Er der nødvendigvis en motsetning mellom tradisjon og fantasi? Selvsagt ikke, vi finner mange tradisjoner som bruker fantasien til å fornye seg; det finnes sågar tradisjoner som bygger helt på fantasien: alle sjangere av skjønnlitteratur, ikke minst science fiction. Men skjønnlitteratur er en kunstform. I tradisjoner som ikke er kunst – f. eks. sosiale tradisjoner, praksis (rutiner, ritualer, kollektive vaner) – oppstår lett en motsetning i forhold til fantasier, i den grad disse er vanebrytende.
Er da steinerpedagogikk en en av disse sosiale eller kulturelle tradisjonene? Var Rudolf Steiner grunnlegger av en tradisjon? Overfladisk må vi vel svare ja på disse spørsmålene. Nylig feiret vi steinerpedagogikkens 100-årsjubileum, noe som er en typisk tradisjonshandling.
Men hva er steinerpedagogikken i sitt vesen? I de såkalte ungdomsforedragene (GA 217) mot-setter Steiner seg forestillingen om at steinerpedagogikken er et pedagogisk «system». Han mener isteden at den i grunnen er en kunst, som skal vekke det som finnes iboende i mennesket. Og han fortsetter:
I grunnen vil steinerskolen ikke utdanne, men oppvekke. For vi trenger en oppvåkning i dag. I første omgang må lærerne vekkes, og så må lærerne vekke barna og ungdommene. (Steiner 1967, s. 23, min oversettelse.)
Hva er det for oppvåkning Steiner snakker om? Han sier at siden den moderne tidens begynnelse har menneskeheten falt mer og mer i søvn. Det er intellektet som vugger oss i søvn, fordi det får oss til å tro at vi først nå, med den moderne vitenskapens fødsel, begynner å se virkeligheten klart. Intellektet avslører stadig mer av gamle myter og metafysiske trosforestillinger. Tror vi. Men faktisk er det slik at intellektet spinner oss inn i en drømmeverden, fordi det mister fort kontakten med en konkret virkelighet og erstatter den med abstrakte forestillinger.
Derfor kan en kalle steinerpedagogikken en pedagogisk vekkelsesbevegelse. Og en tradisjonsbundet praksis er motsetningen til en slik vekkelse, men selv frikirkelige vekkelsesbevegelser stivner med tiden til slike tradisjoner. En vekkelses-tradisjon må, for å leve opp til navnet, være en selvfornyende bevegelse.
Selvfornyelsen burde i steinerpedagogikkens tilfelle springe frem av antroposofiens kreative kilde; av «det esoteriske». Det vil si av det indre, åndelige, livet, som alltid uttrykker seg individuelt, men som i seg selv er felles for hele menneskeheten.
En kan kanskje hevde at all virkelig kulturell fornyelse springer ut av denne kilden. Romantikken er et eksempel. Steiner pekte ofte på romantikkens kulturimpuls som et viktig innslag i Vestens kulturhistorie. En kunne sagt at Steiner selv fornyet og videreutviklet romantikkens filosofiske tradisjon.
Tradisjonen kan assimilere fornyelsen, eller det stikk motsatte. Om tradisjonen skal bestå, må den være kapabel til å assimilere disse fornyelsesimpulsene, ellers vil den så smått dø ut og ende opp på historiens søppelhaug. Men om det isteden er fornyelsen som assimilerer tradisjonen, skjer et slags «coup d ‘etat», og slike er ofte ustabile. I den esoteriske verden finner vi imidlertid flere eksempler på dem. Steiner selv overtok ledelsen for en frimurerorden, men bare for å la den dø ut (se Hella Wiesberger, 1997, s. 277ff.).
En fornyelsesimpuls må «samstemme» med tradisjonen for å bli akseptert og assimilert. Men her oppstår spørsmålet, hva er det som «samstemmer»? Hva er vår tradisjon? Forstår vi den på riktig måte?
I en engelsk steinerskole foreslo en forelder at de skulle ha månedlige filmvisninger (se Jeremy Smiths blogg Anthropopper: https://anthropopper.com/2020/07/31/rudolf-steiner-and-cinema). Forelderen tilbød seg å organisere dette og, i tillegg til det, holde introdusende foredrag til hver film. Inntektene fra billettsalget skulle gå til skolens fond. Men flertallet i lærerkollegiet motsatte seg dette forslaget, fordi det ble oppfattet å stå i motsetning til både antroposofien og steinerpedagogikken. Steiner har forsåvidt kommet med kritiske uttalelser om film og dens virkning på mennesket. I et Berlin-foredrag fra 1917 sa han at «det finnes ingen bedre skole for materialisme enn biografen» (se ovennevnte blogg). Skolen skulle ikke forsterke den moderne teknologiens skadelige innvirkning på barnets utvikling, mente de. Men saken er mer kompleks enn det. Steiner påpekte også at en kan uskadeliggjøre filmens negative innvirkning om en kultiverer sine åndelige evner gjennom meditasjon og andre øvelser. En motvekt til filmvisningen kunne kanskje ha blitt skapt, f. eks. ved felles eurytmiøvelser?
