Masse mestring i å mekke anorakk

Hvis jeg var en av Torneroses gode feer, og kom til vogga med et godt ønske for barnet, – hva ville jeg gitt henne? Jeg har lest at Astrid Lindgren ville gitt henne leselyst, og det synes jeg er et fantastisk ønske som gir mye glede i livet. Av meg skulle barnet fått mestringsfølelse!

Tiendeklassingene jeg møter blikkene til i døråpningen på vei inn til time, er langt fra småbarn. Like fullt er mestringsfølelse det jeg aller helst vil gi dem. Kunnskap i hode og hånd som hjelper dem til å føle seg hjemme ute i vind og vær, trygge i stormen av medieinformasjon, tilpass i eget forbruk og med en tro på at valg­ene hver og en tar, kan ha en påvirkning på en større helhet. Jeg vil at de skal kunne stå støtt, varme, modige og skapende etter at de forlater våre klasserom.

Idealisme og overblikk

Det bankende hjerteanliggende og store hodebryet, som god fe og faglærer, er imidlertid hvordan jeg best mulig kan ruste elevene til å leve i samtidens miljøkamp. I «fra Askeladden til Einstein, kunnskap i sammenheng» er overskriften for tiendeklasse «Idealisme og overblikk». Tankemessig skal vi stimulere elevene til å oppdage helheter, vi skal ta utgangspunkt i elevenes ståsted i samtiden og støtte dem til å ta vurderinger og valg ut fra egen dømmekraft.

Vi skal snakke med elevene om menneskeskapt klodebry, men jeg tror at læring skjer best gjennom å gjøre og oppleve. I mine år som lærer på ungdomsskolen har jeg vært med på Gjøke­­rede-utflukter og en av tiendeklassenes turer til Bess­eggen med rafting i Sjoa underveis. Jeg hadde kollegaer som satt naturkontakt i høysetet og engasjerte seg for at elevene skulle få storslåtte og nære utendørsopplevelser. Vi fikk bevitne personlige seire over fysiske og sosiale hindre, og vi så klasser komme tilbake litt rettere i ryggen for hver tur. Vi la også merke til at ikke alle eide egnede klær for turene. Skolen vår ligger i en av kommunene med høyest barnefattigdom i landet, og sportsklær er nok ikke alltid mulig å prioritere i en familie med tenåringer og en presset økonomi. Richard Louvs budskap i «last Child in the Woods»; betydningen av å være utendørs, er godt ivaretatt i steinerskolens fagplaner, men vi møter stadige utfordringer for naturtilknytning i tiden. En av dem kan være så enkel som det å eie en funksjonell jakke. Derfor valgte jeg å lage et praktisk tverrfaglig prosjekt; anorakkmekking!

Elevene lærer å produsere et plagg, samtidig som de forbereder og gjennomfører en innsiktsjakt. Gjennom oppgavene skal eleven øve å se seg selv i den store sammenhengen; med jorda som økosystem i stand til å velge materialer og bruke ressurser med omhu og kløkt, og samtidig skape seg et fysisk skall mot krevende abiotiske faktorer og et mentalt spyd i form av kunnskap.

Å sy sin egen anorakk

Anorakk er tradisjonelle hettepelser brukt av inuitter, aleuter og samojeder. Ordet kommer fra inuittene og deres ord «anore» som betyr vind.

Å sy sine egne plagg er ikke en fremmed tanke i steinerpedagogikken. Rudolf Steiner skriver i sin bok «Kunsten å undervise,» at han gjerne ville hatt en skomaker til å lære elevene å sy sine egne sko. Ikke bare for at de praktiske fagene skulle få statusen de fortjener i steinerskolen, men fordi «vi er nødt til å undervise barna i mangt og meget som vi egentlig ikke anser for nødvendig ut fra en virkelig erkjennelse av mennesket. Så langt råd er, forsøker vi likevel å undervise dem slik at de blir skikket til å møte livet».

Vegard Øye er ingen skomaker, han er idrettsutøver. Han kjører twintip; gjør saltomortaler og utfordrende akrobatikk. Jeg fant ham imidlertid som forfatter av en artikkel på Ut.no fra 2016, der han beskrev hvordan man kan sy sin egen anorakk. Min erfaring fra turer med elever med dårlig utstyr, Steiners ord og teksten til Vegard ble min inspirasjon til oppgaven. Per epost fikk jeg gode innspill fra Vegard om hvordan jeg kunne tilrettelegge et prosjekt for den neste tiendeklassen jeg skulle ha i håndarbeid. Jeg tenker at en fyr som ham kan være et godt forbilde for elevene. Ikke bare tar han tak i forbrukerkulturen på en konstruktiv måte, han er også en gründer som har skapt sin egen arbeidsplass gjennom håndverk. Vegard har laget sitt eget klesmerke og syr fritidsklær.

Etter gode råd fra en mer rutinert håndarbeidslærer på skolen gikk vi til innkjøp av 25 meter med ubleket dunlerret og sytråd i bomull.

Tverrfaglig læring

I håndarbeidstimene skal elevene med utgangspunkt i et mønster tilpasse anorakken etter egne mål. De tegner av mønsteret og klipper delene i stoffet, syr, farger og overflatebehandler plagget. Lommen kan eventuelt dekoreres med applikasjon eller broderi (her vil ikke dekorsøm gi lekkasje mot kroppen), og resten av anorakken med batikk eller stoffmaling. De fleste velger nøytrale uttrykk uten dekorasjoner og begrunner dette med at de tror de vil bruke plagget mer da.

