Lærerens praksis – springbrett for viktige forskningsspørsmål

Om betydningen av en tettere forbindelse mellom praktiserende lærere og større kunnskapsstrukturer

I denne artikkelen fremmer en steiner­­-skolelærer noen synspunkter om verdien av å knytte praksis og aka­demisk kunnskap tettere sammen. Opprettelsen av en masterutdannelse ved Steinerhøyskolen i Oslo (SH) har bidratt til å muliggjøre en slik forbindelse, skriver han.

Den nye tids medisin

Rudolf Steiner var en særdeles aktiv forsker hele sitt liv, og fra første stund var han det åndelige og kunnskapsmessige sentrum i den første Waldorf­skolen (Steinerskolen). Steinerskolen var således tuftet på en svært nær forbindelse mellom forskning og undervisningspraksis. Dessverre har ikke denne forbindelsen mellom praksis og forskning blitt opprettholdt ved steinerskolene. Opprettelsen av Masterutdannelsen ved RSH er imidlertid en unik mulighet for steinerskolene i Norge til å gjenskape denne forbindelsen.

Vi trenger en forskerkultur i skolen, vi trenger å se steinerpedagogikken i større kontekster, fordype oss og lære av andre. Jeg fikk selv muligheten til å ta en mastergrad ved RSH i perioden mellom 2008 og 2011 og kan varmt anbefale dette. La meg fortelle litt om mine erfaringer.

Nytt blikk på gamle sannheter

I arbeidet med mastergradsoppgaven, med organisasjon og ledelse i steinerskolen som tema, var det nødvendig å lese mye. Likevel var den mengden litteratur jeg forholdt meg til i relasjon til oppgaven, bare et nennsomt utvalg av et uendelig mye mer omfattende materiale tilgjengelig på RSH´s plattform, i forsknings­databaser, i biblioteker eller hos bokhandleren. Den ene boken syntes mer interessant enn den andre; mennesker over hele kloden hadde studert alle mulige aspekter ved organisasjoner. Her kunne jeg lese om spørsmålsstillinger som lå nært opp til dem jeg hadde stilt meg selv i steinerskolen gjennom 30 år, som: Hva er forskjellen på et sosialt fellesskap og en organisasjon? Hva vil et uformelt lederskap si? Er det noen forskjell på administrasjon og ledelse? osv. Å lese om dette føltes omtrent som å tenne ekstra lys i et rom, det ble lettere å se klart.

Jeg kom i kontakt med en mengde begreper som beskrev situasjoner og forhold jeg kjente igjen fra egen hverdag, men det var nye begreper, for meg andre måter å beskrive organisasjonslivet på. Den «transparente» klangen, synspunkter som var noe mer enn forfatternes personlige mening, standpunkter som var mangfoldig dokumentert og drøftet; dette krevde bevegelighet i mitt eget forestillingsliv og oppfordret til en kritisk, men søkende stillingtaken. Ikke alle «sannheter» og tidligere antagelser var like opplagte etter møter med nye perspektiver.

Etter 30 år i steinerskolen trodde jeg at jeg visste mye om omstendighetene rundt opprettelsen av den første Waldorfskolen (steinerskolen) og derigjennom om hva Steiners intensjoner hadde vært for skolenes organisasjonsform. Min overraskelse var således stor da jeg gjennom et grundigere studium av hans mange ulikeartede uttalelser om skoleforvaltning i foredrag og bøker, hans handlinger som leder for den første skolen og hans uttalelser slik de fremkommer i «Faculty Meetings» (Steiner, 1975), gjorde ulike funn som antydet at den tradisjonelle selvforvaltningstradisjonen vi har hatt i Norge, bygger på en ensidig og muligens feilaktig tolkning av Steiners intensjoner (Resell, 2011). Leser man så Peter Senges banebrytende klassiker The Fifth Discipline: The art and practice of the learning organization fra 1990, er det forbløffende hvordan hans beskrivelser av en lærende organisasjon minner om steinerskolen slik vi liker å tenke på den: et arnested for utvikling av tenkning og samarbeid. Hos Senge er beskrivelsene samlet til en logisk helhet, men Steiners beskrivelser av organisasjon og selvforvaltning falt i ulike sammenhenger, hvilket gjør at hans overordnede intensjoner trer mindre klart frem. Organisasjonsteori er ikke noe nytt som re­presenterer noe «fremmed» i steinerskolens selvforvaltningsforståelse, det er en kunnskapsretning som kan utdype forståelsen av hva en organisasjon er og hvordan den kan nå sine målsettinger (Bakka, J.F., Fivesdal, E., Nordhaug, O., 2004).

