Som lærer opplever jeg at årsoppgavene har forandret seg noe i løpet av de siste 35 årene; de store praktiske løsningene har skrumpet inn, og de samfunnsmessige spørsmålene er for tiden mer fremtredende. Men selve prosessen gjennom et helt år, hva elevene går igjennom i forhold til sin egen utholdenhet, innsikt og utvikling er den samme.
Jeg har snakket med en av elevene som fullførte sin årsoppgave våren 2015 på Steinerskolen i Vestfold. Ragnhild Amalie Hvidsten Roaldsøy leverte en oppgave med tittelen «Straff».
Vi leste de første sidene av «Forbrytelse og Straff» av Dostojevskij i klassen på vinteren i 2. vg. Det gjorde meg helt oppslukt. Jeg ville vite mer. Jeg ville prøve å forstå hvordan Raskolnikov tenker. Jeg ville skrive som Dostojevskij. Men for å gjøre det, måtte jeg vite mer om ham, så jeg begynte å lese hans biografi, men skjønte snart at det var ikke det jeg ville. Jeg kalte først oppgaven «Dostojevskij og Forbrytelse og Straff». Men det skulle ikke bli en litterær oppgave. Etter noen uker kjente jeg at dette ikke var veien. Jeg fortsatte å lese «Forbrytelse og Straff», mest for å lære mer om Raskolnikov som «forbryter».
Hvorfor ville du ikke gå videre med Dostojevskij og hans liv?
Det ble for mange russiske navn! Ragnhild ler litt av det, så jeg begynte å lese Niels Christies bøker.
Menneskemøter
Snart forsto jeg at jeg ville snakke med noen som visste hvordan det er å bli sperret inne.
Hvordan fant du noen du kunne snakke med?
Det lurte jeg også på. Man kan jo ikke bare gå bort til noen og spørre om de vil bli intervjuet. Dessuten kan man ikke se på folk om de har vært i fengsel.
Da møtte jeg ei jente som har vokst opp med en far som har vært inn og ut av fengsel. Jeg intervjuet henne. Det var sterkt, og det ga meg enda flere spørsmål. Jeg tenkte at det er rart at noen klarer seg gjennom en så vanskelig barndom. Kunne jeg snakke med faren hennes?
Det var vågalt. Var du ikke redd for hva det kunne føre med seg?
Jo, jeg var veldig nervøs, men det var tryggere siden jeg allerede kjente datteren. Det var vanskelig. Han svarte ikke på det jeg spurte om, men det vanskeligste var hvordan jeg skulle skrive det ned. Hva kan man brette ut om en annens liv? Jeg anonymiserte selvfølgelig, men allikevel… Han ville vite hva jeg ville med dette, og han sa klart at jeg ikke kunne rehabilitere ham. Etter mye grubling fant jeg ut at jeg skulle skrive det som min opplevelse av det hele. Jeg ble etter hvert ganske fornøyd med at jeg klarte å formulere meg for ham. Jeg skjønte jeg måtte skape en relasjon og begynte med å fortelle om meg selv.
Dette intervjuet gjorde meg nok litt deprimert en stund med tanken på hvor kjipt mange har det. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gå videre da og måtte ha en pause.
Men så ble det flere intervjuer. Jeg visste at jeg ville basere oppgaven på intervjuene. Men da ble det teoretiske desto tyngre og vanskeligere. Hvordan skulle jeg få dette til å bli et hele?
Teoretisk og praktisk
Jeg brukte veileder. Det var i det hele tatt til stor hjelp, og jeg sier det til alle som har en slik oppgave: bruk veilederen! Selv om du ikke har gjort så mye, så hjelper det ofte å snakke med veileder. Og om du står fast: gå en tur! Vi jobber forskjellig, og mange har litt prestasjonsangst for denne oppgaven. Den er så STOR! Og det finnes ikke noe fasitsvar. Men man skal jo ha det gøy også, selv om det både er frustrerende og stressende med alt annet skolearbeid som skal gjøres.
Var det noen gang slik at du ville gi opp?
Ja, jeg var på nippet en gang tidlig på vinteren. Det var bare noen uker igjen til levering, og jeg klarte ikke se hvordan dette skulle bli en oppgave. Jeg gikk til veilederen min. Da hun sa at «du har det jo, Ragnhild! Det er bare noen overganger og veldig lite som skal til før dette er en oppgave!» Da jeg gikk fra det møtet, var jeg så glad. Jeg visste at det ikke var mye igjen, men jeg hadde ikke sett det selv.
Ut i felt
Så fikk du besøke i Oslo Fengsel?
Ja, det var omtrent en måned før innlevering. Da jeg kom dit, var det en studiegruppe fra Cuba på besøk. De skulle ha full omvisning, og jeg ble med. Jeg kom inn overalt: varetekten som var det tristeste stedet, luftegården der det ikke er lov å snakke. Etterpå følte jeg meg så dårlig, men jeg hadde bare vært på besøk en dag og kunne gå hjem! Hva med de som må være der? Dette kan ikke virke rehabiliterende, det må bare være psykisk nedbrytende. Vi er ikke skapt for å sitte innesperret.
Dette var avgjørende for oppgaven. Det var morsomt å skrive ned erfaringene, for ingen kan ta fra meg den opplevelsen.
Etterpå
Jeg har lært så mye! Først det å skrive en så stor oppgave. Jeg har venner som studerer og ikke vet hvordan de skal skrive en oppgave. Så har jeg lært meg hva motbakke er og hvordan man kan overvinne den. Og jeg synes det er bra med et år, for da lærer man seg å stå i noe. Jo mer jeg gikk inn i det, jo mer interessant ble det. Til slutt ville jeg ikke at det skulle ende.
Var ikke ditt tema deprimerende?
Jo, til tider. Så møtte jeg de som jobber med det, og så møtte jeg dem selv. Det gjorde oppgaven virkelig, ikke noe som bare sto i bøker. Jeg møtte mange fordommer og lærte mye av det.
Var du fornøyd med sensoruttalelsen?
Ja, jeg synes han hadde sett det jeg forsøkte å få til. Det var fint, men det viktigste er alt det jeg har lært og opplevd.
Og du ga deg ikke da oppgaven var levert?
Nei, da var det sosialpraksis, og jammen fikk jeg komme til fengselet på Berg! De vil gjerne satse på folk som vil utdanne seg, og siden jeg fylte 20 dette året, kunne de ta meg inn. Der traff jeg mange flotte mennesker og fikk være med på morgenmøter og ansvarsmøter med de innsatte. Jeg lærte masse og så stor forskjell på åpen og lukket soning.
Så du kunne tenke deg å jobbe videre med dette?
Ja, jeg ser ikke bort fra det. Nå skal jeg først et år på folkehøyskole i Lofoten, så får jeg se hva det blir. Men jeg vil gjøre noe med mennesker, kanskje pedagogikk, psykologi eller sosionom, kanskje i fengsel som sosial rådgiver. Vi får se. Oppgaven har i alle fall ført meg til noe jeg ikke tenkte på før jeg begynte på den.
Foto: Aurora Wilhelmine Linchausen
Samtale med Ragnhild Amalie Hvidsten Roaldsøy av Astrid Bjønness
