det verdenshistorie i hovedfag, får de utforske eksotiske grønnsaker som de store oppdagelsesreisende tok med seg til Europa. Matematikk er opplagt å ta med seg i skolehagen, mener hun, med måling av areal, høyde på trær og gjennomsnitt. Videre kan man krysse hvite og røde valmuer for å bli kjent med genetisk lære, for eksempel. Bruk av kart og kompass har blitt introdusert, og til førstehjelp i feltet er det kjekt å kunne lage en bærebår selv. Sammen med en håndarbeidslærer kan de ha prosjekt hvor de lager linstoff helt fra frø til vev.
Skolehage er ikke et fag i læreplanen for Steinerskolen i Norge, men Steinerskolene på Grav og Hovseter, hvor Perotti underviser, har skolehage som et tverrfaglig opplegg. Hun underviser hver klasse 3-4 ganger vår og høst, og prøver å koble det til det de ellers lærer.
−Det er viktig at de andre lærerne ikke føler jeg tar av deres undervisningstid, men at jeg gir elevene knagger til å henge klasseromteorien på. Mange lærere opplever pensumpress, men jeg tror de fleste mener at også skolehagen er viktig og gir godt læringsutbytte. Min erfaring er at elevene våre i Oslo og Bærum utvilsomt trenger jord på hender og klær.
Perotti ønsker å videreutvikle det tverrfaglige samarbeidet med de andre lærerne på skolene, og øke elevenes forståelse for miljø, bærekraft og etikk. Hun vil at elevene selv oppdager koblinger i naturen og tar det inn i sin bevissthet og hverdag. Når elevene på refleks etter en matlagingsøkt tar vare på restene, blir hun lykkelig.
−Jeg mener respekt for mat, produksjonen og hele kjeden er viktig for å gjennomskue hvilken brikke man selv er i den store sammenhengen, sier Perotti.
Restebud
−Matsvinn er et stort verdensproblem som opprører og engasjerer meg, og som barnegenerasjonen blir nødt til å ta på alvor. Allerede om 30 år kan det være tomt for fosfor i verden, og da er kunstgjødsel-æraen er forbi, sier Perotti.
Hun hørte et radioprogram om to frivillige pensjonister som kjører rundt til matbutikker og samler inn matvarer som skal kastes på grunn av utløpsdato. Maten leverer de til institusjoner som ellers ikke kan tilby varme måltider til beboerne. Dette rørende tiltaket inspirerte Perotti til et elevprosjekt i samarbeid med de to frivillige.
Elevenes besteforeldre har opplevd matmangel i forbindelse med krigen. De unge i dag opplever at mye mat kastes når holdbarhetsdatoen har passert. Her så Perotti en spennende motsetning.
−Jeg ville vise elevene at maten likevel kan være både spiselig og av god kvalitet, og koble dette til andre læringsområder i læreplanen, sier hun.
Det var duket for gjestebud for elevenes besteforeldre, og det ble en formidabel suksess. Alt ordnet elevene: Planla veiledende meny – for råvarene var ikke garantert, vurderte kvalitet på matvarene, pyntet bord med egendyppete lys og blomster, sto for underholdning, taler, slipsknuter og servering. Besteforeldrene ble rørt til tårer.
−Det var særlig ett sterkt øyeblikk som jeg tror hverken elevene eller jeg kan glemme: Den stappfulle varebilen som kom og leverte absolutt alt elevene ba om.
− Har dere virkelig laks? Agurk? Sitron?
Stemningen ble etter hvert nærmest ærbødig, og elevene begynte å takke inderlig mens favnen fyltes med deilig mat.
Hode, hender, hjerte
Noe av det aller flotteste med Steinerskolen mener Perotti er målet om integrering av fagene, og koblingene til den virkelige verden.
−Dette ivaretas særlig godt gjennom skolehagearbeid. Alle barn burde få lov til å erfare hvor livsgrunnlaget kommer fra, sier Perotti.
Barna våre er omgitt av trusler om klimaendringer, ressursknapphet, forurensing, og matmangel. Det er enorme spørsmål og det kan være lett å miste motet.
−Jeg tror ikke vi motiverer barna ved å fortelle om alle problemer. Det jeg er opptatt av er å gi dem gode bilder, erfaringer og løsninger. Naturen gir så mye, og vi kan spille på lag med den. Når barna får se seg selv som en del av kretsløpet, minsker kanskje sjansen for rovforbruk? Ved å skape dette i liten skala i skolehagen, ønsker jeg å gi elevene håp og vilje til å gyve løs på de store verdensoppgavene. Jeg sår frø på mange slags vis, sier hun.
Perotti mener det å være et godt eksempel for barna også øker troverdigheten til hele skolehageprosjektet og sjansen for at elevene selv blir samvittighetsfulle forbrukere.
−Barna ser at jeg kommer kjørende i el-bil. De får besøke meg hjemme i halmhuset mitt, og de vet at jeg spiser økologisk. De ser selv at det går an velge noe annet.
Hun tok med seg en klasse til utstillingen «Hva spiser verden» hvor de fikk høre om sult, matsvinn og urettferdig fordeling. Rett før de dro til utstillingen skulle de kose seg med kakao.
− Dette var rett etter jul og jeg oppdaget at det sto mange liter melk i kjøleskapet hvor utløpsdatoen for lengst hadde passert. Sammen med elevene luktet og smakte vi oss frem til at denne melken var helt fin. Nesten uten å betale en krone, koste vi oss med litervis av kakao. Elevenes utbytte av utstillingen økte dramatisk med denne lille erfaringen.
