For noen år siden var jeg med på et særdeles interessant og givende arbeid i min skole. Målet var å kunne utarbeide og uttrykke skolens profil. Vi arbeidet i grupper med foreldre og lærere for å uttrykke noe av det vesentlig ved Steinerskolen i alminnelighet og vår skole i særdeleshet. Mange gode formuleringer, eller forsøk på formuleringer, kom frem. Så ble det satt ned en gruppe som skulle avslutte arbeidet og komme med en formulering som alle kunne være enig i. Det klarte vi ikke. Vi kom til noen selvfølgeligheter som alle ville kunne være enige i, på alle skoler(!), «trygghet og læring» eller noe i den dur.Mange var skuffet. Jeg opplevde noe annet: Jeg opplevde at det var en fruktbar bevisstgjøringsprosess, og vi beveget mange tanker som alle på sin måte uttrykte sider av Steinerskolen og vår skole. Men når det skulle komme til et resultat, så døde det. Vi kunne sikkert også kommet til et resultat vi kunne stå for en viss tid, men slik det endte, var det meningsløst. Dette er ikke tenkt som en slags agitasjon mot å formulere en skoleprofil, og jeg er heller ikke av den mening at vi bare skal «føle» hva skolen står for. Det er ment som en refleksjon over vanskeligheten med å uttrykke en omfattende idé uten å drepe den.
Hvorfor er det så vanskelig å sette ord på hva Steinerskolen er? Det er et spørsmål som har å gjøre med levende tenkning – eller en tenkning som er mer levende enn den vi har til daglig. Levende tenkning er nemlig en tenkning som ikke kan utformes i ord en gang for alle, en tenkning som ikke blir fornøyd med å ha satt ord på noe; den vil alltid ønske seg nye ord neste dag. Er det ikke også dette vi prøver å inspirere våre elever til – å stille spørsmål, og ikke si seg tilfreds med svaret, men stille stadig nye spørsmål? Slik kommer nye ideer frem i verden.
I den grad vi kommer inn i en levende, eller mer bevegelig, tankeprosess, og ikke minst om vi i denne prosessen nærmer oss den ideen som vi selv arbeider utfra i steinerskolene, så får vi problemer med å avslutte og komme til et endelig resultat.
Er vi i stand til å stille spørsmål som: – Hva er en Steinerskole?, eller: – Hva er spesielt med vår skole? – og utarbeide svar, mange svar, og oppleve at det da kommer opp nye spørsmål, «innenfra» lærerkollegiet eller foreldregruppen, eller fra omverdenen hvor nye elever også skal rekrutteres? Og kan vi tåle at svaret jeg hadde i går, ikke holder helt i dag, men at vi, både sammen, og den enkelte, må komme inn i en prosess med å formulere nye svar, så er dette en langt mer levende tenkning enn å ha et knippe ferdige formuleringer og prinsipper i ermet. Og når jeg holder på med dette, å formulere svar på spørsmål, og nye svar på nye spørsmål, så blir denne ideen som jeg jobber for og med, stadig klarere og mer fruktbar for meg. Med «fruktbar» mener jeg at jeg får tilgang til den på en måte som gjør at jeg kan gi den stadig nye og bedre uttrykk. Dette må være en viktig målsetning for alt slikt arbeid med å formulere prinsipper og ideer: å vite at formuleringene ikke er, og ikke kan være, ferdige en gang for alle.