Min erfaring er at det stilles for få spørsmål ved praksis i steinerskolen, som for eksempel spørsmålet om hva som er skolens mål, og hvordan disse skal oppnås på kort og lang sikt. Lærermøtet, som representerer et forum hvor nettopp slike grunnleggende og refleksive spørsmål rundt egen virksomhet kunne rettes, er i stedet fylt av studiereferater, kunstneriske øvelser og praktiske punkter. Spørsmålsstillinger med dyptgående belysninger har en tendens til å utebli. Dette er etter min mening et problem i lys av at dyptgående selvrefleksjoner, i kombinasjon med forskning, er en nødvendig del av steinerskolens liv, slik det ble skissert ved den første steinerskolen. Først og fremst fordi man gjennom dette styrker det som er det sentrale aktivum i en selvforvaltende skole: en individuell og kollektiv (selv)erkjennelse og en skapende pedagogisk kraft. Nær kontakt med andre kunnskapsstrukturer stimulerer refleksjonsevnen, skaper metaperspektiver og bidrar til kritisk justering av egen praksis (Tiller, 2006).

Den enkelte lærer i steinerskolen utformer hver dag på selvstendig basis sin undervisning, og gjør derigjennom mang en verdifull under­søkelse og forskning i det små. Spørsmålet er om det er ønskelig at praktiserende lærere skal bringe sine praksisspørsmål til et forsknings­messig nivå som tilfredsstiller en akademisk standard. Til dette vil mange i steinerskolene svare nei, med den begrunnelse at det ikke er et mål å «akademisere» steinerskolene: Lærerens elevnære, pedagogiske bestrebelser kan ikke erstattes av akademiske studier, fjernt fra elevene. Til disse innvendingene vil jeg et stykke på vei si meg enig. En fullt arbeidende lærer i steinerskolen har heller ikke tid til å skrive mastergrad «på si». Likevel vil jeg argumentere for verdien av at praktiserende steinerskolelærere får anledning til å tre ut av sin hverdag og komme i kontakt med forskning. De akademiske kravene som et masterstudium stiller, har sin verdi i kraft av kravet om et høyere kunnskapsnivå, en klarere problemstilling, og til å stå både i og utenfor eget standpunkt i en argumentasjon. Videre knytter kontakten med forskning steiner­skolene opp mot andre forsknings­miljøer. Nei, steinerskolene skal ikke «akademiseres» på måter som gjør undervisningen tørr og intellektualistisk, man skal ikke erstatte lærerens elevnære, pedagogiske bestrebelser. Likevel vil jeg hevde det er et mål at man i større utstrekning kompletterer denne praksisen ved å bygge på dialoger, observasjoner og kunnskap fra ikke-identiske perspektiver. Motkunnskap, nye innfallsvinkler og ikke minst ny kunnskap gjør at egen posisjon kommer tydeligere frem, og slik blir kilde til fordypet innsikt. Om ikke lang tid er allmennlærerutdanningen i Norge en femårig mastergradsutdannelse, som også omfatter lærerstudenter som skal undervise på barnetrinnet. Steinerskolen må holde tritt med dette kunnskapskravet, men på måter som styrker og forbedrer egen posisjon. RSHs masterprogram tilbyr etter min mening en slik ressurs for steinerskolene. Her kan den enkelte lærers forskningsarbeid kunne resultere i spesifikk fagkunnskap, men like viktig: Det vil sannsynligvis også føre til en videreutviklet sans for iakttakelser, til metodiske ferdigheter og en evne til å lete etter sammenhenger. Dette er ferdig­heter som kan gi allmenn inspirasjon og styrke lærerne i deres pedagogiske samarbeid, og på sikt kunne bli en drivende faktor i utviklingen av skolen. b

Helge Resell, Master i pedagogikk ved Rudolf Steiner Høyskolen. Har arbeidet i Steinerskolen siden 1980. Arbeider i dag ved Steinerskolen på Nesodden.

Litteratur:

Bakka, J.F., Fivesdal, E., Nordhaug, O. (2004): Organisasjon

og ledelse. Struktur, prosesser, læring og kultur.

Oslo: J.W. Cappelens Forlag as.

Resell, H. (2011): Organisasjon og Ledelse i Steinerskolen. Selvforvaltningen i Steinerskolen sett i lys av organisasjonsteori. Rudolf Steiner University Collage. Master programme in Education. Oslo, Norway.

Steiner, R. (1998): Faculty Meetings with Rudolf Steiner, vol. 1&2. Hudson, NY: Anthroposophic Press.

Tiller, T. (2006): Aksjonslæring – forskende partnerskap i skolen. Motoren i det nye læringsløftet. Kristiansand: HøyskoleForlaget.

Det er et mål at man i større utstrekning kompletterer egen undervisningserfaring ved å tilegne seg kunnskap fra ikke-identiske perspektiver, skriver Resell, og viser til sine erfaringer som student ved Steinerhøyskolen i Oslo.