På få år har begrepet og fenomenet kildekritikk gått fra å være en faglig metode til å bli eksistensiell allmennkunnskap. I en tid der etablerte standarder for vitenskapelighet, sant og falskt, pålitelig og upålitelig utfordres fra flere hold, er kildekritikken blitt en del av den nødvendige intellektuelle beredskapen som kreves for å navigere i dagens informasjonssamfunn. Kanskje er den en siste skanse i forsvaret av demokrati og menneskerettigheter. Når vi lærer våre ungdommer å ferdes trygt i naturen og tenker at dette er en selvskreven del av allmenndannelsen deres, bør det ikke da være like selvsagt at de lærer å orientere seg trygt i den digitale verden?
Skjermløs kildelære
Kildekritikken, som utgjør grunnmetoden i humanvitenskapen historie samt en rekke andre fag (Dahl, 1973), stammer naturligvis fra en skjermløs tid. Det betyr at undervisning om kildekritikk i skolen bør begynne uten bruk av skjerm. Bok og blyant, hode, hjerte og hånd holder lenge. I alle fall til å begynne med. Senere, når elevene har lært de grunnleggende prinsippene og ferdighetene, må undervisningen ta steget inn i den digitale verden – det er jo der, i deres livsverden, at de får mest bruk for kritisk tenkning. Begynner man med skjermløs undervisning om kildekritikk, kan elevene tre inn i sin digitale hverdag med et nytt og mer bevisst blikk. Kanskje kan det gjøre at den fortryllende verden på skjermen, avfortrylles en smule.
I tillegg er dette en både pedagogisk og historisk riktig rekkefølge: Alle lærere som er vokst opp uten skjerm i skolen lærte først og å lese og skrive og tenke kritisk lenge før vi begynte å utforske verdens digitale egner. Jovisst fantes det datamaskiner på både 1970- og 80-tallet, men det digitale rommet var fremdeles begrenset og forbeholdt de få. Så da internett ble allment tilgjengelig med www i 1992, da Facebook ble lansert i 2006 eller da Steve Jobs viste fram den første smarttelefonen i 2007, hadde mange av oss for lengst lært å forholde oss kritisk til det vi ser, hører eller leser, likegyldig hva slags medier det formidles gjennom. Ikke dermed sagt at alle som er oppvokst før den globale digitale revolusjonen, er vaksinert mot alle verdensvevens feller og fallgruver. Men de besitter noen verktøy som være nyttige i møtet med dagens desinformasjon.
Likeledes må vi huske at den digitale verden er skapt av mennesker som selv vokste opp i og begynte å folde seg ut i en analog verden. Kanskje er det en kuriositet, men fenomenet algoritme, som styrer så mange mennesker liv i dag, ble påvist i tidlig middelalder av den arabiske matematikeren Mohamed Ibn Musa al-Khwarizmî (780-850); ordet er avledet av en forvanskning av etternavnet hans (Siegmund-Schultze, 2024).
Steinerpedagogisk selvkritikk
Det er i historieperiodene at elevene først bør møte fenomenet, og senere begrepet, kildekritikk. Tradisjonelt foregår historieundervisningen i steinerskolene innenfor rammen av hovedfag, vårt pedagogiske flaggskip. Og i hovedfag foregår undervisningen i hovedsak muntlig. Historiekunnskapen erverves med andre ord gjennom møtet mellom levende mennesker og levende ord, som elevene bearbeider skriftlig og estetisk. Via en organisk rytme blir verdenshistorien en del av de voksende elevene; de vokser av og med historien.
Det som i utgangspunktet er vår store pedagogiske forse, levende undervisning gjennom levende ord, kan imidlertid òg bli en akilleshæl. Dersom læreren i periode etter periode, år etter år, i praksis er den eneste kilden til elevenes kunnskap om fortiden, må dette kildemessig sies å være svært ensidig. Historiefaglig holder ikke denne typen undervisning mål – med mindre læreren parallelt introduserer elevene for ulike kilder, som skal granskes, analyseres og diskuteres. Som det heter i vår nye læreplan, må elevene ikke bare lære om historie, de må også lære «å gjøre historie» (Steinerskoleforbundet, 2023). De må lære å vurdere en kildes troverdighet, pålitelighet og brukbarhet.
