Undervisningen i religionsfaget bærer et stort, og kanskje tidvis tungt, ansvar på sine skuldre. Samtidig bærer faget i seg en eksepsjonell mulighet som ikke må glemmes: gjennom møtet med etiske og moralske motiver får barna anledning til å stille store spørsmål om livet. Dette igjen vil være helt grunnleggende for den kritiske tenkningen. «Livsmestring» som fag kan også sortere under dette faget, med alle sine spørsmål og undringer.
I byene Sodoma og Gomorra var det stor ufred, urettferdighet og vond vilje blant mennesker. Abraham så det vonde som levde i byene og ba til Herren om at det vonde måtte bli borte og at det gode måtte komme tilbake blant folket. Herren sendte to av sine største engler til området. Engelen så at det menneskene gjorde mot hverandre var ond, svært få var gode i sine hjerter. «Se, de som har godhet i hjertene sine blir gjort vondt.» sa den ene engelen. «Ja, de som er snille plages av de som har fått det onde i seg. Hva skal vi gjøre?» spurte den andre. «Vi må finne Abraham og si at han må be til Gud om svar.»
Englene fant Abraham og hvisket ham i øret hva han måtte gjøre. Abraham fikk beskjed om å dra fra stedet, for nå ville Gud ødelegge byene og menneskene som bodde der. «Alle menneskene? Men hva med de som er gode?» spurte Abraham. Da sa Gud: «Kan du finne noen gode mennesker i disse byene, så skal du be de forlate byene og dra opp i fjellene.» Abraham gikk ut i byen, men hvor enn han så var det mennesker som bråket, stjal og ødela. Som slo og spottet. Men så fikk han se den fromme mannen Lot. Lot, hans kone og to døtre forsøkte være så snille og gode de kunne. Abraham sa til Gud at han nå hadde funnet fire mennesker som måtte reddes. Gud sendte da de to englene til Lot for å be ham dra. «Må vi reise fra alt vi har, opp i fjellene og leve av det vi finner?» Lot syntes det var vanskelig å legge igjen alt, men forstod at han måtte høre på englene. «Skynd dere» sa han til sin kone og sine døtre, «vi må dra herfra nå, for Gud befaler oss å gå mens det ennå er håp å redde våre liv. Byene skal ødelegges!» Det siste englene befalte dem da de forlot byen var: «Samme hva dere hører av lyder eller ser av lys, må dere ikke vende dere tilbake!»
Jeg husker selv svært godt at frøken fortalte om Lot da jeg gikk i barneskolen. Fortellingen utløste mange spørsmål. Hvordan kan et menneske bli til en saltstøtte? Hvordan er det å være en statue? Hva er forresten en saltstøtte? Hvorfor gjorde Gud det mot henne? Hva skjer når man er ulydig? Diskusjonen fortsatte blant oss barna i dagene som fulgte. Hvorfor var Lots hustru så nysgjerrig og ulydig? Hadde kanskje vi også vært det? Hvordan var det nå egentlig med det å stå imot fristelser? Hva er en fristelse? Andre igjen konkluderte med at dette var umulig: Bibelen måtte være en tullebok fylt med fiskeskrøner. Dessuten: en statue av salt? Hva ville skje med den når det begynte å regne?
Aha! DET hadde ikke Gud tenkt på det, nei! Denne fortellingen levde blant oss skolebarna lenge, i hvert fall til neste fortelling som skapte like mange spørsmål i oss. Jacob og brødrene. Abraham og Isak. Kloke kong Salomo og Moses som kunne dele et hav.
Undring og samtale
I sommer hadde jeg gleden av å diskutere religionsfaget med Siri Gossé som har undervist i religion både på skolen og på Oslokurset i en årrekke. «Religionsundervisningen kan være en reise gjennom de store, kosmiske bildene, men det fordrer at læreren har et godt forhold til barna.» Line: «Hvorfor vektlegger du det?» Siri: «Fordi man skal ha samtaler om å det å være menneske, og barna skal kunne føle seg trygge på at læreren kan lose dem gjennom disse samtalene. Det er store ting man skal både høre om og snakke om.» Line: «Da jeg intervjuet lærere til min masteroppgave, var det flere som snakket om et skifte omkring 4. klasse. Læreren går fra å kunne fortelle hva som helst – som at Nils kunne bli bitteliten, sitte på ryggen av en gås og fly over hele Sverige, til å måtte stå inne for at Gud skapte verden. Det følte lærerne at krevde noe av dem, noe som var ganske subtilt. Altså at som lærer måtte man fornye denne autoriteten som barna begynner å stille spørsmålstegn ved.» Vi drikker kaffe i stillhet. Så sier Siri: «Ja, nettopp derfor må man kjenne hverandre. Som voksen må man føle seg trygg på det man tar med inn i klasserommet og at man har noe i bakhodet som man ikke deler av direkte, men indirekte, gjennom fortellingene og samtalene man legger opp til. Jeg har hatt stor glede over å samtale med mine elever om temaer som: En gang jeg var stolt av meg selv. Hva er jeg redd for? Hvordan er det å sovne og å våkne?» Line: «Jeg husker godt hvordan noen elever ble helt fortvilet over prinsessen i Kvitebjørn kong Valemon, da hun dryppet stearin på den sovende prisen og så gikk det så utrolig galt. Den ene eleven kastet seg hulkende ned på gulvet og gjemte hodet i armene sine. Det har jeg tenkt mye på etterpå.» Siri: «Ikke sant? Hvorfor sovner noen i eventyrene og hva skjer når de våkner opp? Hvordan våkner de opp? Slike fortellinger kan gi rom for mange, gode samtaler. Det kan man også bruke som utgangspunkt for samtale med barna: hvordan sovner de? Hvordan våkner de opp? Noen får fortellinger på senga, andre må sovne på egenhånd. Noen må ha selskap av et kosedyr, andre deler kanskje rom med søsken. Noen barn forteller at de våkner og spretter ut av senga, andre vil helst forsvinne under dyna igjen. Og sånn kan man samtale med barna om mange tema: Hvordan føler du deg om våren? Sommeren? Høsten? Vinteren? Vi reagerer jo ulikt på årstidene. Elevene har masse å fortelle om det. Og ikke minst skjerper det blikket for naturen og for kvaliteter i verden.»
