Lille Agnes på halvannet år sitter under det store epletreet i hagen. Det er en varm sommermorgen i starten av juli. Sollyset danser i gresset mellom skygger fra eplegrenene. Agnes´ to storesøsken leker i sandkassa like ved. Mamma står og henger opp klesvasken. Nå titter hun opp og vinker til Agnes «Hei-hei!» roper hun. Agnes lyser opp i et stort smil og løfter hendene i været så hun nesten deiser over ende. «Hei-hei!» svarer hun med den vesle stemmen sin.
Agnes følger med mens Mamma henger opp de store badehåndklærne i sterke, glade farger; gul, blå, turkis. Inne i Agnes stiger et vidunderlig nytt ord opp i bevisstheten, et av de hun nettopp har lært seg å uttale. Et ord som smaker av glitrende saltvann og bølger og sand som kiler mot føttene. «Ba-de?» roper Agnes med trykk på begge stavelser. Mamma svarer ikke, hun er opptatt med å henge opp tøy. «Ba-de» gjentar Agnes, mest til seg selv, hun smaker på ordet, prøver det ut. Agnes lærer nye ord hver eneste dag. Deilige, gøyale, små og store, rare og vanskelige ord. Hun gjentar, hermer det de voksne sier, former lydene med munnen, prøver og prøver igjen. Agnes vet at ordene har magisk kraft. De både bærer i seg virkeligheten og de kan forandre den, få ting til å skje. «Ba-de?» sier Agnes igjen, høyere denne gangen, «ba-de!». Hun slynger ordet opp i luften som et trylleformular og venter på at det skal virke. «Mamma» sier storebror Ola, «Agnes vil bade». Mamma snur seg mot Agnes og smiler, «vil du bade?» Agnes smiler, reiser seg og løper mot Mamma mens hun roper forventningsfullt «Ja! Ba-de! Nå!»
Sans for mening
Steiner beskriver barnet som ett stort sanseorgan. Alt barnet mottar av sanseinntrykk fra omgivelsene «sildrer gjennom hele kroppen og fortsetter å virke der» (Steiner, s. 104, 1985). Barnet lever og forstår gjennom sansene. Det er ikke tilfeldig at ordet for mening og sansning på engelsk er ett og samme ord, «sense». Når et barn blir født, bruker det alle sanser for å bli kjent med verden. Med følesansen, luktesansen og smakssansen søker det etter varme, melk og nærhet; med syn og hørsel orienterer det seg i omgivelsene. Det kan virke som barnet instinktivt leter etter gjenkjennelse og mening. Spebarn har en spesiell interesse for ansikter og ansiktsuttrykk og søker med blikket mot foreldrenes ansikter. Forskere har oppdaget at nyfødte barn er i stand til å etterligne foreldrenes lyder og ansiktsuttrykk, som om de intuitivt vet at foreldrenes ansikter speiler deres eget (Meltzoff og Moore, 1977). I dette første, sansenære møtet legges grunnlaget for barnets kommunikasjon og samspill med omverden.
Sans for språk
Interessant nok har det nyfødte barnet også en egen språksans. Det responderer med markant raskere sugefrekvens når det hører noen snakke deres eget morsmål, selv når det er fremmede som snakker (Sedivy, 2024). Barnet er altså fra fødselen av i stand til å gjenkjenne sitt eget språk, og det lytter aktivt, som om det vet at språket bærer i seg budskap og mening. Meningsinnholdet er fortsatt skjult for barnet, men det første nivået av mening er universelt og formidles gjennom intonasjon og setningsmelodi. Over hele verden bruker foreldre de samme setningsmelodiene når de kommuniserer med spebarn for å gi trøst, bekreftelse og oppmuntring (Radiolab, 2010). Gjennom dette dyadiske samspillet mellom foreldre og barn vokser språkforståelsen gradvis fram. Barnet babler, peker og griper, og de voksne svarer. De vender blikket i samme retning som barnet og uttaler tingenes navn, om og om igjen. Med stemme og kroppsspråk formidler omsorgspersonene om noe er trygt, farlig eller vakkert, og hva som ikke skal puttes i munnen. De voksne er tolker som gir navn til alle verdens fenomener og avslører tingenes verdi. Gradvis våkner ordforståelsen hos barnet. Det som i begynnelsen var en strøm av lyd, med en gjenkjennelig melodi og rytme, begynner å skille ut enkeltord som barnet fanger opp. Allerede fra barnet er tre måneder gammelt kan det gjenkjenne og knytte mening til bestemte lydsammensetninger og høyfrekvente ord (Sedivy, 2024). Langsomt begynner det selv å forme ord. Barnet hermer, lytter og smaker på lydene. Det lærer stadig flere ord, og snart begynner det å sette sammen ord til setninger. Nå tar barnet for alvor steget inn i språksamfunnet.