Enda så viktig den muntlige formidlingen er og bør være i vårt skoleslag, må den altså aldri bli enerådende. Dersom elevene kun får sin kunnskap fra lærerens munn, står de i fare for å leve ikke fra hånd til munn, men fra munn til hånd. Som Lena Lindgren viser i boka Ekko, er dette en av de store utfordringene i vår tid: at sosiale medier reduserer mange til etterplaprende ekko av andre mennesker, og at det er få ting som så effektivt undergraver den individuelle autonomien (Lindgren, 2021). Læreren som alle alltid hører på, risikerer å gjøre elevene sine en bjørnetjeneste.
Samtidig som elevens aktive innsats er en avgjørende for å vekke den kritiske dømmekraften, spiller læreren stadig en sentral rolle. Det er læreren som velger ut og presenterer det Steiner kalte «de symptomatiske» delene av historien (Lindenberg, 2001). Det er læreren som velger ut kildene som elevene får bryne seg på. Og det er læreren som strukturerer, syntetiserer og gir overblikk etter at elevene har dykket ned i enkelthendelser, blitt betatt av enkeltpersoner og har gransket enkelte kilder. Steinerskolelæreren overlater elevene hverken til bøker eller skjermer.
Det levende ord i kulturkrigen
Den 10. september i år ble den amerikanske politiske aktivisten Charlie Kirk skutt og drept for åpen scene (Darrud, 2025). Reaksjonene lot ikke vente på seg: Donald Trump erklærte umiddelbart at «venstreradikale terrorister» stod bak og hyllet Kirk som «en martyr». Under minneseremonien for Kirk var det kun enka Erika som talte i en forsonlig tone; mens hun preket tilgivelse, proklamerte Trump at han hatet sine motstandere. Den kulturkrigen Charlie Kirk var en del av, fortsatte derved med full styrke i kjølvannet av hans død. I dagene og ukene etter attentatet framstod USA som om mulig mer splittet, og ytringsklimaet som mer giftig.
Hvordan underviser vi om til hatefulle ytringer? Hvordan forholder vi oss faglig til skikkelser som Donald Trump? Hva skal elevene ha med seg fra klasserommet og inn i den digitale sfæren, der de står alene i møtet med internettpersonligheter som Charlie Kirk? Her trengs ikke bare kildekritikk, men like mye undervisning om ytringsfrihet og menneskerettigheter, retorikk og propaganda, politikk og ideologi. Vi kan bla. analysere virkemidlene de bruker, og avsløre usannheter. I tillegg kan vi gjøre elevene oppmerksom på «kraften i det levende ordet»:
Mesteparten av desinformasjonen, propagandaen og politiske retorikken som spres i dagens medier, er muntlig. Alt fra podcaster til TV-show og filmsnutter på TikTok og youtube bruker talen som sitt fremste medium – i likhet med steinerskolene, men uten sammenlikning for øvrig! Hvorfor? Som Marshall McLuhan i sin tid pekte på, er talen det mest effektive og kanskje det mest grunnleggende mediet (McLuhan, 1997). Det er ikke tilfeldig at ledere som Hitler og Mussolini brukte massetaler og radio for å spre sin propaganda – ingenting kan engasjere og trollbinde slik som kraften i det levende ord. Dette visste arrangørene av «klimabrølet» i 2019, og det samme gjelder for så vel Charlie Kirk som ymse kristne menigheter. Kanskje er det kritisk bevisst rundt det tveeggede sverdet talen vi nå skal øve opp hos elevene våre?
Referanser
Dahl, O. (1973). Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Aschehoug & co.
Darrud, A. (2025, september 11). Høyreaktivisten Charlie Kirk skutt og drept: -Trump kan eskalere fiendebildet. Hentet fra nrk.no: https://www.nrk.no/urix/trump_-_-charlie-kirk-skutt-og-drept-1.17566041
Lindenberg, C. (2001). Historieundervisning. Tematiske förslag enligt läroplanen. Järna: Telleby Bokförlag.
Lindgren, L. (2021). Ekko. Et essay om algoritmer og begjær. Oslo: Gyldendal.
McLuhan, M. (1997). Mennesket og media. Oslo: Pax forlag.
Siegmund-Schultze, R. (2024, november 26). Mohamed Ibn Musa al-Khwarizmî. Hentet fra snl.no: snl.no/Mohamed_Ibn_Musa_al-Khwarizm%C3%AE
Steinerskoleforbundet. (2023). Steinerskolens læreplan. Videregående . Oslo: Steinerskoleforbundet.
