En gang var ordet og det det nevner ett. Språket hadde en skapende kraft som manifesterte virkeligheten. Barna ble fortalt at de ikke måtte nevne bjørnen og ulven ved sine rette navn. Det betyr ulykke, fikk de høre. Det var ikke snakk om vage fornemmelser og assossiasjoner; nei, det var en helt konkret og livsnær opplevelse av at å si navnet hadde en manifesterende kraft. Og rovdyra måtte ikke få for mye makt; det kunne gå ut over buskapen. Det var kanskje først og fremst næringsvett som gjorde at disse to rovdyra har fått så mange omskrivninger av navnene sine – Bamsefar, Bamse Brakar, Han Sjølen, Gråbein, Varg og Skrubb, for å nevne noen.
Et annet eksempel på denne språkopplevelsen er besvergelser og bønner, som ble brukt for både vern og helbredelse i konkrete situasjoner i tidligere tider. Nordpå finnes det fortsatt folk som «leser over» syke. De leser bibelord, – gir ord som en slags medisin – en virksom medisin visstnok. Og midt i vår moderne, digitale hverdag er det mange tilsynelatende veltilpassede og moderne mennesker som bruker bønner og mantra og manifestasjoner aktivt for helbredelses- og endringsarbeid. Andre rister på hodet av dette, og ser på det som gamle overlevninger og overtro.
Den gjengse opplevelsen av språket i vår tid, og i vår vestlige kulturkrets, er ganske så blottet for magi. Ordet og det det nevner er ikke lenger ett. Ordene har fjernet seg fra tingene. Kraften og saften og musikken i språket har dårlige kår. Det er en sorg. Samtidig har det gjort det mulig å bruke språket friere, når det ikke er bundet like sterkt til tingene. Som menneskehet har vi begynt å frigjøre oss fra den jordbundne og sansebaserte tenkningen. For ordene er også bærere av tenkningens lys.
Er det dette det fortelles om i myten om Paradiset og kunnskapens tre? Det fortelles der at kunnskapen hadde en pris. Vi ble jaget ut av paradiset. Vi falt ut av sammenhengen vi sto inne i. Var det fordi vi trengte oss inn på enemerker hvis virkelighet vi ikke var klare til å håndtere, at vi falt ut? Å spise av frukten betydde å bli lik Gud, fortelles det.
Sagt på en annen måte: Det å utvikle et språk som gir muligheten til sansefri tenkning og åndelig opphøydhet på den ene siden, fører på den andre siden til tap av sammenheng. Jo svakere forbindelse ordet har til objektet, dess sterkere blir vår opplevelse av å se objektet utenfra. Når vi ikke klarer å gripe den lyse muligheten til en gudelik tenkning og bevissthet, er det skyggesiden som blir vår realitet. Vi opplever oss selv som avskåret fra virkeligheten. Begrepet «fremmedgjøring» oppsto med den industrielle revolusjon. Med den påfølgende teknologiske revolusjon og «informasjonssamfunnet» ble denne opplevelsen skrudd enda hardere til.
I dag er det ikke bare informasjonsflommens økende dimensjoner som overvelder og forvirrer oss; det er også de kanalene vi får informasjonen fra, og deres virkemåter som man må være både data- og kommunikasjonsekspert for å gjennomskue – og det er jo de færreste av oss … Algoritmene styrer informasjonen inn i visse strømmer, som bygger opp under ekkokamrene vi befinner oss i. Dette gjør at vi blir isolerte, ikke bare fra virkeligheten eller naturen, men også overfor hverandre. Hvert lille eller store ekkokammer er selvrefererende og går «på repeat» med forenklede forklaringer. Jeg kjenner på meg selv at jeg blir engstelig av å stå inne i den overveldende flommen av informasjon, og samtidig fra flere hold høre at nå må jeg våkne opp; nå skal den ene og den andre fortelle meg hvordan ting egentlig henger sammen. Lik og del! Og jeg har likt og delt et par ting jeg siden har angret på. I ettertid har jeg forstått at det var noen helt basale, grunnleggende menneskelige behov som fikk meg til å bli revet med. – Behovene for tilhørighet, for en viss oversikt og forutsigbarhet, for tryggheten i en sammenhengende fortelling, og for å forstå og gjennomskue min egen livsverden.
