En lykkelig og sunn barndom der barnet får mulighet til å utvikle hele seg og sitt potensial – det er vårt felles mål som pedagoger og foreldre. Det er dette vi skal samarbeide om fra det første møtet og hver dag så lenge barnet er i barnehagen hos oss. Hvordan kan vi pleie og styrke et godt samarbeid mellom barnehagen og hjemmet?Barn har til alle tider blitt oppdratt av flere voksne og tilpasset et samfunnsliv allerede fra tidlig alder. Sett bort fra et kort mellomspill i etterkrigstiden med hjemmeværende mødre som stelte hus og passet barn, har barneoppdragelsen historisk sett vært et fellesskapsansvar. I gamle dager bidro storfamilien til barnas oppdragelse. Med den industrielle revolusjon og tilflytting til byene kom behovet for barnepass mens foreldrene jobbet i fabrikkene. Etterhvert har vi fått pedagogiske utdanninger, barnehagelover, rammeplaner og bemanningsnormer; dokumentasjonskrav, måloppnåelse, kartleggingsskjemaer. Barnehage har gått fra å være barnepass og tilsyn til å bli tatt på alvor som en del av utdanningsløpet.
«It takes a village to raise a child», og i dagens samfunn er det barnehagen som kan tilby denne «village» av andre barn – og av voksne som ikke er mamma eller pappa. Barnehagen fungerer som et supplement til hjemmet, ikke en erstatning. Barnehagen kan gi barna mye hjemmet ikke kan: samfunnstrening og fellesskap med andre mennesker enn deres nære familie. En større krets av mennesker som ser barnet og bryr seg om det. Ulike rollemodeller, ulike personlighetstyper, ulike tradisjoner. Vi kan sammen være den landsbyen som oppdrar barnet, men for at det skal fungere, er et godt samarbeid mellom foreldre og medarbeidere vesentlig. Vi må skape en tillit til vår profesjonalitet og til at valgene vi tar på vegne av barna, gir hvert enkelt barn de utfordringer og den omsorg de trenger. Vi pedagoger er profesjonelle yrkesutøvere med kompetanse på et felt de fleste foreldre ikke har så mye erfaring med. Vi har en faglig bakgrunn for våre avgjørelser og stort fokus på refleksjon og yrkesetikk. Alle som jobber i barnehage vet at når foreldrene er trygge på sitt valg, stoler på oss og slipper taket – da er det mye lettere for barna å gjøre det samme. Dermed må også foreldrene trygges og inkluderes.
Barnets verden
Når jeg snakker om foreldre, mener jeg de som oppdrar barna, som elsker dem og tilbringer livet med dem, uavhengig av biologisk opphav og juridiske og formelle roller. Vi møter alle varianter i barnehagen. Vi møter biologiske foreldre, steforeldre, fosterforeldre, adoptivforeldre, medforeldre. Vi møter besteforeldre som oppdrar barnebarn og andre slektninger som har trådt inn i en foreldrerolle overfor barn de ikke selv valgte at skulle bli født. Felles for dem alle er at de er de viktigste menneskene i barnas liv. Dermed blir de viktige også for oss. Profesjonelt har vi stor nytte av å kjenne foreldrene. Det betyr mye for barna å oppleve sammenheng mellom hjem og barnehage. Familien og barnehagen er hele barnets verden. At vi kjenner foreldrene er mye viktigere for barnet enn at vi har kunnskaper om temaer vi kan lære bort.
Skal vi snakke om foreldrearbeid, må vi snakke litt om kjærlighet også. Foreleseren jeg hadde i foreldrearbeid under studiene sa: «Det eneste foreldre egentlig lurer på er om du elsker barnet deres». Kjærlighet er en sentral komponent i den steinerpedagogiske oppdragelseskunsten. Dette er en type kjærlighet som ikke handler om det forslitte begrepet «personkjemi» eller om å like eller ikke like enkeltindivider. Kjærlighet i denne sammenhengen betyr å se barnet, godta det, forbinde seg med det. Finne det som er verdt å elske i hvert enkelt individ. Det springer ut fra et ønske om å forstå mennesket man har med å gjøre, om å kjenne det og ta avgjørelser som gagner det. Den samme profesjonelle kjærligheten må vi møte også foreldrene med, de skal også forstås og sees.
Vi møter alle slags mennesker som foreldre i barnehagen, både de som behandler oss som venner og deler smått og stort fra livet sitt med oss, og de som har en mer distansert tilnærming. Begge deler, og alle varianter er greit. Hvordan en forelder fremstår eller oppfører seg overfor barnehagen, har uansett ikke noen påvirkning på vårt forhold til barnet. Vi er ikke snillere eller mer overbærende med barn av foreldre vi samarbeider lett med, vi er ikke strenge eller avvisende med barn av foreldre vi har hatt diskusjoner eller konflikter med. Det er rett og slett to ulike ting, relasjonen til barna og relasjonen til foreldrene. Vi kommer tett på familiene vi jobber med fordi barna er små og avhengige av sine primære omsorgspersoner. Vi gir råd, støtter, trøster og samtaler. Kontinuerlig jobber vi med å skape en tillitsbasert relasjon mellom hjem og barnehage. Lykkes vi med dette, vil også konflikter, motstridende ideer eller vanskelige tema kunne snakkes om og løses i fellesskap.