Språk, lek og forestillingsevne
Når barnet, gjennom sansene, blir fortrolig med omgivelsene og ved hjelp av omsorgspersoner og større barn lærer seg tingenes navn, kan det gradvis utvikle evnen til å forestille seg disse tingene, også når de er fraværende. Barnet blir i stand til å «mane fram» verdens fenomener i sitt indre, slik Agnes minnes badingens gleder når hun ser håndklærne henge til tørk. Denne forestillingsevnen er en forutsetning for lek. Barnet som leker at det er en kattepus, henter fram kattens vesen. Barna som leker havfruer, vekker til live erindringen om havet. Gjennom leken videreutvikles barnas språk og forestillingsevne. Når barna blir eldre, vil denne evnen til å skape indre bilder bli en forutsetning for å ta del i skolefaglig undervisning og leve seg inn i lærerens fortellinger. Vi kan tenke på dette som en videreføring og internalisering av leken som det lille barnet utfolder i første syvårsperiode.
Erkjennelse
I Steiners sanselære beskrives tonesansen, ordsansen, forestillingssansen og jegsansen som menneskets øvre sanser. De øvre sansene er alle knyttet til erkjennelsesevnen. Steiner hevder at når disse sanser iakttar, vibrerer en erkjennelsesaktivitet med (Aeppli, 1988, s. 34). Med tanke på det lille barnet ser vi at det helt fra fødselen av har anlegg for, eller sans for, erkjennelse. En forutsetning for at barnet skal videreutvikle disse sansene er samspillet mellom det lille barnet, omsorgspersonene og omgivelsene. I møte med omsorgspersonenes kjærlige tilstedeværelse og oppmerksomhet våkner erkjennelsessansene gradvis. Gjennom språk, sansing og lek utvikles barnets evne til erkjennelse og tenkning. Steiner hevder at de øvre sansene er bestemmende for utviklingen av vår menneskenatur, vårt spirituelle vesen. Gjennom klangen, språket, forestillingsevnen og i møtet med et annet jeg, utvikler vi oss og når frem til ny innsikt. Steiner hevder, noe dystert, at hvis vi ikke pleier de øvre sansene, vil det skje en stadig sterkere isolering av det ene menneske fra det annet. En slik isolering vil føre til en alles krig mot alle (Aeppli, 1988, s. 34). I vår tid er det lett å se slike tendenser. Strømmen av polariserte meningsytringer, støyen fra sosiale medier og et oppjaget livstempo forstyrrer vårt sanseapparat og vår evne til å stemme oss inn og være til stede. Motsatt, kunne vi si, vil det å lytte, leke og dele tanker og fortellinger med hverandre bidra til stadig nye erkjennelser og nye menneskelige fellesskap.
Kilder
Aeppli, W. (1992). Menneskets sanser: Hvordan kan de pleies? Rudolf Steiners sanselære i dens betydning for oppdragelsen. Antropos.
Abumrad, J., & Krulwich, R. (Hosts). (2010, August 19). Sound as touch [Audio podcast episode]. In Radiolab. WNYC Studios. https://www.wnycstudios.org/podcasts/radiolab/episodes/91514-sound-as-touch
Meltzoff, A. N., & Moore, M. K. (1977). Imitation of facial and manual gestures by human neonates. Science, 198(4312).
Sedivy, J. (2024). Linguaphile: A life of language love. Farrar, Straus and Giroux
Steiner, R. (1985) Die Gesunde Entwickling des Menchenwesens. Rudolf steiner Verlag.