Som utøver og lærer i språkforming, er det de musikalske kvalitetene i språket jeg arbeider med. Som en kunstmaler maler med farger, former og linjer, prøver jeg å male med lydenes ulike vesen, klanger, fraseringer, rytmer, retninger, gester, tempo og dynamikk. Jeg søker å belive det talte ordet, og å finne frem til den skapende energien som fortsatt finnes der, og la den virke.
Språket står hele tiden i et spenn mellom mening og musikk. Språkformingen beskjeftiger seg først og fremst med de musikalske kvalitetene, det poetiske kunstspråket. Men musikken må tjene meningen. Det går ikke an å skille disse to. Blir språket for mye musikk, klarer vi ikke å oppfatte meningen. Blir det for mye mening, går det på bekostning av poesien og bildekvalitetene. Den aller mest lyriske og billedrike tekst krever også at tankens lys leder oss gjennom, fra ord til ord, bilde til bilde, som solens skimrende lysbølger på vannet blir til en vei inn i soloppgangen.
Den generelle språkutviklingen har gått i retning av mening på bekostning av musikk. Vi har et mer og mer instrumentelt forhold til språket som et kommunikasjonsmiddel. Det billedrike, poetiske språket, som taler fra hjerte til hjerte, blir så grundig parodiert og misbrukt for å selge produkter eller kapre velgere, at det mister sin kraft. Meningen og bildene renner ut av ordene. Det blir vanskelig å bruke dem til å skape forbindelser med verden og menneskene. Det er skyggesiden som leves ut nå. Vi er ensomme, rotløse og sårbare i våre små ekkokamre, og vi griper tak i de forenklede forklaringene vi blir tilbudt for å ha noe å holde oss fast i. Og umerkelig skjer det en forskyvning fra å tenke til å ha meninger. Ja, jeg er redd for at vi rett og slett forveksler det å ha meninger med det å tenke. De forenklede løsningene vi blir presentert for blir ikke fremstilt som tankerekker vi kan følge med vår egen tenkning. De skaper ikke spørsmål, som vi kan utvikle videre. Tankene er ferdigtenkte og ferdigtygde og blir servert som ferdige meninger, eller egentlig meningspakker. En slik pakke er f.eks. at om du har et nyansert syn på vaksinebruk, så er du ikke bare mot vaksiner, men «antivakser». Og er du «antivakser» så er du Trump-tilhenger osv. Hvis du forsøker å forstå noe av Russlands historie og kultur, og informere deg om hvordan Nato og vestens holdninger har bidratt inn i dette, er du en «Putin-venn» eller «Putin-forsvarer». Da er du «for» Russland, og følgelig «mot» Ukraina.
Vi putter hverandre og oss selv i bokser, og rommet mellom boksene skrumper inn. Luften og kraften suges ut av det, og det blir rett og slett vanskeligere å tenke og å uttrykke tanker.
De negative sidene ved denne utviklingen har skutt fart i koronatiden, der de fysiske menneskemøtene har blitt færre, og vi har blitt opplærte til å se på hverandre som potensielle smittekilder, holde avstand og være mistenksomme. Det har gjort oss enda mer engstelige – bevisst eller ubevisst. Det har sementert bokstenkningen. Er du ikke med oss er du mot oss. Det hardner til. Jeg har lagt merke til at mennesker innenfor alternative bevegelser har trukket seg fra verv pga. debattklimaet. Selv har jeg opplevd å bli møtt med de utroligste «meningspakker» fra nære venner. Påstandene blir fremført med sterke følelser og engasjement, som ved første blikk kan fremstå som autentisitet. Men så skjønner jeg etter hvert at grunnen til at vi ikke når frem til hverandre er at påstandene og meningene ikke har en tankevei jeg kan følge og ettergå, og møte med min egen tankevirksomhet.
Vi må kjempe for det menneskelige nå, for det levende ordet og det skapende øyeblikket, der noe hele tiden står på spill. Vi må orke å ikke vite, ikke å ha «alt i boks». – Å være i det som er, med vår lyttende, søkende, sårbare menneskelighet.
Algoritmene styrer informasjonen inn i visse strømmer som bygger opp under ekkokamrene vi befinner oss i.
Vi må kjempe for det menneskelige nå, for det levende ordet og det skapende øyeblikket, der noe hele tiden står på spill.