En lærer på videregående har faglig innsikt. Han eller hun har studert på universitet eller høyskole, men i steinerpedagogikken er målet noe mer enn å overføre deler av denne kunnskapen til elevene. Gjennom det faglige arbeidet er intensjonen å vekke elevenes interesse for verden. Med utgangspunkt i faget kan en nærme seg det som er vesentlig, både i forhold til samtiden og i forhold til grunnleggende spørsmål som hva det innebærer å være menneske. Det fordrer av lærerne at de har vide interesser, og at de har engasjement og nysgjerrighet.
Lærerne kan ikke bare snakke til elevene. Lærerne må snakke med dem, utfordre deres egen dømmekraft gjennom det vi kaller dialogbasert undervisning. Elevene må også få oppgaver hvor de kan utvikle sin selvstendighet. De må også få mulighet til å bearbeide det samme stoffet på ulike måter slik at de kan forbinde seg med det. All undervisning skal i størst mulig grad være kunstnerisk og aktivere både tanke, følelse og vilje hos elevene.
Et annet hovedmål er å gi elevene mot og selvtillit. De må være klare til å forlate skolen som selvstendig tenkende mennesker som våger å tenke og uttrykke egne tanker. Gjennom det store spekteret av fag og arbeidsformer må det til enhver tid være mulig både å støtte og utfordre hver enkelt elev.
Et grunnleggende motiv i all steinerpedagogikk er at læreren må arbeide med sin egen utvikling slik at han eller hun blir i stand til å gi hver enkelt elev det han eller hun trenger. Steinerpedagogikk skal aldri være en oppskrift, den krever at læreren er en kunstner som ut fra sin faglige bakgrunn, ut fra sin pedagogiske innsikt og ut fra sin kjennskap til hver enkelt elev bestreber seg på nettopp dette; å finne den riktige handlingen i hvert øyeblikk. Rudolf Steiner kalte dette moralsk fantasi og moralsk intuisjon og han anbefalte sine egne bøker og foredrag som en hjelp til å utvikle slike egenskaper.
Når en kommer ut fra universitet kan en føle seg oppfylt med sannheter. Alt en har lært kan selvsagt være viktig, men en må aldri føle seg utlært. Læreren må trekke elevene med i prosessen med å utforske verden. Det må være plass til kritiske spørsmål og til undring. Vår samtids innsikt er tross alt ganske begrenset. Elevene må oppleve at verden fremdeles er full av spørsmål som skal utforskes.
I undervisningssituasjonen må det være et tillitsfullt og gjerne også hjertelig samarbeid mellom elever og lærere. Læreren må være våken for at en elev kan være langt mer begavet enn ham selv og at elevens bidrag kan gi ham ny innsikt. Men samtidig må det være en viss distanse mellom lærer og elev, det må aldri være tvil om hvem som har hovedansvaret for undervisningsprosessen.
En utfordring i alle fag er å utvikle en klar, sammenhengende og selvstendig tenkning. Samtidig må elevene bevisstgjøres om at vi i tenkningen kan skape en fantasiverden som ligger fjernt fra virkeligheten. Vi må vite hva som er reelle fenomener og kunne gå tilbake til disse for å justere tankene.
Lærerne må også kunne bevege elevens følelsesliv, for uten begeistring eller medfølelse vil en skoledag fort bli uutholdelig. Men læreren må heller ikke henfalle til ensidig underholdning. Det må kreves en innsats av elevene og læreren for både å utfordre og stimulere utviklingen av deres arbeids- og ansvarsglede. Skal dette være mulig, må læreren selvsagt ikke bli tørr, sur, selvopptatt eller henfalle til ren rutineundervisning.
Å komme til en Steinerskole innebærer å komme til et sted med tradisjoner. De samme tingene kan være gjort på samme måte siden 1919. Samtidig forventes det at læreren skal gjøre alt på sin egen måte og skape forandring. Her, som i Rudolf Steiners antroposofi, er det nettopp i det selvmotsigende en finner de største utviklingsmulighetene.
Det sterkeste av alle kravene til lærerne er at det de gjør, må oppleves som sant og meningsfylt. En gjør aldri noe bare fordi det er tradisjonen, men før en forkaster det gamle, kan en alltid prøve det ut og se om en kan gjøre på sin egen måte. Slik må en spesielt kunne forholde seg til alt som finnes av skrifter fra nåværende og tidligere steinerskolelærere. Når en eventuelt overtar en tradisjon, må en alltid spørre seg hvordan tradisjonen er oppstått, og om det ligger en dypere mening bak. Kanskje vil en velge å bearbeide denne meningen på en helt annen måte.
Rent ytre ligger det meste ganske fast med periodeundervisning i hovedfag, faste uketimer i øvingsfagene og ny periodeundervisning i kunst- og håndverkstimene. Noen har snudd på deler av denne strukturen ved å ha perioder i øvingsfagene. Ingenting er urokkelig, men en steinerskole skal ha både teoretiske og praktisk-kunstneriske fag. Skjønt all undervisning skal i størst mulig grad være kunstnerisk og aktivere både tanke, følelse og vilje hos elevene.
I steinerpedagogikken ligger det en tanke om at det finnes generelle utviklingstrekk som viser noe alderstypisk. På noen områder vil den individuelle utviklingen dominere, samtidig vil det være noe som er typisk for alle 17 åringer. Dette aldersspesifikke lar seg ikke lett definere, men temaene som undervises på Steinerskolens ulike trinn er valgt ut for å korrespondere med alderstrinnet. Det er derfor viktig å prøve å sanse om dette har noe for seg, og hvis en ikke får det til å fungere, må en spørre seg om ens egen måte å gjøre det på kan endres. Det å treffe alderstrinnets tema vil alltid være et forskningsprosjekt for den enkelte lærer og helst hele kollegiet på videregående trinn. Det pedagogiske samarbeidet er en vesentlig oppgave for alle steinerskolelærere.
Foto: Rudolf Steinerskolen Kvistgård
