«Hvis du har hatt erfaringen av å binde en bok, strikke en sokk eller spille blokkfløyte, da får du en opplevelse av at du kan bygge et romskip eller lære et dataprogram du aldri har vært borti. Det er ikke selvhevdelse, bare en stille tillit. Det finnes ikke noe du ikke kan mestre …» Peter Nitze, tidligere steinerskoleelev.
Etter å ha arbeidet som klasselærer i steinerskolen i mange år, de siste 10 årene med læreplaner og pedagogisk utvikling i steinerskoleforbundet opplever jeg at denne praktiske og kunstneriske tilnærmingen som Nitze vektlegger i sitatet over er et helt sentralt aspekt i steinerpedagogikken. Elevene må få oppleve å tilegne seg grunnleggende lærdom gjennom alle sine sanser, og de må få den tiden det tar. På ulike vis kan fagene knyttes nå nært kroppslige opplevelser som mulig, uten at det kommer læringsverktøy imellom som er til hinder for direkte kontakt. Syns-sansen er vel den mest dominerende i læringsprosessene, og det gjør at vi fort kan glemme de mer usynlige sansene. Jeg tenker på sanseorganene som sitter i muskler, sener og leddkapsler[1]. Det dreier seg om det kroppen forteller oss gjennom lemmenes stilling og bevegelse idet vi handler med tingene vi omgir oss med. I tillegg kommer sansningen som ligger i balanse[2], og det vi kaller berøringssans, det taktile. Disse sansene gir oss ikke bare direkte informasjon om det de kommer i berøring med, de forbereder hjernen for senere teoretisk forståelse for de samme tingene.
La oss tenke oss at elevene også når de er voksne kommer til å bli stilt overfor de samme store spørsmålene om bevaring av natur og klimaet som berører oss i dag. Uansett hvordan verden kommer til å se ut når de selv er yrkesaktive eller stemmeberettigete for den saks skyld, kommer de til å måtte møte problemstillinger knyttet til energi og ressurser. Hvordan kan skolen gi dem en dyp forståelse for dette? Jeg vil ta noen enkle eksempler fra min egen undervisning.
Vannets kraft
I 4. klasse er pensum å dukke inn i historien slik samfunnet var før vi fikk avanserte automatiserte og maskinelle redskaper, nærmere bestemt slik yrkene var før vår industrielle tid. Dette er jo nettopp en periode i undervisningen da elevene skal kunne komme i fysisk berøring med elementer som dyrking, fiske, håndtering av jern, sprenge fjell som en gruvearbeider (fyrsetting), være skogsarbeider, bygge hus og så videre. Det gjelder å finne måter eleven kan komme i kroppslig kontakt, i det minste med noen av disse emnene. – Vi gjorde det på vår måte. Vi spikket til et lite vannhjul, laget noen renner og tok med hammer, spiker, kniver og øks ut på vandring for å finne en bekk. Der fikk vi montert utstyret og fikk vannet til å renne over skovlene på hjulet. Var vi riktig oppfinnsomme kunne vi ha en sveiv på hjulet, koble på en pinne med hull i enden, og få pinnen til å bevege seg opp og ned i takt med at vannhjulet gikk rundt. Nå skjønte vi prinsippet for den såkalte oppgangssaga, og vi kunne knytte det til hvordan menneskene historisk hadde begynt å sage tømmer ved hjelp av vannkraft. Men vi hadde oppdaget noe viktigere: kraften i vannet som renner av gårde. Den som kan overføres til noe vi kan gjøre nytte av. Så kan eleven undre seg over om hjulet bare vil fortsette å gå av seg selv, uten at vi er der. Vil det svirre rundt hele natten, og kanskje neste dag? Vil det noen gang egentlig stoppe? – Vi har oppdaget en nyttig kraft, og en kraft som varer uendelig.
Dampmaskinen
Hvordan gjøre elevene begeistret for et slikt gammelt fenomen som lukter av museum og oppsamlet støv? Hvordan kan jeg som lærer i ungdomsskolen bidra til at elevene får øye på det helt geniale og enkle prinsippet i denne gamle maskinen – den som er utgangspunkt for de aller fleste tekniske innretningene som elevene kjenner i dag?
