Steinerpedagogikken i de neste hundre årene

Et hundreårsjubileum åpner for å rette blikket både bakover og fremover, og jeg vil her kort se på hvordan to dominerende rammefaktorer vil kunne endre seg i de neste hundre årene.

Det moderne samfunnet karakteriseres ved industrialisering av arbeidslivet, rettsliggjøring av de fleste forhold og en personlig individualisering. For hundre år siden hadde det tradisjonelle bondesamfunnet over en lang periode gradvis mistet sin betydning, men forsøkene på å omdanne det norske bondesamfunnet til industribasert produksjon ble bare i liten grad innfridd. Rettsliggjøringen av samfunnet derimot fikk en «flying start» ved grunnloven i 1814, og likhetsprinsippet fikk en sterk posisjon i samfunnet. Polfarernes enestående ekspedisjoner og kunstnernes betydning ved århundreskiftet viste med overbevisende tydelighet hvordan individet kan nyskape verden. Det er på dette tidspunktet steinerskolene begynner sin virksomhet i Norge. Steinerskolens tenkning om mennesket føyde seg inn i tidens utviklingsperspektiv, og skolens brede faglige og kulturelle forståelse av undervisningen søkte å danne en ny ‘folkekultur’ basert på barnets individuasjon.

Industrialisering er i dag så viktig at det er umulig å tenke seg samfunnet uten den. Den har løftet en hel befolkning ut av fattigdom, men samtidig ikke gitt noe annet enn brød. Hvordan vil industriens plass utvikle seg videre? Da dampmaskinene ga grunnlaget for å opprette fabrikker, flyttet deler av bondebefolkningen til fabrikkene og dannet arbeidersamfunn. Bonde­kulturen som hadde formet dem forsvant. Dampmaskinene økte den fysiske arbeidskapasiteten i samfunnet, men reduserte i første fase levestandarden og de relasjonelle forholdene menneskene imellom. Det fikk store sosiale konsekvenser med både identitetsforvirring, nød og vold. Dagens datamaskiner simulerer menneskets logiske tenkning, hukommelse og beslutninger, og vil derfor på en ganske annen måte enn dampmaskinen kunne invadere mennesket mentalt. I dag er vi alle både operatører og konsumenter, noe som vil føre til at struktur­ene i maskinene nødvendigvis vil forme vår tenkeevne, vårt følelsesliv og våre handlinger. De mange refleksjonene rundt automasjon og kunstig intelligens, hvordan robotene vil overgå mennesket, overta arbeidet og til og med vil kunne true vår eksistens, bærer bud om en tid da maskinene ikke lengre er hjelpere for mennesket. Det å erstatte menneskets beslutninger med automatiserte prosesser, slik vi i dag ser gjøres i globale finansspekulasjoner, er en frivillig oppgivelse av menneskets beslutningsevne til fordel for et maskinbasert program. Står vi foran en maskinkultur som frister mennesket til å gi fra seg sin høyeste kapasitet, vurdering og beslutning, til maskinene i den tro at de gjør det bedre? Vår tids emosjonelle avhengighet av mobil, datamaskin og nett peker også på at mennesket har «bitt på kroken» og blitt fristet til en form for ufrihet. En tidlig innføring av datamaskiner i skolen, vil berede grunnen for en enda tettere forhold til maskinene som voksen. Maskinenes åpenbare fordeler må ikke overskygge menneskets behov i oppveksten til å fullføre den langsiktige individuasjonsprosessen. Hvis ikke, vil også voksne mennesker stå i fare for å oppgi sin personlige, fleksible bevissthetsform og i stedet gjøre bruk av innøvde, programmerte «beslutninger». Balansereringen av maskinenes styrker opp mot menneskets autonomitet og individualitet vil bli en «kampsone» i tiårene som kommer.

For menneskets individualisering vil også utvikle seg videre. Bare i tiden etter krigen har det skjedd store endringer ved at tanken om mennesket som individ har fått et bredere og dypere feste i vår kultur. Men hva vil egentlig en enda sterkere individualisering bety for mennesket og samfunnet? Med begrepet individ forstår vi et menneske som har en indre integritet. Barndommens primære livserfaringer og refleksjonsevnen i tidlig voksentid har blitt integrert til et hele sammen med ideer om samfunn, mennesket og utvikling. Kjernen i individets vekst, menneskets jeg, er evnen å vurdere og ta beslutninger med utgangspunkt i kunnskaper, innlevelse og saklighet. Bare på den måten kan individet knytte seg til ideer og hvile i konsekvensene av egne handlinger. I det store perspektivet vil det individuelle jeget derfor avløse det tidligere tradisjonsbaserte gruppe-jeget. Individer som har felles ideer og idealer vil finne sammen, og samfunnet vil i stadig mindre grad danne en form for identitetsgivende gruppe-trygghet for den enkelte. Samfunnet blir idemessig pluralistisk.

Så hvor fører alle utviklingstrekkene oss som vi har sett på? Det er liten tvil om at maskinene vil få en stor betydning på alle plan. Like sikkert er det at menneskets individualisering vil bli et dominerende trekk ved mennesket. Samfunnets omskiftninger i tråd med industrialiseringens skiftende maskiner og strukturer kan føre til at mennesket opplever sitt arbeid som en rolle-eksistens, men mange mennesker vil samtidig søke å realisere egne visjoner. Menneskets velbefinnende vil bli mer avhengig av at individuasjonsprosessen i oppveksten utvikler seg godt. Uten den, vil mennesket bli sårbart for både egen forvirring og andres utnyttelse. Ser vi allerede tendensene til dette blant unge i dag?

Skolen, som i dag har mandat til opplæring og sosialisering av den unge inn i samfunnets kunnskap og tenkning, vil måtte få et mer omfattende mandat for å støtte oppvekstens mangesidige utviklingsbehov. Uten det vil trolig bare et mindretall barn gjennomgå sin nødvendige individuasjon. Skole i hundreåret som kommer vil derfor måtte bli forstått som en tilrettelegging for individuasjon både for de kroppslige og mentale behovene. Å vite mest mulig, vil komme i annen rekke. Lærerens forståelse av menneskets jeg og hvordan man kan balansere individuasjonen mot sosialiseringen, vil bli kjernen i skolens virksomhet. Målsetningen med individuasjonen kan best uttrykkes ved den tsjekkisk-amerikanske psykologen Heinz Kohuts beskrivelse av individets opplevelse av sitt fullt utviklete jeg:

  1. Følelsen av å være et integrert hele
  2. Følelsen av vitalitet
  3. Følelsen av å ha et balansert indre liv
  4. Følelsen av å ha meningsfulle målsetninger
  5. Følelsen av å være kreativ
  6. Følelsen av å ha idealer

Et individ som i oppveksten har fått opparbeidet bevisstheten om sitt indre som en kreativ kraft, vil ikke så lett la seg friste til å oppgi jegets kvaliteter i møte med verden. Det vil søke å bruke sine indre krefter i livet. Det kan balansere det trykket som maskinenes teknikk representerer.

Lærerens forståelse av menne­skets jeg og hvordan man kan balansere individuasjonen mot sosialiseringen, vil bli kjernen i skolens virksomhet.

Foto: Freddy Wike

Erik Greger Marstrander

Pensjonert steinerskole­­lærer, nå forfatter og foredragsholder.