Helt fra de bare er små spirer kommer alle steinerskoleelever i nærkontakt med litteratur, nærkontakt av tredje grad. Det begynner med fortellinger, sanger og eventyr, holdt inne i levende ord. Etter hvert som de blir eldre, arbeider elevene mer og mer selv med litteratur, fortsatt i form av muntlig formidlede eventyr, sanger, fortellinger og dikt, men også skriftlige tekster – dikt, noveller, romaner, og artikler om ymse emner. I steinerskolen, som i den offentlige skolen, er norskfaget den fremste bæreren av litteraturen, og formidler av kanon. Samtidig hviler alle språkfag på århundrer med litterær produksjon. De siste årene har dessuten et mantram tikket inn fra ulike offentlig hold: «Skriv i alle fag!» Som steinerskolelærere tar vi nok litteraturens plass i skolen for gitt, men bør vi ikke være på vakt, er ikke denne plassen truet?
Litteraturen og «den tredje kraft»
Litteratur er tanker, følelser, fornuft, erfaring, levd liv og fantasi. Litteratur er et sinnrikt system av tegn og symboler, og representasjon av en eller annen form for virkelighet. Gjennom å lese og skrive lærer vi å tolke, tyde, forstå, formidle. Litteraturen gir oss andre blikk på verden. Som Inge Eidsvåg skrev for ikke lenge siden (Klassekampen 14.01.23), åpner litteraturen porten inn til tusen liv som vi ellers ikke ville
ha kjent. Det som i dagens læreplaner kalles «historisk empati» eller «empatisk innlevelse» vekkes gjennom de fortellingene litteraturen gjemmer på. Uten litteratur, mindre medfølelse og mindre opplysning.
Samtidig gir litteratur oss nye blikk på oss selv. I møtet med litteratur kan vi utvikle oss, både språklig-intellektuelt og sosialt, og bli mer oss selv – i litteraturen kan man finne sin egen stemme. Lesingen av verker som Parsifal og Peer Gynt er en elevs reise til seg selv, et mer bevisst, mer dannet selv. Gjennom lesingen av slike
verker kan leseren møte seg selv utenfor algoritmenes klebrige nett, og kanskje er dét en hovedgrunn til å fortsette dette arbeidet i skolen.
Gjennom det Ernst Sørensen kalte «den tredje kraft» kan litteraturen vekke det indre mennesket, løfte det ut av den rammen arv og miljø har streket opp. I så måte representerer litteraturen det individuelle, det unike; skaperkraften som er nedlagt i oss, forløses i møtet med både kunst, musikk og litteratur. Imaginasjonen egges og øves opp. Også her øyner vi en samtidig grunn til å lese bøker, gjerne lange bøker som romaner: Forestillingsevnen er under angrep fra alle de medier som bombarderer unges sanser. Som Lena Lindgren skriver om i Ekko, lever vi i reproduksjonens og etterplapringens tid. Mange er blitt et svakt ekko av andre. Dersom lesing og skriving kan vekke imaginasjon og skaperkraft og dermed også selvstendighet, er den helt enkelt dagens gullstandard.
Det er imidlertid ikke bare den enkelte, men sågar hele kulturer som formes av litteratur. Tenker vi på litteratur som skrift, får vi et glimt av dens historiske betydning: Skriften er det mediet (eller sekundærmediet, for å være mer presis) som har spilt størst rolle i menneskets historie. Utviklingen av kileskriften i Sumer for om lag fem tusen år siden representerer et av de store vendepunktene i menneskets historie; det som var før, kalles som kjent forhistorisk tid. Siden de første leirtavlene med økonomiske og administrative nedtegnelser har litteraturen knadd samfunn etter samfunn – både gjennom fortellinger som det eldgamle eposet Gilgamesj, religiøse skrifter som den egyptiske Dødeboka, Bibelen eller Koranen, politiske verk som Platons Staten, Rousseaus Den sosiale kontrakten og de Beauvoirs Det annet kjønn, eller moderne lovverk som den norske Grunnloven. Mange historikere vil hevde at uten skriften ville òg vårt digitaliserte samfunn, avhengig som det er av abstrakte tegn, vært utenkelig. Sånn sett går det en tydelig linje fra de første sumeriske piktogrammene til datamaskinenes ettall og nuller.
