I Steinerskolen har det for mange klasselærere blitt et mål at barna skal på scenen en gang i året. Hvorfor er det så viktig å våge spranget fra klasserom til scene? En slik ambisjon kan være en stor utfordring for lærere så vel som for elever.
Når man har levd i og med en steinerskole i mange år, er det vanskelig å tenke seg en skole uten drama og teater. Drama gjør at klassene bryter opp fra sine vante rammer, flere lærere inngår i et samarbeid, barna løper mellom flere rom, noen ganger i halvferdige kostymer, salen er opptatt, sang og tekst øves – av og til ute på skoleplassen, kulisser slepes gjennom skolen, plakater henges opp, elever, lærere og foreldre inviteres til forestilling: Premiere! Alt gikk bra. Applaus for en flott forestilling, flotte barn, ungdommer, kanskje en kaffekopp etterpå, en god prat med andre foreldre, lærere. Det snakkes om hvordan man opplevde barna på en ny måte, så dem i en ny rolle. Hvor herlig var det ikke å oppleve dem på scenen, hvor godt de samarbeidet.
Og – etter at alt er ryddet på plass, så er vi igjen tilbake i klasserommet hvor alle i grunnen er fornøyde med å komme ”i rytme”.
Men hvordan finner vi en rytme som ivaretar teaterproduksjoner på en skole?
Krevende
Mange lærere opplever det som et stress å sette opp sette opp et teaterstykke. Og det er det sannelig ikke noe å si til. Selv om du har en hyggelig assistent i klassen din, et godt samarbeid med eurytmi- og musikklærer, så er det ikke alltid nok. I småklassene får du det kanskje til, alle pleier jo å strekke seg litt… Men både eurytmi- og musikklæreren har bare noen få timers undervisning i den perioden du tenkte å sette opp skuespill. I tillegg har du kanskje hatt litt for dårlig tid i forhold til både læreplan og nasjonale prøver. Og kanskje er ikke teateret det stedet du føler deg mest komfortabel. Dessverre hører ikke din steinerskole til de privilegerte som har dramaundervisning og dramalærer. Dessuten har du en eller flere elever som krever ekstra omtanke og oppfølging. En rekke forskjellige omstendigheter blander seg inn i dine forventninger til en teaterproduksjon med klassen.
I tillegg medfører en teaterproduksjon at klassen kommer litt ”ut av rytme”. Vi vet det jo: Elevene trenger den gode, forutsigbare hverdag, og denne er allerede overfylt av oppgaver og krav som truer en sunn rytme. Hvordan kan det da rettferdiggjøres at teateroppsetninger skal komme på toppen av det hele? Svaret ligger kanskje i at vi som lærere må forsøke å inkludere teateroppsetninger i en god rytme eller et årshjul. For vi vet også at barna vokser på å få til et skuespill, at klassen som gruppe styrkes. Her følger noen tanker om hvordan dette kan gjøres i praksis.
TVERRFAGLIGHET
I en teaterproduksjon kan ikke klasselæreren stå alene. De færreste produksjoner kan føres tilbake til ett menneske. I et arbeid med voksne aktører er det naturlig å invitere ensemblet til aktivt å være med i hele denne verden av
• kostymer som må tegnes, sys, skaffes til veie og lages om
• sminke, den riktige må kjøpes
• PR – hvem skal se forestillingen, er det kanskje noe vi kan vise til andre enn elever og foreldre? Plakat må designes
• lys og lyd – vi trenger ikke all verden om ikke scenen er kjempestor, men hvilket utstyr har vi, og hvem kan betjene det?
• scenografi som må snekres, males, designes, finnes frem
• trenger vi musikk, sang eller dans i forestillingen vår?
Med barn må et slikt samarbeid ledes trygt og godt, og forberedelse og planlegging i god tid er en forutsetning for å lykkes.
FØR SOMMERFERIEN
Ideelt møtes vi før sommerferien rundt en idé til neste års forestilling.
Skolens ledelse setter av tid til et møte med klasselærer (+ evt. dramalærer) og de lærere som er aktuelle i et slikt samarbeid. Det kan være:
• håndverkslærere (I arbeidet med scenografi og kulisser, søm, snekring, smiing med mer)
• musikklærer (sang og musikk i forestillingen)
• eurytmilærer (til hjelp i bevegelsen i scenene, i koreografien)
• malelærer (i arbeidet med kulissene)
• om nødvendig datalærer (lyd) på ungdomstrinn. På barnetrinnet er digital lyd lite sjarmerende
• eventuelle faglærere: Det er ikke vanskelig å se mange teaterstykker i en biografisk eller historisk kontekst. (Steinerskolen i Fredrikstad har til og med vist at en rekke hovedfagsperioder lar seg realisere på scenen.)