Timen begynte med en sykkelpumpe. Det var lett å gjennomskue hvordan stempelet inne i pumpen trykker luften sammen og skyver den ut gjennom ventilen. Men hva skjer hvis jeg blåser inn i ventilen. Lett å svare på. Elevene prøver for sikkerhets skyld, kjenner fysisk på trykket som må produseres med lungene. Håndtaket beveger seg ut av pumpen! Men hvis man ikke skulle blåse selv, hvordan kunne man da få trykk inn i røret? Vi kokte opp litt vann og betraktet dampen som fosset ut forbi lokket. Elevene kan undre seg over hvor mye damp som faktisk kommer ut av en liten kjele med vann. Kunne dette brukes som kraft for å drive stempelet ut. Jeg kjente att elevene var lettet over at de kunne være med på dette, og vi kunne fortsette.
Neste skritt ble å tegne et system for hvordan man ved hjelp av slanger og ventiler kunne få dette til å virke som en maskin. Vi tenkte tilbake på vannhjulet som gikk rundt, men som mekanisk kunne ledes til noe som beveget seg frem og tilbake. Her måtte vi tenke motsatt, sykkelpumpens / dampmaskinens bevegelse måtte kobles til et hjul, et svinghjul, eller kanskje et lokomotivhjul …
Til alt dette benyttet vi klasserommets viktigste verktøy: tavlen. Sammen kunne vi konstruere, viske ut og tegne på nytt. Plutselig hadde vi funnet opp en ordentlig maskin! – Igjen kunne vi undre oss over den nye kraften vi har funnet, ilden. For å holde maskinen i gang gjelder det bare å finne noe som brenner. Hvor lenge varer brenselet? Har vi nok av det? Er denne kraften evigvarende? Nå var vi klare til å betrakte en prinsippskisse fra et leksikon. Var det noe smart der vi ikke hadde tenkt på?
Verdifulle omveier
Beskrivelsene over er eksempler på noen av mange måter å nærme seg undervisningstemaene på. Så kan man undre seg; skal undervisningen være så omstendelig? Har man tid til det? Ja, på enkelte utvalgte områder må den det for at elevene skal kunne bruke disse viktige sansene som ligger i kroppen og hånden, og her, i dette eksempelet, har eleven kunnet komme på innsiden av en av historiens aller viktigste oppdagelser. Hvordan gjøre ild om til kraft.Denne oppfinnelsen er utgangspunktet for mesteparten av alt det vi har klart å skape i vår moderne tid. Eksplosjons-motoren, som brukes i bilen er så og si videreføringer av dette, bare at brenselet er forfinet og brennes inne i sylinderen, ikke utenfor som i dampmaskinen. Det er utbredelsen som er det viktige – i bilen, skipet, flyet osv. Dessuten er dampmaskinen fremdeles i bruk i form av dampturbiner i mesteparten av vår strømproduksjon i verden, og kull er i slike kraftverk, i verdensmålestokk, fremdeles den fremste energikilden til produksjon av elektrisk kraft[3].
Dette teknologiske vidunderet, som har frigjort oss for menneskelig slit på den ene side, og naturens ustabile krefter på den andre siden, har kanskje blitt en av vår tids største dilemmaer. I skrivende stund er dette et av de store temaene i dagens valgkamp: Hvordan skal vi klare å gjøre oss uavhengige av all denne kraften som har brensel som forutsetning?
Dette må man gi elevene innsikt i på ulike måter. Det opplevelsesbaserte, kroppsnære danner grunnlag for undring og etter hvert for teoretisk forståelse uten at man trenger å fordømme eller moralisere. En mer kritisk betraktning kan komme når elevene selv er modne for etiske overveielser. Jeg tror at en grundig kjennskap til, en erfaringsbasert forståelse og en respekt for oppfinnelser og naturkrefter som temmes også kan bidra til elevenes evne til selvstendig utforskning og nye oppdagelser for fremtidens generasjon.
Og apropos Peter Nitze: Han er tidligere elev fra steinerskolen i USA, senere utdannet både ved Harvard og Stanford, før han ble direktør for det globale Allied-Signal, et multinasjonalt milliard-dollar-selskap for produksjon av luftfart og bilindustri.[4]
[1] Også kjent som dybdesensibilitet, kinestesi, stillingssans, proprioseptiv sans, propriosepsjon.
[2] Også kjent som det vestibulære system
[3] https://snl.no/kullkraftverk
[4] Fra: Jensen, Eric. Arts with the brain in mind. Association for Supervision and Curriculum Development, ASCD 2001. Alexandria, Virginia. USA.(s 12)