Et eget fag
Litteratur er ikke bare et medium og et kultur uttrykk, men også en fagdisiplin, for ikke å si en vitenskap. Oslo by steinerskole er den eneste videregående skolen i landet som tilbyr litteratur som eget fag. Ved siden av samfunnsfag og historie kan elever ved Humanistlinja velge litteratur som programfag. Kanskje er det overflødig å påpeke det, men dette er et erkehumanistisk fag. Litteraturvitenskapen springer historisk ut av credo som renessansens ad fontes! og renessansehumanistenes gransking og nyoversettelser av greske og romerske klassikere. I den sammenheng spilte også studiene av de originale bibeltekstene en viktig rolle, for eksempel da Luther oversatte den gode bok til tysk. Denne typen kildekritikk er kanskje viktigere enn noensinne i dagens flom av tvilsomme budskap, konspirasjonsteorier og falske nyheter.
På Oslo by steinerskole er litteraturfaget tredelt: Selvsagt skal elevene lese en del tekster, både eldre og nyere, som de lærer å tolke og analysere på nye måter. I vg2 leser de gjerne Madame Bovary av Gustave Flaubert. Hva gjør det med 17-åringer å lese denne typen realistisk romankunst? Kjenner de seg igjen i Bovary, som aldri er tilfreds med eget liv, men stadig vil noe mer? Har de godt av den realistiske stilen, som en motvekt mot vår tids ofte lettbente fantasy-feber? For det andre består faget av skriving: Gjennom utforskning lærer elevene å mestre ymse sjangre, som for eksempel prosadikt, noveller og litterær analyse. Det er her mange finner sin egen stemme. Fagets tredje komponent, som skiller det fra norskfaget, er litteraturteori. Elevene får flere sett med nye lesebriller. Faget åpner dermed ikke bare dører inn til nye verdener og skjebner, slik skjønnlitteratur alltid gjør, men nye porter til litteratur som fenomen, inkludert hvordan litteraturen både speiler og former oss som mennesker.
Litteratur, demokrati og fokus
Mye har vært skrevet den siste tiden om yngre generasjoners dalende leseferdigheter. En av de siste analysene kommer fra Johann Hari i boka Stjålet fokus. Svekkede leseferdigheter henger sammen med en nedsatt evne til oppmerksomhet, som igjen har mange årsaker: smarttelefonene og sosiale mediers algoritmer som er designet for å holde på oppmerksomheten vår («oppmerksomhetsøkonomien»), det flimrende nettet som stykker opp fokuset, foreldre med like fragmentert fokus og kronisk dårlig tid, den langsomme leken som ikke får plass i barnehager og skoler, dårligere kosthold, med mer.
Hva er konsekvensene av svekkede leseferdigheter? Hari peker på at mindre oppmerksomme borgere er mindre kritiske borgere, som i lavere grad korrigerer egne ledere og i høyere grad kan overtales av populister med autoritære tendenser. Når færre har kompetanse til å lese lange tekster, er det også færre som kan lese lange NOU-er, intrikate lovforslag og lengre tekster som en grunnlov. Følgene kan bli et svekket demokrati, svekket allmenndannelse, og større skille mellom dem som kan og dem ikke kan lese godt. Men òg mindre magi i verden. Bevæpnet med god litteratur kan vi lærere kanskje stjele fokuset tilbake.
Litteratur:
Inge Eidsvåg: Porten til tusen andre liv, kronikk, Klassekampen, 14.01.23.
Johann Hari (2023): Stjålet fokus. Oversatt av Eve-Marie Lund. Oslo: Cappelen Damm.
Lena Lindgren (2021): Ekko. Et essay om
algoritmer og begjær. Oslo: Gyldendal.
Ernst Sørensen (2003): Den tredje kraft.
Oslo: Antropos.
