Antall voldshendelser i Osloskolen er femdoblet siden 2015. Mengden barn som av ulike årsaker ikke kommer seg til klasserommet, er også stigende. Vi kaller det «skolevegring». Skolevegring betraktes ikke som noen diagnose, men snarere som et symptom. Og et symptom på noe er det jo saktens. Jeg har aldri vært komfortabel med begrepet. For meg høres det ut som et problem som har sitt utspring i eleven. Og jeg har inntrykk av at skolevegring, slik det brukes i dagligtalen, for mange assosieres med begrep som hjemmesittere og unnasluntrere. Således opplever jeg at ansvaret for problematikken i praksis bæres av feil part. Når barn ikke opplever å ha det godt på skolen, kan fravær være en helt nødvendig overlevelsesstrategi.
Mitt inntrykk er at vi i stor grad anerkjenner at 6-årsreformen var en blemme, barna som begynner i 1. klasse hører ikke til ved pultene, de skulle ha boltret seg i fri lek en god stund lenger. Men vi reverserer ikke reformen. Tvert imot. Sakte, men sikkert omgjøres barnehagene til førskoler. Skoleforberedende aktiviteter skviser ut mer og mer av den frie leken. Den frie leken blir i beste fall prioritert som et middel for å fremme sosial kompetanse, vi tar oss ikke råd til å la ikke-definert tilstedeværelse i seg selv være et mål.
«Jeg blir helt utslitt av å være stille». Marius, 6 år.
I kronikken «Trå varsomt i skolen» på NRK Ytring delte Gunhild Nohre-Wallden sine erfaringer og bekymringer som lærer og mor i offentlig skole. Over 20 år har gått siden seksåringer ble lovet en skole med læring gjennom lek. I dag har seksåringer timeplaner med læringsøkter opp til 120 minutter uten friminutt. De kartlegges med stoppeklokke og mange går i klasser med over 28 elever. Omkring sitter fem- og seksåringer og vurderer seg selv med surefjes/fargekoder og ukeplanene deres er sprengfulle av læringsmål. Som Nohre-Wallden påpeker: «Barn kan ikke sykemelde seg hvis presset blir for stort. De har ingen fagforening som roper høyt i pressen».
Professor dr. Med. Trond H. Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, ropte varsko med kronikken «Kan skolen gjøre barn syke?» i Dagbladet. Bakgrunnen var deres arbeid med sykehusinnlagte barn med sammensatte fysiske og psykiske plager, som er en økende pasientgruppe. Skolen er, ifølge legene, «den viktigste faktoren for barns helse i dag». De er bekymret for hvordan en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse på kort og lang sikt.
Barn som strever med tilpasningen viser oss dette på ulike vis. Og det mest konstruktive vi kan gjøre er å aldri gi opp å være nysgjerrige på hva fremveksten av barns «problematiske» adferd egentlig handler om. Vi er nødt til å ta innover oss og erkjenne at skolen har utfordringer med å romme alle de ulike barna i det tradisjonelle klasserommet med opp mot 30 elever sammen med en lærer. Først da kan vi ta helhetlig ansvar for det. Ved flere anledninger har jeg hørt barn forklare at de er sånne som har store problemer med skolen. Det er graverende at de små menneskene legger dette ansvaret på seg selv.
Utagering og problematisk adferd
Som forsker og psykolog Stuart Ablon har uttalt, så gjør alltid barn så godt de kan. Heine Steinkopf, Fagleder RVTS Sør, blir i et intervju bedt om å utdype dette utsagnet. Som han presiserer, så handler dette om menneskesyn. «Når en skal jobbe med mennesker, og da spesielt med barn og ungdom, så er det noe med å være bevisst på sitt verdimessige startpunkt. Hvordan vi ser på dette barnet, dette mennesket.»
«På skolen er man liksom fanget. Akkurat som dyrene i dyreparken». Sabine, 6 år.
Hva som ansees som hensiktsmessig i relasjonen barn – voksen har endret seg i Skandinavia de siste tiåra. Det har blitt en selvfølge å anerkjenne barn og voksne som likeverdige, slik blant andre familieterapeutene Jesper Juul og Hedvig Montgomery har understreket i sine bøker Lederulver: Det livsviktige lederskapet i familien (Juul, 2016) og Foreldremagi (Montgomery, 2018). De bruker ikke begrepet likestilte, av den enkle årsak at maktforskjellen er for stor. Den voksne må for alles del ta det fulle ansvaret for lederrollen, i og med at barnets livserfaring er begrenset når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, og når det gjelder å kunne ta helhetlig ansvar for seg selv.
Fra et fokus på at barn bør vise foresatte respekt, ligger det i likeverdighetens vesen et premiss om at respekten må gå begge veier. Mange voksne har imidlertid selv vokst opp med en ganske annen oppdragerstil, og dette bærer vi også med oss i møte med barn. Som Heine Steinkopf sier, så har vi en tendens til å bykse tilbake til 50-tallets barneoppdragelse i vanskelige situasjoner. Plutselig tenker vi at barnet ikke skal utfordre oss. Og det er i disse situasjonene utsagnet til Stuart Ablon blir den viktigste påminnelsen vi kan gi til oss selv i møte med barna: Barn gjør faktisk alltid så godt de kan. Når barnet ikke lykkes med å «være grei», eller gjøre sånn som vi ønsker de skal gjøre, er det fordi de klarer ikke noe annet. Det eneste vi oppnår med straff og kjeft, er at barna skammer seg enda mer over å ikke klare å fylle forventningen vi har til dem.
Som mennesker blir vi til i møte med hverandre, gjennom hverandre. Vi både mister og finner oss selv i de relasjonene vi inngår i. I relasjonen til barna er det vi voksne som har ansvaret for deres tilblivelse. Det er en utbredt misforståelse at oppdragelse er noe vi kan utøve i kraft av at vi med makt setter grenser for barnas utfoldelse.
Oppdragelse er det som til enhver tid skjer i samspillet oss mennesker imellom. Et samspill hvor jeg er jeg, og du er du. Med likeverd. Barna ønsker mer enn noe å være en del av fellesskapet, og er født med et genuint ønske om å samarbeide. Samtidig jobber de kontinuerlig med å utvikle sitt selvstendige vesen. Prosessen innebærer utfordringer og frustrasjon for alle involverte parter. Barna lærer seg å være fine mennesker om de møtes av fine voksne, som tar ansvar for lederrollen.
I møte med barn er det ikke hensiktsmessig å først og fremst søke å endre deres adferd, men å ønske å forstå budskapet som blir formidlet via adferden. Deretter vil vi som voksne kunne ta ansvar for å gjøre noe annerledes. Skolefraværet og utageringen er nemlig ikke problemet i seg selv, men løsningen på et annet problem. Vi må være villige til å lytte til det symptomene i skolen har å fortelle oss. For først og fremst er de symptomer på samhandling som løper løpsk, på feilslåtte prioriteringer og menneskelig mistrivsel.
Sitatene fra barn er hentet fra boka «Det er fred på do» av Unni Lindell.
KILDER:
«Trå varsomt i skolen» (NRK ytring)
Kan skolen gjøre barn syke? (Dagbladet kronikk)
«Vanskelige barn – eller barn som har det vanskelig?» https://rvtssor.no/