Vi tilpasser oss hverandre
For noen foreldre kan kommunikasjonen med barnehagen være utfordrende, ikke alle er like utadvendte. Det finnes foreldre som gruer seg til barnehagestart, fordi de ikke trives med småprat og er redde for å bli kjent med nye mennesker. Men småprat og fleip i porten er ikke er noe krav for en god relasjon. Vi som jobber i barnehagen prøver å lytte oss inn i hvilken type kommunikasjon den enkelte forelder er komfortabel med. Akkurat slik barna er individer uten standardbruksanvisning og skal behandles deretter, er hver forelder forskjellig. Noen foreldre ønsker liten kontakt med barnehagen, andre ønsker en tett oppfølging. Noen er avslappet og tar ting som de kommer, mens andre er mer avhengig av å ha kontroll. Dette har mye med personlighet å gjøre, men også med foreldrenes usynlige bagasje. Noen har selv opplevd ting som gjør det vanskelig å stole på andre rundt barnet sitt. For noen er det sårt å slippe andre inn i barnas liv, det er ikke alltid barnehagens rutiner eller vaner harmonerer med familiens.
Foreldre har også ulik forventning til oss som jobber i barnehagen, og det kan være utfordrende å møte alle foreldre på deres behov. Noen ganger trenger både barnehagen og foreldrene en tilvenningsperiode for å forstå hvordan vi best mulig skal kommunisere. Uansett hvilke behov foreldrene kommer med, er det en stor del av arbeidet vårt som pedagoger å møte dem, lytte oss inn i et samarbeid og finne en form som fungerer. Det er helt avgjørende for barna at samarbeidet fungererer godt, og derfor er foreldrearbeidet en stor del av vårt pedagogiske arbeid.
Foreldrearbeid
Foreldrearbeidet hos oss består i både faste møtepunkter og mer spontane møter. Vi tilbyr foreldresamtaler to ganger i året. Dette er planlagte samtaler der vi har maler for hva som skal formidles. Formålet er å gi foreldrene et så klart bilde som mulig av hvem barnet er i barnehagen, og hvordan vi ser barnet. Utenom oppsatte foreldresamtaler snakkes vi når behovet eller ønsket oppstår. Noen ganger trengs det bare en liten tilbakemelding eller beskjed på mail eller sms, noen ganger avtales et møte ansikt til ansikt, andre ganger en telefonsamtale. Noen situasjoner krever tett kontakt mellom hjemmet og barnehagen. Det er tilfeller der hjem eller foreldre er i krise, der barnehagen blir en viktig støttespiller for foreldrene og barnet i en periode. Da er det en fordel at kontakten allerede er god, så det er lettere å be om hjelp og støtte i en vanskelig situasjon. Barnehagen er førstelinja ved utfordringer i familien og barnehagepersonalet står konsekvent på barnets side. Yrket vårt krever at lojaliteten ligger hos barnet, ikke hos andre, selv ikke hos foreldrene. I kriser kan foreldrene stole på at barnehagen stiller opp for barna – selv i de tristeste tilfellene, der de vi må beskytte barna mot, er foreldrene selv. Heldigvis skjer dette ytterst sjelden!
Landsbyen vokser
Hver høst begynner nye barn i barnehagen hos oss. Og med dem nye familier som skal inkluderes i landsbyen. Tilvenning i barnehagen er like mye en tilvenning for foreldrene som for barna. Det er jo foreldrene som skal stole på oss, det er en ganske ekstrem tillitserklæring å få ansvar for andres barn på daglig basis. Landsbyen vår har plass til mange og alle er velkommen, men barnehagen er også på tilvenning når nye landsbyboere dukker opp. Det er ikke bare foreldrene som skal bli kjent med oss i barnehagen, vi må også bli kjent med dem. For hver samtale, for hver familie vi blir kjent med, blir vi gradvis både klokere og rikere. Vi tilpasser oss hverandre og utvider ringen så alle får plass. Dette er en sosial oppgave og et vedvarende arbeid. Men arbeidet er verdt det, for først når relasjonen til foreldrene er god, og kommunikasjonen flyter, kan vi være den landsbyen av ulike mennesker som sammen med foreldrene skal prege både barnets oppvekst og resten av deres liv. Da blir vi som pedagoger foreldrenes kolleger i den viktigste jobben de har.
Illustrasjon: Astrid Sofie Jacobsen
