Den unge Werther ble ulykkelig forelsket, gang på gang. Til slutt holdt han ikke ut smerten, gjorde sine forberedelser og tok sitt eget liv. Siden Goethe ga ut sin lille brevroman i 1774, har medienes fremstillinger av selvmord vært gjenstand for diskusjon. Det er en myte at romanen avstedkom en selvmordsepidemi, men like fullt hadde den en viss smitteeffekt, og mange har i ettertid hevdet at omtale av selvmord kan føre til at enkelte lesere hermer etter protagonister som Werther. Debatten har blusset opp i kjølvannet av den amerikanske serien 13 gode grunner. I en hovedfagsperiode med temaet «medier og samfunn» snakket jeg med elevene mine om dette.
Selv om debatten rundt medienes fremstilling av selvmord langt ifra er ny, er spørsmålene som debatteres stort sett de samme: Fører omtale av selvmord til at flere begår selvmord? Psykologer snakker om «Werther-effekten»: Noen kan identifisere seg med hovedpersonen og velge hans løsning som vei ut av livssmerten. Kritikerne mente, og mener, at selvmordet blir romantisert: Å ta sitt eget liv blir ikke bare forståelig, men attraktivt i Goethes emotive univers; her råder følelsene, fornuften spiller andrefiolin, og unge, sårbare mennesker øyner ingen andre løsninger enn den romanen peker på.
Norsk presse og dens faglige utvalg, PFU, delte lenge denne grunnantakelsen. Inntil 2006 het det i Vær varsom-plakaten at selvmord ikke skulle omtales i massemediene. At et dødsfall var et selvmord, kunne man likevel fornemme av selve omtalen, ikke ulikt dødsannonsenes «Han valgte å forlate oss». Tore Tønnes selvmord forandret denne praksisen. Med sin heksejakt på Tønne bar tabloidavisene utvilsomt noe av ansvaret for hans ulykksalige sorti. For å kunne debattere nettopp dét, måtte Tønnes død konstateres som selvforskyldt. At han tok sitt liv, var hele premisset for den offentlige selvransakelsen i etterkant. Pressen tok kollektiv selvkritikk, og fire år senere ble Vær varsom-plakatens punkt 4.9 endret: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»
13 grunner
13 gode grunner er en serie om tenåringsjenta Hannahs vei mot selvmord. Etter Hannahs død mottar en venn tretten kassetter som hun har spilt inn, der hun beretter om hvorfor hun valgte å ta livet sitt. Serien har skapt debatt. I Trondheim advarer foreldre om smitteeffekt, altså en Werther-effekt. Noen av mine elever hadde sett serien, andre lot være på grunn av det dystre temaet. Atter andre hadde både sett serien og lest boka den bygger på. Syntes de at serien romantiserer hovedpersonens selvmord?
Noen syntes det, og de pekte på at det er noe stilig og retro-kult over Hannahs bruk av kassetter. At serien heter 13 gode grunner, er spekulativt i seg selv, mente de; om grunnene er gode, er jo høyst diskutabelt. Hannahs selvmord virker også litt for veloverveid, litt for rasjonelt. Her kunne de som hadde lest romanen bak serien opplyse om at hovedpersonen i boka fremstår som sykere enn personen i serien. I boka fremstår jenta som så viklet inn i sin egen syke verden at leseren forstår hvorfor hun ikke ser andre muligheter enn å ta livet sitt. Når hovedpersonen i serien velger denne utveien, virket det derimot ikke troverdig. Det er i så måte spekulativt å la en protagonist forholde seg så rasjonelt til noe så irrasjonelt. Et annet tvilsomt aspekt ved serien er det elevene med en anglisisme kalte en «grafisk» fremstilling av selvmordsmetoden; selve akten er skildret svært eksplisitt. Her, mente de, kunne serieskaperne hatt godt av et råd om varsomhet.
Werther eller Papageno?
De fleste av elevene mine mente altså at serien er spekulativ, men mente de dermed at selvmord ikke skal fremstilles på film, og at serien aldri burde sett dagens lys? Nei, de så noe oppbyggelig ved den også. Noen kom med følgende observasjon: Det som hender Hannah, hennes 13 grunner, kan fremstå som bagateller for andre, mens det for henne var rystende opplevelser. Dette minner oss på at vi alle kan såre andre uten å vite det, for eksempel gjennom uvettig nettbruk. I den forbindelse pekte flere på premisset for Werther-effekten: Det er kun de som befinner seg i en sårbar, utsatt gruppe, som kan bli «trigget» av en slik serie. For flertallet kan den tvert om virke opplysende: Vi blir minnet om å ta vare på hverandre. Det er nemlig påfallende, mente mine elever, at hovedpersonen ikke blir tatt godt nok vare på; ingen fanger henne opp der hun vakler.
En av elevene hadde lest en forskningsrapport som nevnte en annen psykologisk effekt av selvmordsfremstillinger: Papageno-effekten. I Mozarts Tryllefløyten overveier Papageno (17 år etter Werther) å ta livet sitt, også det i sorg over tapt kjærlighet. I siste liten blir han overtalt til å la være av tre gutter som overbeviser ham om at det finnes bedre alternativer. En serie som 13 gode grunner kan også tenkes å forhindre selvmord, mente min elev: Fordi selve selvmordet ikke er romantisk, men blodig og usminket skildret, og fordi det virker meningsløst, kan selvmord fremstå som et dårlig alternativ til det krevende livet.
Til tross for at den alltid er individuell, består veien mot et selvmord i at den rammede gradvis mister troen på livet og muligheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Den generelle, forebyggende oppgaven må derfor kretse rundt det vi kan kalle livsperspektivet: å øve opp det blikket som trengs for å få øye på mulig mening i tilværelsen, å øve opp evnen til å øyne håp. Ettersom det er unge mennesker, særlig mellom 18 og 28 år, som statistisk sett er mest utsatt for selvmordstanker, har skolene en viktig rolle å spille i selvmordsforebyggende arbeid. Både helsesøstre og lærere kan fange opp og imøtegå eksistensielt destruktive tanker. I Myten om Sisyfos tar Albert Camus opp selvmordet som eksistensfilosofisk problem. Verket åpner slik: «Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål.»
Med en parafrasering av Camus kan vi si at det er pedagogikkens fundamentale oppgave å vise unge mennesker at livet er verdt å leve.
«Jeg har så meget, men følelsen for henne oppsluker alt; jeg har så meget, men uten henne blir det intet for meg.»
(Unge Werthers lidelser, Johan Wolfgang von Goethe)
#postitgeriljaen
– en aksjon for å bedre unges selvbilde. Bak kampanjen står Susanne Kaluza og Ulrikke Falch. Mange har blitt med, og det kan du også: ta en postit-lapp, skrive noe oppmuntrende og heng den på et sted der ungdom ferdes. Post gjerne bilder i sosiale medier med hashtaggen #postitgeriljaen.
Trenger du noen å snakke med?
Sliter du med selvmordstanker? Her kan du få hjelp:
Kirkens SOS døgnåpen telefon: 22 40 00 40
Mental Helses Hjelpetelefon: døgnåpen: 116 123
Røde Kors hjelpetelefon (man–fre 14–20): 800 333 21
Alarmtelefon for barn og unge: 116 111
«13 Reasons Why NOT» på YouTube.com
