Hva det egentlig innebærer å bruke stemmen og språket til å uttrykke seg, er noe vi kanskje ikke tenker så mye over i det daglige. Språket og stemmen blir, etter hvert som de mestres, nærmest til en del av kroppen. Veien fra tanke til tale blir kortere og kortere. Og godt er det. Tenk om vi hele tiden bevisst måtte tenke gjennom hvordan vi uttalte og satte sammen lyder til ord. Hvordan hadde talen vår blitt da? Kanskje slik som hos de langsomme entene i Tolkiens univers? Men både i språket i seg selv og i den muntlige uttalen av det kan det være mye å tenke på og å oppleve. I tillegg til å være et kommunikasjonsmiddel, er språket også et kunstnerisk medium.
Det er de musikalske elementene i språket som kan gjøre det til liv og sjeleføde, og til og med til kunst. Barna og ungdommene møter dette på to måter. Den ene er de voksnes stemme og språk, som blir en viktig del av miljøet og rommet barnet lever og vokser i. Først gjennom de voksne i barnehagen med fortellinger, sang, vers og samtaler, og siden i klasserommet. Slik er det i alle klasserom verden over, men i steinerskolens klasserom er dette elementet enda mer skjebnesvangert, for å bruke et alvorstungt ord. Det er fordi lærerne gir en muntlig fremstilling av undervisningsstoffet i mye større grad. Stoffet blir først og fremst formidlet som fortelling. Og da kan det faktisk være en tung skjebne å få en klasselærer med en tørr og hakkete stemme, eller en lærer som ikke evner å skape språklige bilder – eller kanskje – skrekk og gru! – begge deler. I år etter år å skulle leve i dette ørkenlandskapet, hva kan det gjøre med et barn og en klasse?
Harmonisk språk
Ja, for ikke bare er det slik at kroppen hele tiden er i bevegelse for å harmonisere og helbrede seg selv, men kroppene våre prøver også å harmonisere oss til hverandre, til de andre kroppene i rommet. Mange vil kjenne til fenomenet med at hjerterytmene til to i samme rom, som gir hverandre oppmerksomhet (også uten å bruke stemmen), harmoniserer seg. Det vil si at den blir mer lik. Og når det gjelder puls og pust kan enhver observere på seg selv hvordan vi selv kan bli litt hektiske av å høre på en som kortpustet snubler og løper over stokk og stein i språk og tale. Og hvordan vi blir rolige og harmoniske av å høre på en rolig, varm, velformet og velklingende tale.
Men ikke nok med det: Det viser seg nemlig at når vi lytter til den menneskelige akustiske talen, så gjør vi ubevisst bitte bitte små følgebevegelser, ikke bare i åndedrettsorganene, men helt inn i selve strupehodet og stemmebåndene. Neste gang du hører på et foredrag med en taler med en hes og tørr stemme, så kan du legge merke til om ikke mange i salen etter hvert begynner å kremte. Det er et uttrykk for dette fenomenet. Taleren mishandler ikke bare sitt eget strupehode, men også i noen grad strupehodene til tilhørerne. Uten at vi har gjort oss noen bevisste tanker om talerens stemme, reagerer kroppen på et fysisk nivå.
Det er forunderlig hvor betydningsfulle og viktige vi er for hverandre, vi mennesker. – Hvordan vi virker på hverandre, og utgjør en stor del av hverandres virkelighet, på så mange vis… Her må jeg ile til med en liten oppmuntring, om noen pedagoger, eller vordende sådanne, skulle bli bekymret for om de holder mål: De gode intensjonene du har, og villigheten til å arbeide med deg selv vil alltid veie tyngre enn eventuelle begavelser.
Språk
Lærerens stemme og språk er den ene måten barna og ungdommene omgås det talte språket på. Den andre er hvordan de selv får utviklet sin egen tale og sitt eget språk. Gjennom skriving, samtale, resitasjon, sang og teater blir språket ett av flere kunstneriske medier som elevene bruker til sin egen bearbeidelse.