Rubicon
Da jeg skrev min masteroppgave på Steinerhøyskolen valgte jeg å skrive om begrepet «Rubicon». Rubicon brukes i steinerpedagogikken om tiden som kan kalles «midten av den midtre barndom», årene mellom 8–9 og 10–11 år og begrepet viser til en overgang mellom barndoms- og ungdomstid. En tid som knyttes til store, men tidvis ganske usynlige forandringer. I steinerskolens læreplan tas det høyde for denne overgangen. Dette vises gjennom endring i metode og innhold, og ikke minst gjennom det utvalget av fortellinger og historie som legges til disse alderstrinnene.
Jeg ville undersøke om dette begrepet kunne knyttes til andre ideer og begreper som finnes i litteraturen. Veien til den innsikten gikk gjennom intervjuer med lærere som jobber med 4. klasse i steinerskolen, og med voksne som selv hadde vært elever ved en steinerskole da de var mellom 9 og 10 år. Noe som jeg ikke hadde tatt høyde for, men som dukket opp flere ganger i intervjuene, var minnene om fortellingene fra Det gamle testamentet – både fra lærere og elever. Særlig de tidligere elevene husket godt disse fortellerstundene, og husket hvordan det påvirket dem. En informant var særlig opptatt av fortellingen om Jacob og brødrene. «Da Jacob lå nede i brønnen, alene og forlatt, da var jeg Jacob» fortalte hun, og sa at det var som om smerten over å føle seg ensom og utelatt, fikk selskap av en i samme situasjon. Det samme opplevde informanten da læreren fortalte fra «Stien»; Kristoffer som blir mobbet og plaget var en følgesvenn i en vanskelig barndom. En annen informant fortalte at hun grundig testet grensene mellom løgn og sannhet, og at fortellingen om Lots hustru som var så ulydig var en moralsk oppvekker. Eleven ble opptatt av de religiøse motivene i dette skoleåret. Når hun nå så på silkebøkene sine fra den gang, så hun at motivene var annerledes enn hva hun skapte både før og etter: bildene var lysende og ikon-aktige. Senere i skoleåret, da klassen hadde om fiskeren, ble bildene blå og takkete: fjell, hav, blod og svette. Kontrastene informanten satte opp mellom de inderlige, religiøse motivene og fortellingen om fiskeren som er del av pensum samme året, ble for meg et bilde på ytterpunktene i denne alderen.
Religiøs?
I Bergensplanen1 fra 1977 står det at: «Alle barn har – mer eller mindre – en naturlig religiøs grunnstemning. Adskillige barn – og også voksne – fornemmer instinktivt at en uendelig visdom kommer til uttrykk i sol og stjerner og alt som er lever, en visdom som stadig opprettholder liv og inngyter nytt liv i tilværelsen. Barn har behov for å kjenne seg trygt omhegnet av det som har gitt dem far og mor, himmel og jord og deres eget liv. Denne religiøse grunnstemning kan og bør støttes av skolen.» (s. 117)
I læreplanen fra 20202 blir det også lagt vekt på fagets mulighet for å knytte barnet til verden. «Opplæringen … skal gis på en inkluderende måte, uten konfesjonelle eller forskyndende elementer …» (s. 169) Noen lærere opplever å komme i en vanskelig situasjon fordi de selv ikke tilhører noen religion. Hvordan kan sekularisering og religionsundervisning forenes? I intervjuene jeg gjorde opplevde jeg at lærere som hadde bearbeidet dette temaet for seg selv hadde funnet gode råd hos Rudolf Steiner. En av lærerinformantene fortalte at Steiner hadde sagt noe slik: Årsaken til at vi underviser om monoteisme for barna når de er mellom 9 og 10 år, er fordi overgangen er knyttet til en ny forståelse av Jeg-et. Monoteismen blir da et bilde på dette ene, unike Jeg-et. «Du skal ikke ha andre guder enn meg» fremstår da i et helt nytt lys: du er deg. For læreren hadde denne innsikten vært broen over gapet mellom to tilsynelatende motsetninger.
Jeg mener religionsfaget har stort potensiale når det behandles på en redelig måte. Som lærere skal vi ta av oss den «personlige frakken» før vi går til undervisningen; klarer vi det? Skal vi ta ideen om barnets utvikling på alvor og se oppvekst som en livsstrøm, gir religionsfaget store muligheter for to elementer: å bli seg selv og å føle tilhørighet til verden.
Noter:
- I «Tre læreplaner», Steinerhøyskolen 1998.
- Steinerskolens læreplan, Steinerskoleforbundet 2020.
Videre lesing: Line T. Bråthens masteroppgave om tema kan leses i sin helhet på steinerhoyskolen.no
