En uke uten foreldre, en uke bare med de andre elevene, med læreren, med egen sekk med turutstyr og med naturopplevelser helt utenom det vanlige – det er tid for leirskole på Soleggen! Jeg har selv vært der på leirskole som elev, og nå arbeider jeg for å gi andre elever mulighet for de samme opplevelsene av natur, mestring, samhold og opplevelser.
Jeg husker den første klasseturen til Soleggen som om det var i går. Vi var en klasse på 26 elever som spent møtte opp på skolen denne dagen. Bussturen gikk fint med lyst og leven, og etter det som kjentes som en evighet kom vi til skiltet som pekte opp mot Soleggen, og de seks evige, svingete kilometerne begynte. Oppover, oppover, sving etter sving helt til vi rundet den siste, og Soleggen kom til syne.
Husene ligger der som en stor vennlig kjempe. Det er der vi skal være. Det er det som skal være hjemmet vårt de neste dagene. Bak husene troner Såleggi 1450 moh., og over der er bare himmel og mer himmel. Bak den gamle Gaukstadstua strekker Meadalen seg, myk og grønn med hvitkledde fjell i det fjerne. Naturen er så stor, så tett innpå. Vi har havnet midt i den, uforstyrret, sammen med klassen, men likevel litt alene. Der kan nysgjerrigheten vekkes, der kan interessen våkne til liv. Der, rett foran oss, ligger uendelig mange muligheter for opplevelser og mestring.
Vi ble ønsket velkommen av leirskoleleder Cecile og sivilarbeider Lars. Cecile var ca. halvannen meter på strømpelesten, oste av trygghet, fasthet og varme. Lars, 20 år, var en friskus som vi alle ble interessert i å bli bedre kjent med. Hva ville uken med dem bringe? Hvor skulle de ta oss med? Hva skulle vi oppleve?
Vi ble fordelt på rom, fire og fire, og ble satt i arbeidsgrupper med oppgaver som frokostvakt, middagsvakt, oppvask, trappevask, gangvask og dovask. Et møte med en ny virkelighet for mange. Middag og kveldsmøte og så rotid. Jeg hadde pappaen min med som forelder, men mange av de andre elvene kjente nok litt på det å være alene hjemmefra den første kvelden. Lærere og foreldre som var med, vandret rundt i gangene til langt på natt og ga oss trygghet, der vi lå i køyesengene våre.
Vi våknet opp til strålende høstvær der på nesten 1000 meters høyde. Vi spiste frokost, smurte matpakke, hadde morgenmøte hvor vi lærte om hva som er viktig å ha med seg på tur i høyfjellet; Ekstra sokker, ekstra ullgenser og votter, en bit med hyssing, mat og vann, sitteunderlag. Været på høyfjellet kan endre seg på sekunder, selv rundt husene, og situasjoner som i utgangspunktet ikke er farlige kan raskt utvikle seg til å bli dramatiske. Det er man nødt til å ta innover seg, noe annet er rett og slett farlig. Klassen må stå sammen i dette, om én ikke gidder, kan resten av gruppen settes i potensiell fare. Det handler om sosial forståelse. Det handler om å øke den sosiale kompetansen. Klassen kommer til å stå i samme situasjon gjennom uken, alle er viktige, og alle bidrar på sin måte. Det som nesten høres ut som en klisjé: Vi er ikke sterkere enn det svakeste ledd, gjelder i aller høyeste grad. Alle skal med!
Det bar i vei innover Meadalen og opp i lia på Læshø-siden. Der lærte vi om førstehjelp. Vi la hverandre i stabilt sideleie på liggeunderlag, de som ikke hadde liggeunderlag samlet sammen kvist og kvast og mose til å legge under «pasienten». Vi bandasjerte, plastret og spjelket klassekameratenes ben og armer, og til slutt det morsomste: vi laget en båre av stokker og jakker for å få fraktet pasienten hjem. Vi byttet på å bære, det er tungt må vite. Og at fire andre skulle bære meg var en utfordring i seg selv. Jeg har alltid vært høy, ville de klare det?
En annen dag var det klatring som sto på programmet. Nedenfor toppen av Læshø ligger klatreveggen med utsikt helt ned til Lom. Vi gikk noen kilometer oppover dalsiden til der den flater ut et stykke, før en ny dal åpenbarer seg. Der så vi den turkise Ottaelva møte Bøvra – akkurat i krysset mellom dem – Lom. Der, i en vegg som oppleves brattere enn den egentlig er, fikk vi alle prøve oss med tau, knuter, seler og hjelm under kyndig veiledning av Cecile og Lars. En ting er å klatre opp, en annen å slippe taket og legge sin skjebne i hendene på et annet menneske og på utstyret. Jeg klatret ikke bare de ti meterne opp fjellveggen den dagen.
En av ettermiddagene satt de som ville utenfor huset og spikket på sin egen barkebåt for å kunne delta i ettermiddagens barkebåtrace.
Dagen vi skulle gå til Lom var kommet. Vi pakket sekken og de lommepengene vi hadde, for nå skulle vi til byen og kjøpe gryn! Inn i Meadalen, opp over eggen, og derfra fulgte vi de gamle seterstiene ned til Lom. I Lom besøkte vi steinmuseet. Der var det uendelig med skatter! Og noen av dem hadde vi råd til. En liten pyritt, eller en rosa thulittbit pent pakket inn i papir forsvant ned i lommer og sekker.
Siste dag før avreise skulle turen gå til Såleggi. Fra husene ser det så stort ut – fjellet – det er så langt borte, og det er så høyt. Det kan ta luven fra en stakkar, allerede før turen har begynt.
Men opp skulle vi, og opp kom vi. De siste meterne løp jeg om kapp med Øystein. Det var første mann til toppen! Jeg tapte og Øystein vant, men det var ikke så verst å være først av jentene heller.
Siste kvelden var det feststemning i peisestua. Vi hadde alle klart det, vi hadde alle klart uken, vi hadde alle mestret noe.
Nå er det over 20 år siden jeg var på min første leirskole som 12-åring. Siden var jeg der i 8. klasse på vinteren, var leder på vinterkurs for 1. vg da jeg selv gikk i 3. vg, jobbet for kost og losji på barneleir og også med noen klasser, og en gang med voksne studenter fra Kiel. Hele livet har jeg vært på dugnader på Soleggen hver sommer, og jeg har tilbrakt mange påskeferier der oppe. Soleggen står mitt hjerte nær.
Utrettelig dugnadsarbeid i alle mulige former og dyktige ansatte har gjort at Soleggen fremdeles er tilgjengelig for elever. De samme, og nye opplevelser venter på dem alle.
Vi vet at barn tar etter voksne. Man kan ikke bli fortalt at man skal elske naturen, man må erfare den, bli kjent med den og skape en forbindelse mellom ideen om den og det faktiske. Hvis voksne er glade i naturen vil elevene se det og lære av det. Det man er glad i, ønsker man å ta vare på.
En uke på Soleggen er en uke for erfaring og mestring. Stjernestunder. Ubetalelige øyeblikk. Soleggen og leirskolen byr på noe vi alle kan være med å ta vare på, og verne om.
Om Soleggen
Soleggen fjellstue ligger 957 m.o.h. på nordsiden av Jotunheimen, ca. en mil fra Lom. Stedet ligger i et gammelt seterområde med et variert kulturlandskap. Uberørt natur og ville fjell omkranser stedet, og området er kjent for et rikt planteliv. Soleggen eies av en stiftelse og har vært tilknyttet Rudolf Steinerskolen
i Oslo siden midten av 80-tallet.