Vi tegner anorakken på tavla i økologitimen og åpner for en tankestorm. Hva er det vi kan finne ut om dette plagget som er interessant for oss? Materialet, bomull, er noe av det første som blir nevnt. En er interessert i å skrive om selve bomullsplanten, mens to andre vil jobbe sammen og se på monokulturer og produksjon av bomullstekstiler. I 9. klasse har elevene lært om trekanthandelen, slaveri og bomullsplantasjer. De har også lest om Oliwer Twist og kanskje kommer noen perspektiver til live når de leser om uetisk produksjon og barnearbeid i egen samtid.

I økologifaget har vi pratet mye om biotiske og abiotiske faktorer. Hvordan beskytter mennesket seg mot vind og vann og kulde? Anorakken har sitt opphav i arktiske strøk, hvordan er det å leve der? Hvor kommer den fra, og hva gjør den funksjonell? Tre gutter samler seg om en flott bok om inuitkulturen. I kapittelet «kampen mot kulden» leser de om hvordan inuittene beskytter seg mot det røffe klimaet. De lar seg særlig fascinere av at jegerne i sine anorakker kunne være ute på jakt i flere dager, og at de sov uten annen beskyttelse enn en enkel vindskjerm i snø; sittende på vottene sine med hendene trukket opp i ermet og armene foldet over brystet. Ofte i oppunder 30 minusgrader!

Folket i Arktis lever tett på naturen. Mange er jegere. Toppredatorer i økosystemet sammen med isbjørnen. Det er tydelig for dem når trofiske nivå lengre ned i næringskjeden blir ustabile; lite raudåte gir lite fisk slik at selen flytter på seg eller får færre unger. Både bjørn og menneske må følge etter, eller finne noe annet å stille metta si på. Selv om det sitter ungdom i Aappilattoq og spiller Fortnite, bryr de seg nok om det blir et godt år for fangst og fiske i år, og det er lett å leve seg inn i konsekvensene global temperaturøkning vil få for samfunn i snø og is. Inuittenes kunst og levesett, slik det er illustrert i boka, minner elevene på det de har lært om naturreligioner. Kanskje føler noen på en lengsel etter et liv hvor dyrelivet er tett på og dagene farget av fysiske krefter langt større enn dem selv.

Av mattelæreren får vi hjelp til å føre regnskap over ressursbruk produksjonen medfører. Først må de veie anorakken for å finne riktig mengde bomullsstoff. Voksen de har impregnert plagget med, blir også veiet før og etter bruk. Vi leser at for å få en kilo bomull trengs det 10 000 liter vann. Når vi vet hvor i verden bomull dyrkes, forstår 10. klassingene hvilke konsekvenser det har for menneskene der. Noen av elevene har lest om produksjonsmetoder og kan legge sprøytemidler, kunstgjødsel og bruk av matjord til regnestykket uten at vi har konkrete tall på disse faktorene. På pakkene med fargepulver finner vi ut at det ikke er oppgitt hvilke kjemiske stoffer produktet inneholder, dette katalyserer nysgjerrighet og vi skriver til importøren.

Finnes der noen miljøbelastninger? Og hva med klimautslipp? Vi er to uker før den store nasjonale skolestreiken på kalenderen. Hvor reiser bomullen før den kommer frem til oss? Hvilke fordeler og ulemper medfører det å sy egne plagg kontra å kjøpe masseproduserte?

Foreløpig plundrer vi innenfor klasserommets lyslilla vegger. Men til slutt skal vi vise frem alt vi har lært; kanskje på Vårmarkedet, en veggavis i gangen på ungdomskolen, et foredrag for lærerne og foreldrene, eller kanskje vi trykker en fanzine? Vi er midt i jakten, og selv om vi jakter anorakk, er det enda litt usikkert akkurat hva vi bringer tilbake til stammen og bålet.

 Den store sjøen rører meg og setter meg på vei

Den rører meg som alger på steinen i bekken

Himmelens hav som rører meg

Mektige stormer gjennom min sjel

Den bærer meg med seg

skjelvende av fryd

Diktet «Adrift» av Uvavnuk/Inuitisk, kvinnelig shaman tidlig 1900 århundre, oversatt av Theodor fra engelsk.

Yemima og Emina tester overflatebehandlingen av stoffet og vannet preller av.

Alle foto: Geir Dokken

Litteratur:

Eskimoene, McDonald&Co Publishers 1988, De norske Boklubbene AS 1990.

Norsk polarinstitutt, www.npolar.no

Fremtiden i våre hender. Fremtiden.no/faktaark om bomull

Kunsten å undervise, Rudolf Steiner, Antropos 2009.

Fra Askeladden til Einstein, kunnskap i sammenheng, Steinerskoleforbundet 2016.

Last Child in the Woods saving our children from Nature-Deficit Disorder, Ricard Louv, Algonquin Books 2005.

Skimuseet i Holmenkollen, digitaltmuseum.no

Monica Kjærstad

Faglærer i økologi og håndarbeid, Steinerskolen i Indre Østfold.