Hva er grønn pedagogikk i steinerskolen? Betyr det noe annet i en steinerskole enn en annen skole? Kanskje ikke, men som mor i steinerskolen forventer jeg at skolen har et stort fokus på dette. Ja, nesten slik at det burde være et tema på hvert torsdagsmøte. Jeg forventer at skolen har en visjon for sin grønne pedagogikk, og at dette er godt implementert i dagens måte å drive steinerskole på.
Da jeg som helt fersk skolemamma skulle velge skole for mine barn, var tanken på at de skulle ha barnehagepedagogikk i førsteklasse avgjørende for mitt valg. Det betydde så mye for meg at jeg turte å velge «annerledes» for mine barn. Etter hvert som vi ble bedre kjent med skolen og pedagogikken, var det stadig flere brikker som falt på plass. Jeg ble trygg i valget mitt. Jeg falt for hvor gjennomtenkt all undervisning var fra vektleggingen av barnets utvikling gjennom 7-årsperiodene til hvilket tema det blir undervist i på hvert trinn. Jeg har opplevd hvordan barna forbinder seg med stoffet når det treffer dem der de er.
Mestringsfølelse
Jeg tenker på den fantastiske faste «turdagen» de første 4 årene. Hvordan dette var implementert og planlagt slik at det ikke bare handlet om å gå på tur, men å lære noe ute i naturen. Hvordan følelser, sanser og praktiske erfaringer har en viktig rolle i det som læres. Alle prosjekter som ble gjort ute på de forskjellige klassetrinnene og hva det har betydd for barna. Hvilken mestringsfølelse det har gitt dem å få til praktiske oppgaver, hvordan de lærte hvor lang en meterstokk er fordi de lagde den selv, og hvor stolte de som voksne fremdeles er over prosjekter de var med på å bygge når de hadde håndverkstimer ute. Opplevelsen av å dra på landbruksuke hvor de har melket kyr, hogget ved og opplevd et fellesskap med de andre i klassen, og hvordan disse aktivitetene styrket det sosiale samholdet i klassen.
Den beste tilpasningen
Det ligger en skatt for lærerne i uteundervisning for å kunne tilby tilpasset undervisning til elevene. Hvordan kan undervisningen være tilpasset hvis den ikke er variert? Hvordan kan de som er praktisk anlagt tilegne seg kunnskap like godt som en teoretiker om det ikke også er praktisk?
Hvor mye betyr det for «Per» å være «verdens beste turassistent», han som alltid klarer å få fyr på bålet uansett vær? Kanskje har han ikke så mange andre arenaer på skolen hvor han føler mestring.
Jeg har ofte hørt lærere fortelle om dynamikken i klassen som endrer seg når klassen kommer ut. Konstellasjoner løses opp og nye dannes. Barna lærer mer om sosiale ferdigheter og samspill fordi de må samarbeide på en annen måte for å løse oppgaver.
Når elevene kommer på ungdomstrinnet glemmes det kanskje at den praktiske undervisningen er like viktig som for mindre barn. Ungdommen lærer også best ved å forbinde seg med stoffet med hele seg. Som mor har jeg hørt fra lærere at det ikke lenger er tid til for en hel uke med forskjellige turer som har vært gjennomført ved skolene. F. eks. landbruksuke, kanotur, sykkeltur fjellturer osv. Argumentet er at det er så mye pensum elevene skal gjennom for å nå kompetansemålene, at å være borte fra skolen i en uke har de rett og slett ikke tid til. Antall håndverkstimer har også blitt redusert. Dette er bare noen av flere eksempler på hvordan jeg opplever at praktisk kunnskap og læring må vike for å gi plass til teoretisk læring. Jeg sitter igjen med et stort spørsmål: hvor er steinerskolen på vei? Hvilken retning beveger steiner pedagogikken seg hvis man fjerner undervisningsopplegg skolene har hatt tradisjon for i tiår? Er det for å tilfredsstille krav utenfra og ovenfra? Eller er det som svar på foreldrenes krav og forestillinger om at læring kun skjer i klasserommet, og med et raskt synlig resultat? Slik som silkebøkene og periodeprøvene kan vise. Eller er skolene på vei i en annen retning? Bort fra det som jeg tenker er sentralt i steinerpedagogikken – en sidestilling av praktisk, estetisk og teoretisk læring, som naturkontakt og opplevelser av mestring i møte med praktiske oppgaver. Aktiviteter der målene er større enn et godt prøveresultat siste dagen i perioden. Min forventning er at steinerskolene tviholder på disse delene av sin særegenhet – det som jeg tenker er en stor del av en grønn pedagogikk.
Å være i verden
Det å forbinde seg til nærmiljøet er også viktig. Skogen og naturen skal være trygge og gode steder å være, og en motvekt til stress som barn og ungdom utsettes for. Forskning viser at det å være ute i naturen reduserer stress. Å ha kontakt med naturen gjør at kroppen faller til ro, slik at vi føler trygghet. (forskning.no)
Jeg hørte et foredrag av Hedvig Fon Klyve, klasselærer ved Steinerskolen i Vestfold, hvor hun blant annet refererte Richard Louv (the last child in the woods) som sier at elever har mer kunnskap om den globale krisen enn de har om sitt eget nærmiljø. De har ikke vært på åsen i nabolaget, de vet ikke hva treet på engen heter og de vet ikke hvilke blomster som vokser opp om våren. Hun sier at når barna våre ikke forbinder seg til sitt nærmiljø og hører til der de er, da gir det mindre mening å være i verden. Det å jobbe i skolehaven er en fantastisk gave, det er så konkret, og de kan skape sin egen mat. Jeg tror det er svært viktig for barn å være i kontakt med natur for å lære om livet i livet.
Grønn pedagogikk
Sammen har skolen og foreldrene ansvar for å fylle barna våre med livskraft mot resignasjonen de kan møte i samfunnet. Da er grønn pedagogikk vesentlig. Vi må være klar over at viktig læring kan være usynlig, at læring for livet tar tid, og gi dagens barn en oppvekst fylt med opplevelser og erfaringer som gir dem mestringsfølelse og mot.
Jeg vet at steinerskoler er gode på å bruke naturen, men jeg mener at det bør vektlegges mer! Og jeg opplever at disse «tidkrevende» aktivitetene skyves til siden. At man ikke tør å prioritere aktiviteter der resultatet vanskelig kan måles. Jeg lurer på om steinerskolen har en visjon om sin grønne pedagogikk og fokus på dette? Er foreldrene bevisst sin oppgave i å støtte skolen og lærerne i det arbeidet de gjør? Stoler vi på at lærerne kan gi barna våre viktig læring utenfor klasserommet?