Som Steinerbladets lesere vil kjenne til, er den kunstneriske bearbeidelsen av lærestoffet en av bærebjelkene i steinerpedagogikken. Tanken er at gjennom dette arbeidet blir lærestoffet fordypet og forbundet med den enkelte. Det vi ønsker å få til er at innholdet i undervisningen skal bli del av hver og en, på frie og individuelle måter. Det blir del av den voksende sjelen; det blir sjeleføde. Først blir det forhåpentligvis fortalt med innlevelse og fantasi fra lærerens side, så blir det bearbeidet og knadd på ulikt vis ut fra hva den enkelte kan trenge å suge til seg.
På denne måten blir kunsten integrert i undervisningen. Den er alltid forbundet med et meningsfullt innhold. Vi har ikke tegnetimer som «kosetimer» eller pauser fra den egentlige undervisningen, slik jeg hadde det på min ungdomsskole. Det er et innhold som eleven først har tatt til seg, og så formidler og uttrykker som kunst. Det er form og innhold nøye forbundet. Vi kommer dypt inn i de enkelte kunstartene ved at de blir livsnære og meningsfulle og står inne i meningsfulle sammenhenger. Så har også hver kunstform sine utfordringer og gaver.
Det talte språket som kunstform har en utfordring i det at talespråket samtidig er noe hverdagslig og allment. Det er også noe annet enn kunst. Dette på en helt annen måte enn for eksempel maling, tegning, eurytmi eller musisering. Vi setter oss ikke fore å skape kunst hver gang vi åpner munnen. Språket blir brukt til så mye annet.
Å finne seg selv
En annen utfordring er at talespråket og stemmen er noe veldig nært og personlig. Særlig det å skulle bruke stemmen alene foran klassen kan være veldig sårbart. Vi viser oss litt nakne for hverandre da. Samtidig ligger det også en mulighet i dette. Språket og stemmen er så nøye forbundet med pusten og kroppen og hvordan vi stiller oss inn i verden og velger å uttrykke oss. Det å etter hvert finne sin egen stemme og sitt eget uttrykk er en stor del av det å «finne seg selv» her i verden. Som lærere har vi mange muligheter til å støtte den enkeltes utvikling her, enten det gjelder å dele ut roller i skuespillene, eller å dele ut solopartier, eller grupper i talekor, og bytte rundt på dette bl.a. Det finnes også store muligheter til å jobbe bevisst med gruppedynamikken i klassen.
Talespråket som et kunstnerisk medium har visse generelle virkninger. Språket er nøye forbundet med tanken. Det er, blant mye annet, også et verktøy vi bruker til å tenke med. Derfor vil arbeidet med språket alltid i seg selv virke vekkende. Det vekker det individuelle i oss til å uttrykke seg. Det vekker tanken. Samtidig har de ulike typene av tekster sine egne virkninger innenfor dette. – Lyriske dikt som taler til følelsene, regler og rim, tungebrekkere og humoristiske dikt som taler til språkglede og lek, episke dikt som skaper store drømmebilder, dramatisk dialog som vekker målrettethet og fokus, en melankolsk monolog som kan gå inn i dypet av sjelen m.m. Gjennom å velge ut tekster å arbeide med kan vi både fordype undervisningsinnholdet og elevenes aldersrelaterte prosesser.
Men, hører jeg noen si, skal vi tilbake til å pugge salmevers nå da? Det var vel en god ting at vi fikk en slutt på det som hovedinnholdet i undervisningen? – Ja, er nå det så sikkert? spør jeg tilbake. Er det så sikkert at det å ha en stor skatt i hukommelsen av, om ikke akkurat bare salmevers, så i alle fall viktige deler av norsk litteratur og verdenslitteratur – er en dårlig ting? Men! Det kommer alt an på hvordan dette øves inn, selvfølgelig. Det å «pugge» høres ikke så inspirerende ut. Nei, det skal ikke pugges, det skal øves inn med fantasi og dyktighet, av en lærer som vet hvordan hun skal forbinde seg med bildene, og de musikalske elementene
i språket – med rytme, klang, fraser, retning, gester og de enkelte lydenes vesen m.m. – og som vet hvordan hun kan formidle dette videre til elevene. Kort sagt: språkforming til folket!
Når det kjem til stykket
av Olav H. Hauge
År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.