• spesial- og støttelærere (Alle barna må få meningsfylte oppgaver i produksjonen)
• språklærer (Replikker eller deler av dialogen på andre relevante språk kan være fint innslag)
Kort sagt vil mange lærere se relevansen av innsatsen – og dermed ha tid til å delta ut fra egen undervisningsramme – om de leter litt i sine egne kunnskapsmål. Og om skolen vil. Det er viktig at skolens ledelse ser teateret som en ressurs i skolens liv og hjelper med å bygge opp gode rammevilkår. For mange lærere føles det som et pluss med ekstra motiverte elever som arbeider sammen mot et felles mål. I Steinerskolen har vi metodefrihet! Vi kan selv bestemme hvordan og i hvilken rekkefølge vi vil oppfylle kunnskapsmålene i læreplanen.
På dette tidspunktet av planleggingsfasen, før sommerferien, er det mulig å kartlegge hvorvidt synkronisering av timer og perioder blir mulig. Dette er selvsagt det beste. Det går dessuten an å ha ønsker i forhold til timeplanleggingen. Best er det om skolen oppleves som et teater i den aktuelle perioden.
Et samarbeid med foreldre eller besteforeldre som fagressurs kan dessuten være aktuelt. Da er det viktig at også de blir med i hele prosessen.
ETTER SOMMERFERIEN
Etter ferien møtes man igjen i den aktuelle kretsen av medvirkende ledere i produksjonen, ikke minst for å legge tidsrammene. Fikk vi til det vi ønsket oss timeplanmessig, blir året slik det er best for produksjonen, eller må du lage kostymene i november mens vi andre forsetter i februar? I løpet av sommerferien dukket det kanskje opp ideer og løsninger på sykkelturen og på stranden? Disse må nå deles og drøftes. Vi ser på sceneløsninger. Hvis produksjonen er på den andre siden av nyttår, går det an å ønske seg ting på neste års budsjett. Vi kan snakke om kostymer og musikk, avtale tid og sted. Nå er klasselæreren ikke alene lenger. Hun har sågar fått mer tid og ro i tankene rundt produksjonen. Og alle er forberedt på det som er aller viktigst: En hyggelig og godt planlagt prosess mot en forestilling.
PRODUKSJONEN
Valg av stykke
Dette valget faller som regel på klasselæreren (dramalæreren, eurytmilæreren). Men det går an å få råd hos kolleger, venner, eller på dramas.no.
Bearbeiding av stykket
Dette er utrolig viktig. Det er viktig at skuespillerne, små og store, forstår og kan forbinde seg med handlingen. Hyggelig er det om også publikum skjønner hva som foregår.
• Det må ikke bli for langt. Selv om det kan være vanskelig å kutte i klassikerne, så kan det være nødvendig. Ofte må man kutte kraftig. Tross et godt samarbeid med andre voksne, har vi ikke den samme tid til innstudering som på et profesjonelt teater.
• I tillegg kan mange roller deles opp så det blir tekst til alle. Det motsatte er også tilfellet: Noen skuespillere spiller flere roller.
• Dublering, altså to skuespillere i samme rolle (i samme forestilling) er også mulig med en lur overgang underveis. Og så kan man selvsagt dobbeltbesette roller, A spiller den forestilling og B spiller den. Det krever ekstra tid for instruktøren.
• Vi kan sette inn musikk og sang, dans, eurytmi. Vi vet hva klassen vår er glad i å drive med, på skolen og på fritiden. Valgene bør være preget av det.
Men hvordan ivareta intensjonen og idéen i stykket? Fabelen, historien er viktig – i scenen, akten og stykket som helhet. Det er også morsomt å finne den enkelte rolles historie gjennom stykket. Hva vil den?
Dramaturgisk kunne vi ha fortsatt et stykke til, men til syvende og sist handler det om å være jordmor for en forestilling med engasjement og spilleglede.