Utbytte for alle
− Dersom du spør en av mine elever hva de har lært etter en økt i skolehagen, svarer de kanskje at den og den planten gir så og så mange frø. Veldig få svarer jeg fikk kjenne hvor godt jorden lukter og er blitt tryggere på min egen motorikk etter at vi måtte balansere mellom bedene. De opplever fakta som læring, men jeg vet at mye annet godt siver inn, sier hun.
Perotti har ingen ønsker om at barna skal lære ideell frøavstand for eksempel, men at de skal ha kjent på følelsen av å dytte frøet ned i jorden og dra opp gulroten noen måneder senere, for så å skylle og spise den.
− Hvis det kommer en dag da vi må være mer selvbergede, vet de i hvert fall at det går an. Det er mye trygghet i det.
Perotti tror at elever i alle aldre og med ulike kapasiteter, har stort utbytte av å oppleve gjennom hender og sanser det de senere får presentert i teori. Hun har sett mange ungdommer blomstre opp under landbrukspraksis i 10. klasse, der de utfordres i fjøset, på kjøkkenet og i skogen. De har kropper som trenger å utvikle seg, ikke bare kondisjon og styrke, men å gjøre seg kroppslig erfaringer og tilegne seg ferdigheter, mener hun.
−Jeg husker særlig en gutt som var svært klar i toppen – reflektert og lovende. Han nærmest gjenoppdaget at han også hadde en kropp da han fikk prøve kløyveøksen. Han nektet å ta pauser, kløyvde ved så svetten rant og kastet plagg etter plagg til han sto der midt uti skogen med røde kinn og bar overkropp – og en enorm haug med duftende, lys ved.
Praktisk arbeidserfaring er også drømmesituasjon for elever som sliter med å sitte stille, mener Perotti. Hun prøver å tilby grovere arbeid i skolehagen også, som graving saging og lemping og har alltid noen trestammer liggende for de som trenger å gyve løs på det.
Fellesskap og pågangsmot
Fellesskapet er alltid utgangspunktet, understreker Perotti. Skolehagearbeid er klasseprosjekter, ingen har sin egen parsell.
−Når vi plukker blomster, er det til klassen. Når vi høster grønnsaker, er det til høstmarkedet eller lærermøte. Men lønn for strevet er også viktig. Vi smaker, lukter og koker suppe på ferske grønnsaker til glede for alle.
Når Perotti står sammen med elever i den lille skolehageboden på skolenes vår- og høstmarkeder, hender det barna lurer på hva hun skal med alle pengene.
−Da viser jeg dem drivhuset som gjør at vi kan spise oss mette på vannmelon om sommeren. Så går vi til hønsehuset og koser med kyllingene. Elevene får erfare at deres innsats i boden og i skolehagen kommer hele fellesskapet til gode.
På spørsmål om utfordringer i hverdagen, svarer Perotti energi, sårbarhet og ensomhet. Hun står mye alene i arbeidet sitt, og det sårbart hvis hun skulle bli syk, for eksempel. Hun skulle gjerne hatt en kollega i skolehagen og bedre tid til å dokumentere arbeidet sitt. Hun noterer hva hun gjør med de ulike klassene, men mer rekker hun ikke.
−Jeg har også gode og dårlige dager, og noen klasser jeg gleder meg til og andre jeg gruer meg til. Men med stadig mer erfaring og forståelse for barn og deres utvikling, trives jeg bedre og bedre i lærerrollen. Jeg skjønner lettere hvor eventuell motstand kommer fra, og tør å ta tak i det. Dette er livet mitt nå, og jeg føler meg privilegert og takknemlig, avslutter Perotti.
Foto: Eli Tronsmo
Hvem er Jolien Perotti?
Jolien Perotti er skolehagelærer på Steinerskolen i Oslo, Hovseter og Steinerskolen i Bærum, Grav. Også ansvar knyttet til prosjektuker og landbrukspraksis ved skolene, samt deltar i faget mat og helse.
Vokst opp i en betongblokk i Amsterdam i en «kjøttboller-i-brun-saus-familie». “Heldigvis med sykkelavstand til vakkert kulturlandskap”.
Første møte med antroposofi og Steinerpedagogikk gjennom utdannelse på biodynamisk landbrukshøyskole i Nederland. Første møte med Norge gjennom folkehøyskole. Vendte flere år senere tilbake til Norge for å jobbe for Helios og så studere pedagogikk.
På et tilfeldig skolehagekurs for 7 år siden, falt brikkene på plass og gnisten ble til en flamme: “Jeg vil skape en skolehage for læring og næring”. Brenner også for andelslandbruk og å leve sine verdier.
Jeg ønsker å gi elevene håp og vilje til å gyve løs på de store verdensoppgavene.
Jolien Perotti
Tips til foreldre fra Perotti
Sunn middag:
Gjør sunn matlaging til en del av hverdagen og arbeidsfellesskapet med barna. Det er moro å lage mat. Bare det å skjære gjennom en rødkål, åpenbarer et lite kunstverk. Men ha alltid økologiske gulrøtter på lur. Det er perfekt ventemat og gir akkurat passe metthetsfølelse.
Litt selvberging:
Alle kan og bør dyrke mat. Og plass er ingen hindring. Man kan ha bikuber på taket eller tomater oppover veggen, karsespirer på bordet og en agurkplante i ei bøtte − alle kan gjøre noe.
Uteklær:
For at barna skal ha glede av uteundervisning, må de være riktig kledd. Det er overraskende mange barn som kommer i tynne tøysko og hvite bukser til en økt i skolehagen…