Alene og ubevæpnet drar Mary Kingsley i 1893 av gårde fra hjembyen Liverpool til Vest-Afrika. Hun er 30 år, og nå vil hun realisere en mangeårig drøm – å samle kunnskaper om kannibalenes religiøse skikker og forestillinger. Hun er iført hvit, høyhalset bluse, fotsidt svart skjørt, på hodet en liten pelslue og i hånden en langskaftet paraply. Men hva mer hadde hun med seg i «nisteskreppa»? Hva har et menneske, enten det er 15 år eller 30, å ty til ansikt til ansikt med det ukjente – det som både lokker og skremmer? La oss slå følge med henne på veien!
Mary var et barn med gode evner, hun var eventyrlysten og nysgjerrig. Men hun fikk aldri noen skolegang eller annen formell utdannelse. En dag spør hun sin far om hun ikke i hvert fall kunne få gå og lære noe. Han svarer med å gi henne en bok med tittelen «Om å erverve seg kunnskaper under vanskelige betingelser». Moralen var ikke til å ta feil av. Enhver ekte kunnskap er basert på egen iakttagelsesevne og tankekraft!
Inntil hun var 30 år hadde Mary pleiet sin sykelige mor og bror og for øvrig levet et beskyttet og begivenhetsløst liv. Men da broren dro til India og begge foreldrene var døde, var tiden inne for det store eventyret! Penger hadde hun ikke, men gjennom noen venner av familien fikk hun i oppdrag fra et vitenskapelig institutt å samle sjeldne ferskvannsfisker innover langs Ogowe-floden i det nåværende Kamerun i Vest-Afrika.
En varm høstdag 1893 damper en gammel og medtatt lastebåt ut fra havnen i Liverpool med kurs for Vest-Afrika – og ombord er Mary. Hennes første bekjentskaper ombord var de utallige kakkerlakkene, «så store at de kunne stå på bakbeina og drikke av en middels høy tekopp», i følge hennes egen beskrivelse. Langt mer glede hadde hun av å bli kjent med de hardbarkede handelsmennene som var på vei tilbake til sine ensomme handelsstasjoner dypt inne i jungelen langs Ogowe-floden. De var ikke alltid mors beste barn, men de fortalte henne hva man som hvit i Afrika kan gjøre og hva man definitivt ikke kan gjøre – uvurderlige kunnskaper da hun kort tid etter dro alene inn i det ukjente. Mange av disse mennene ble hennes venner for resten av livet.
Mary går i land i Cape Lopez, like ved der Ogowe-floden renner ut i Guineabukten. Derfra drar hun innover i flod-deltaet. Noe av det første hun må lære seg er å manøvrere en kano. I den eneste ordboken hun hadde, lød den første setningen «Hjelp, jeg drukner». Den andre fastslår lakonisk: «Båten kantrer». Mangfoldige ganger havner Mary i vannet, men hun erverver seg etterhvert fremragende ferdigheter og styrer sin kano med sikker hånd mellom krokodiller, veltede trestammer og gjennom fossende elvestryk. Men ofte måtte hun også ta føttene fatt for å komme fram. Sump-marker var det verste. Det hendte at hun og hennes innfødte bærere måtte vasse i gjørme til opp rundt halsen, og vel oppe igjen finne at de hadde en «prestekrage» av store, blodsugende igler rundt halsen. «Heldigvis», skriver hun i dagboken, «hadde vi salt med oss. Det var rent komisk å se oss stå og salte hverandre. Selv var jeg nær ved å besvime av blodtapet, og vi var alle bleke som spøkelser da vi dro videre.» På sin vei innover i flod-deltaet falt hun utallige ganger i vannet, ramlet i fangstgroper og skremte bort flodhester, krokodiller og leoparder med den langskaftede paraplyen. Det er om henne Rudyard Kipling har sagt: «Hun må ha vært redd for noe, men ingen kunne noensinne finne ut for hva.»
Mary besluttet seg på et tidlig tidspunkt å ferdes våpenløs i det ukjente. I den forbindelse er hun blitt kalt «en kvinnelig Cæsar som praktiserte Tolstojs fredslære». Hennes eget argument var nøkternt: «Om man ubevæpnet går inn blant væpnede, er det i alle fall ingen som skyter i selvforsvar.» Denne holdningen skapte nok en fryktesløshet i henne som mang en gang reddet livet hennes. Den kom også til å gjelde hennes forhold til Afrikas ville dyr. I en landsby hun en gang besøkte, hadde innbyggerne nettopp fanget en levende leopard i et bur. Om natten våkner Mary av dyrets fortvilede brøl. Hun beslutter seg for å hjelpe den ut, åpner buret i den tro at leoparden straks ville springe til skogs. Men til hennes store forbauselse og forskrekkelse vender den seg mot henne, snuser på henne og går flere ganger rundt henne, før den endelig setter kursen mot skogkanten.