Til saken hører også at Steiner selv faktisk var interessert i å lage film. Han mente at det var et godt medium for å skildre karma og reinkarnasjon. Dette fremkommer av et brev fra J. E. Zeylmans van Emmichoven, publisert i tidsskriftet Info3 i april 1983 (se igjen ovennevnte blogg).
Denne historien står for meg som et lærerikt eksempel når det kommer til risikoen ved å trekke forhastede konklusjoner om forslag til disse «nymotens ting», som lett kan oppfattes å bryte med steinerpedagogikkens grunnprinsipper. Jeg tror nesten en kan si at Steiner aldri helt kategorisk avviste noe som helst. I hvert fall bør en ikke avfeie noe på basis av én eller to av Steiners uttalelser. En må alltid undersøke hvorvidt han ikke også har sagt ting som peker i en annen retning. Det er så mye som er avhengig av den konkrete sammenhengen. Vår forståelse av steinerpedagogikkens grunnprinsipper er ikke alltid identisk med hva Steiner anså. Hvordan forholder vår subjektive oppfatning seg til tradisjonens objektive innhold? Det er et evig spørsmål vi må leve og brytes med.
Steiner påpekte hvor viktig det er å formidle levende begreper til barna; begreper som ikke har «stivnet» i ferdige former, men som kan vokse og utvikles med individets sjelelige utvikling. Steinerpedagogikken bygger nettopp på slike levende begreper som kan utvikles parallelt med individets og samfunnets videreføring.
Det finnes bevegelser i dagens samfunn og pedagogiske tenkning som lett kan tilknyttes steinerpedagogikken; jeg tenker på øko-pedagogikk og «ecospirituality», eller øko-åndelighet. Øko-pedagogikk har mange representanter i Sverige; øko-åndeligheten virker derimot i første omgang å være et anglosaksisk fenomen. Anglosaksiske pedagogiske forskere fremmer øko-åndeligheten som et viktig aspekt av utdannelse for bærekraftig utvikling (se Smith, 2009). I det engelske Wikipedia blir øko-åndelighet definert som «a manifestation of the spiritual connection between human beings and the environment”, det er en definisjon som klinger godt med antroposofien som en kunnskapsvei, som vil «lede det åndelige i menneskets vesen til det åndelige i verdensaltet» (Steiner, 1978, s. 15).
Jeg tror at den som har satt seg grundig inn de antroposofiske og steinerpedagogiske begrepene ikke trenger å være redd for nye metoder eller nye initiativer. Han eller hun klarer godt å gjennomskue nye forslag, gjøre dem transparente med hjelp av sin levende tenkning. Derved fremtrer deres muligheter og eventuelle svakheter. Levende begreper er derimot ikke så vanlige som vi gjerne vil tro. Vår tenkning er ofte bundet til fikserte forestillinger, noen ganger bare til rene ord. Vi lar språket tenke i oss.
Tradisjonen er kollektiv, fantasien er individuell. Fantasien drives av individets egen inspirasjon og bestemmelse. Den kreative individualiteten kommer lett i konflikt med det konservative kollektivet, for kollektivet er ofte mer konservativt enn individet. Kollektivet har også mer makt, rent kvantitativt. Kollektivets meninger blir avgjørende i en demokratisk styreform. Et velutviklet demokrati passer likevel på sine minoriteter og prøver å gi rom for deres idéer. Dette ligger implisitt i streben etter kollegiale konsensusbeslutninger – en streben som stiller store krav til tålmodighet og meningsdannelse.
Teksten er oversatt fra svensk av Mikael Jedhamre.
Referanser
Smith, Caroline (2009). Reconnecting with Earth: Ecospirituality as the missing dimension in spirituality and sustainability education. Inngår i M. de Souza, L. J. Francis, J. O’Higgins-Norman, & D. Scott (Red.), International Handbook of Education for Spirituality, Care and Wellbeing (ss. 653-673). Dordrecht: Springer.
Steiner, Rudolf (1967). The younger generation. Educational and spiritual impulses for life in the twentieth century. Spring Valley, N.Y: Anthroposophic Press.
Steiner, R. (1978). Antroposofiska ledsatser. Stockholm: Antroposofiska bokförlaget.
Wiesberger, Hella (1997). Rudolf Steiners esoterische Lehrtätigkeit. Wahrhaftigkeit Kontinuität Neugestaltung. Dornach, CH: Rudolf Steiner Verlag.