Forarbeid i klassen
En god presentasjon er en viktig investering: Hele prosjektet må presenteres for barna, gjerne i god tid så de har noe å glede seg til. Samarbeidet med de andre lærerne og voksne ressurspersoner i prosjektet må presenteres, barn er svært fornøyde når voksne samarbeider. Likedan tidsrammen. Og selve stykket må presenteres så godt man kan. En idémyldring er heller ikke vanskelig å få til på dette stadium.
Rollefordeling
Alle må bli godt kjent med stykket. Det er nå ferdig bearbeidet og tilpasset tidsramme og samarbeidende parter. Små endringer underveis er mulige, men vanskelige: ”Den replikken gledet jeg meg nettopp til å si!” osv. – Ikke lett.
Handlingen må bli klar for alle skuespillere. For småskole og mellomtrinn vil regissøren (læreren) antagelig fordele rollene. På ungdomstrinnet kan man bruke følgende fremgangsmåte:
• Alle skuespillerne (barna er nå skuespillere) kjenner handlingsgangen i stykket. Stykket er lest igjennom eller fortalt scene for scene.
Her må læreren velge fremgangsmåte.
• Hver skuespiller får litt tid på å lage en rollefordeling ut fra sitt manus og sin rolle- liste. Hver enkelt velger seg dessuten tre roller (1., 2. og 3. valg).
• Siden må regissøren få mandat til foreta en rollefordeling – så godt hun kan, ut fra de valg hver og en har foretatt for sin egen rolle, og ut fra de rådene hver og en har gitt for hele klassen. Dette krever gjerne litt tid.
Samarbeid med de andre gruppene
Nå er det flott å kunne forvandle skolen til et teater i noen uker. Samarbeidet med de andre gruppene i prosjektet, og en felles timeplan, er svært verdifullt i denne tiden. Etter at rollefordelingen er presentert for klassen og fastlagt, kan regissøren fordele klassen i passende grupper i forhold til rollebesetningen. Enn videre må prosjektlederen (gjerne = regissøren) lage en klar plan for dagen/uken, som alle kan se.
Siden sommerferien har regissøren gjerne møttes en eller to ganger med lederne for de andre arbeidsgruppene, og en plan for arbeidet har blitt skissert. Så nå kan barna fordele seg på verkstedene. Det er ideelt om alle får prøvd alt, men det er mange praktiske hensyn å ta. Som på et ordentlig teater har vi jo verkstedene på en skole:
• Snekkerverksted
• Maleverksted
• Kostymeverksted
• Musikkverksted
• Scenen som verksted
– og eventuelle andre verksteder. Regissøren får sin gruppe å arbeide med i sceneverkstedet. Det kan være lurt å etablere begrepet ”sceneverksted” på spilleplassen. Her arbeides stykket frem, og vi må ofte kna en tekst eller en koreografi mange ganger før den sitter på den riktige måten.
I tekstinnlæringen kan elevene fra en viss alder hjelpe hverandre. Dessuten kan barna arbeide med sin egen rollefabel.
Nå er vi i gang
Med en god ”rullering” og et godt samarbeid kan dette faktisk bli en hyggelig prosess som man gjerne tenker tilbake på i ettertid. Men enda en gang: Hvorfor teater på en skole? Som sagt innledningsvis:
• Barna vokser på det og klassen vokser på det. Vel å merke om prosessen er omhyggelig gjennomført. Herlig å arbeide ”på ordentlig” sier barna. En god teaterforestilling blir aldri borte. Den lever i minnet.
• Arbeidet med en teaterforestilling bringer liv og bevegelse. En skole hvor du ikke fornem- mer et yrende liv, er som et stillestående vann som lett går surt.
• Teatret er et verdifullt element i skolens markedsføring av seg selv, på markeder, som gateteater, som en del av byens kulturliv for øvrig.
Og teatret er, ikke minst, et vektig tilskudd til den gode kontakten mellom hjem og skole – som er helt nødvendig i det daglige samarbeid. Her kan vi i fellesskap være stolte av ungene våre.
Dramaturgisk kunne vi ha fortsatt et stykke til, men til syvende og sist handler det om å være jordmor for en forestilling med engasjement og spilleglede.
Foto: Vincent Harlan
Fra Dragespillet i mikkelsmessfeiringen, Steinerskolen i Vestfold.
Foto: Alf Howlid
”Do you hear the people sing?”
fra Les Miserables, School edition. Regi: Helle Løchen Knutsen.
Foto: Vincent Harlan