På sine ferder fant Mary mange sjeldne fiske-arter og også noen nye. Hun brakte alle med seg hjem til England, mønstergyldig preparert og beskrevet. Men det viktigste arbeidet hun gjorde var å utdype kunnskapene om de innfødtes levevis og, ikke minst, deres religiøse skikker. Som kvinne fikk hun tilgang til informasjon som tidligere hadde vært ukjent. Blant annet fant hun at det i mange stammer var de eldre kvinnene som hadde den største makten. I en av sine dagbøker gir Mary et eksempel på dette: «Da jeg kom til den fremmede landsbyen, var inngangen voktet av to staselige krigere på nærmere to meter. Håret deres var flettet i to imponerende horn, de var malt i ansiktet, og hver av dem hadde fire spyd. Etter noen tvil besluttet jeg, som vanlig, å være høflig, gikk fram fra buskene og hilste. De to herrene stirret storøyde på meg, snudde på helene og flyktet inn i landsbyen. Jeg etter, til jeg så dem forsvinne inn i en hytte. Straks etter kom det ut fra den samme hytten, ikke to blodtørste krigsmenn med våpen, men en eldre, fredelig dame. Det var tydelig at krigerne hadde sprunget hjem for å spørre mamma til råds! Hadde jeg hatt med meg et dusin menn med våpen eller en elefant eller noe annet, ville de sikkert satt alt inn på å få has på meg med en gang de så meg. Men ettersom jeg altså i deres øyne var en slik besynderlig framtoning, sprang de for sikkerhets skyld først hjem til mamma for å få råd. Det var ikke snakk om feighet i disse mennene – jeg erfarte selv på et senere tidspunkt at de var usedvanlig modige.»
«Lev vel, jeg setter seil for hjemlandet –«
Når Mary fra tid til annen oppholdt seg i England for å stelle for sin bror når han var hjemme på besøk fra India, utformet hun de naturvitenskapelige og antropologiske funn og iakttagelser hun hadde gjort i en lang rekke foredrag, artikler og bøker. For dette arbeidet høstet hun uforbeholden anerkjennelse og stor interesse. Samtidig kjempet hun på mange fronter for en større respekt for afrikanernes verdighet og kultur. Men her møtte hun motstand. «Englands hjerte har en mur omkring seg,» sier hun i et brev. Sitt siste foredrag i England holdt hun i begynnelsen av 1900 på Imperial Institute i Liverpool. Her hevdet hun nok en gang afrikanernes rettigheter og kritiserte Englands politikk overfor sine kolonier. Sluttordene i dette foredraget lånte hun fra den gamle sjømanns-sangen: «Lev vel, jeg setter seil for hjemlandet.»
Igjen sto altså Mary klar til å reise til Afrika. Men på denne reisen, som skulle bli hennes siste, dro hun ikke for å trenge inn i ukjente flodområder, samle ferskvannsfisk eller nedtegne religiøse forestillinger og skikker hos kannibalene. Året før hadde nemlig krigen brutt ut mellom engelskmennene og boerne i Syd-Afrika. Straks etter krigsutbruddet hadde Mary meldt seg til tjeneste hos krigs-departementet som sykepleierske, eller hva som helst det måtte kunne være behov for. I første omgang kan det synes merkelig, dette spranget fra eventyrlige oppdagelsesreiser i det ukjente Afrika til et uselvisk omsorgsarbeid blant sårede soldater. Men allerede fra barndommen hadde Mary måttet ta seg av sin sykelige mor og bror. Dette arbeidet hadde satt dype spor i henne. «Å pleie og ta hånd om var den religion jeg lærte hjemme.» På sine tidligere Afrika-reiser hadde hun alltid latt arbeidet ligge dersom hun møtte en handelsmann eller afrikaner som trengte hennes hjelp og omsorg.
Da Mary kom til Kappstaden våren 1900, ble hun umiddelbart sendt til Simmerstown for å ta seg av en stor gruppe boerfanger. De hadde levd en uke under jorden blant døde hester og soldater og var blitt angrepet av en heftig tyfoid-epedemi. Da Mary kom dit, rådet et fullstendig kaos. To måneder senere skrev den ansvarshavende legen hjem til England og fortalte at hun hadde forvandlet sykehuset «fra et likrom til et sanatorium.» Dette hadde hun klart ved sin usedvanlige utholdenhet, enestående organisasjonsevne og ved å gå omkring blant pasientene og strø rundt seg med lystige og muntre historier. Selv skrev Mary hjem og sa: «Arbeidet her, stanken, all vaskingen, klyster, bekkener og blod er min verden. Ikke London, sosieteten og politikken.»
En natt roper Mary på en av de andre sykepleierskene. Da er hun selv blitt smittet og er allerede meget syk. Få dager etter, den 3. juni 1900, dør hun, 38 år gammel. Et eneste ønske hadde hun gitt uttrykk for: Om det var mulig ville hun bli begravet i havet. Og slik ble det. Kisten ble satt på en kanonvogn og trukket av soldater ned til kaien. En stor folkemasse fulgte etter ned til torpedobåten som tok kisten ombord. Så dro båten ut på åpent hav og senket kisten.
Kilde: Signe Höjer, «Mary Kingsley, forskningsresande i Västafrika», Litteraturfrämjandet, 1973
Notat: Den lille pelsluen kan man få se på Royal Geographic Society i London. Den ligger i depotet på museet, men vises fram hvis man ber om å få se den, dog under streng overvåking!
