En dame, jeg kunne kalt henne Erna, sitter foran meg og gjør seg liten på en stol. Vi snakker om drømmen hennes. – Hva drømmer du om å gjøre i livet? – Jeg kan vaske for folk. – Visst kan du det, og rengjøringsyrker kan godt være en drømmejobb for noen. Men din stemme forteller meg ikke at det er din drøm. Hva er det du virkelig drømmer om?
Nok en gang tenker Erna seg godt om, mens hun holder seg godt fast i en veske på fanget. –Butikk, kanskje? – Ja, også butikkjobber er fine. Men heller ikke nå hørte jeg din drøm. Du sa det bare fordi du tror at du har en sjanse der. Men, ser du, jeg vil ha drømmen din. Alt annet er ikke godt nok.
Jeg arbeider for to initiativer der unge voksne mennesker er uten arbeid og skolegang. Det ene er «Drømmeukene», et prosjekt innenfor NAV Grünerløkka, og det andre er «Pøbelprosjektet», et privat initiativ. Begge tar deltagernes drømmer som utgangspunkt. Hvorfor det?
Et motbilde til oppklaring: En mann på toogtjue vil også inn i et av prosjektene. Han sier at han skal fortelle sin fortid, men møter avvisning. – Vi er ikke interessert i din fortid. For oss er du helt ok slik du står her. Vi har alle en fortid, men nå gjelder nåtiden og veien videre. – Men jeg vil fortelle likevel. – Vel, gjør det, da. – Jo, nå har jeg sittet hjemme og spilt dataspill hver natt. – Kult! Hva gjorde du på dagen? – Mennesket må jo sove. – Herlig, du spiller spill om natten og sover om dagen. Det høres ut som et bra liv, spør du meg. Hvem lager maten, forresten? – Mor, kom det spakt fra ham. – Nei, mer perfekt blir det ikke! Spille, sove og mamma lager mat. Jeg kan gi deg et godt tips i tillegg: Hvis mor ikke gidder eller kan det mer, da kan du gå til NAV, så vil de nok skaffe deg nok til maten. Ser du, nå har du fortalt meg din fortid, og nå må du gå igjen. Vi har ikke plass til deg i prosjektet.
Gutten ble opprørt og så spørrende ut. – Tja, du fortalte meg om et perfekt liv som mange andre bare kan drømme om. Det er vel klart at vi ikke kan gi deg mer enn du allerede har. Det må du da skjønne. Men takk for besøket.
I døren ble han stående og så helt fortvilet ut. – Men jeg vil gå her. – Så gi meg en god grunn, da. Det var da det kom: – For nå er det sånn at hvis jeg ser i speilet, da må jeg spy.
Det var en begynnelse. For nå var det klart at det var noe han ville, at han ville gå et skritt, i første omgang vekk fra noe. Drømmen handler om at de tar skrittet til noe, at de finner en retning. Ingen av disse skrittene kan vi hjelpe unge mennesker med. Det må de ville selv.
Problemet er at de ofte verken tror eller tør tro på at de kan virkeliggjøre noe som helst, at de er overbevist om sin egen udugelighet.
Erna hadde også en fortid jeg ikke behøvde å vite om for å arbeide meg frem til hennes drøm. Men den bør interessere skolefolk. For det var på skolen hun mistet sitt mot. Mennesker som ikke finner veien sin og kommer til våre prosjekter, kan ha mange grunner til det. Skolen er så visst ikke ansvarlig for alle av dem. Vanskelige familieforhold, dårlig selskap på gata og mange andre personlige skjebner ligger gjerne utenfor det skolen kan gjøre noe med.
Men mange har bukket under i skolen, på grunn av skolen. Det både kan og skal vi gjøre noe med. For å ta Erna som eksempel var hennes første feil var at hun viste seg fullstendig uinteressert i bøker og lesning. Hun var urolig og ville helst leke. Kanskje var hun bare litt for ung, ikke fullt seks år, da hun begynte, bare ikke helt moden for det hele. Hun fortalte meg at foreldrene hver dag måtte tvinge henne til å gå på skolen. Jeg tenker at hun da burde ha møtt en lærer som så henne og bar over med henne, prøvde seg med litt varme. Det er utrolig lett å sjarmere en liten unge og mye ville vært vunnet. Erna møtte ikke denne læreren. Det gikk stadige meldinger hjem om alt hun ikke gjorde og kunne og hvilken «belastning» hun dermed var for klassen.
Som følge av det økte stresset hjemme, tok hun fatt på den onde sirkelen som egentlig er en ond nedadgående spiral, stadig trangere, stadig hardere. Presset fikk henne til å blokkere, så skulle hun utredes, så blir hun under etiketten «spesielle behov» regelmessig tatt ut av klassen. Hun leser alt dette korrekt nok som at hun ikke er god nok, ikke er slik hun burde være, og til slutt er det det lave selvbildet som står fadder for resten: motløsheten, isolasjonen (andre bråker, Erna forstummet), og for hennes vedkommende forsøket på å drukne sorgene i alkohol og i et forhold til en svirebror som lot henne sitte igjen med et barn.
Etter jeg vet ikke hvor mange slike møter har jeg ikke lenger ork til å snakke rundt grøten. Jeg vet hva som må til. Vil skolen forebygge den slags skjebner, finnes det en prioriteringsliste jeg har jobbet med i mange år. Skolen må gjerne sette seg alle mulige faglige mål. Men høyt hevet over disse må det stå helt andre mål. Jeg skjærer dem gjerne ut i papp:
For mange er systemets krav og mine punkter ikke i konflikt med hverandre. Men der de er det, må systemet vike og lærerne må ha handlefrihet til å bedrive den kunstarten som heter pedagogikk slik at den gagner hver og én.
Etter nok en halvtimes samtale med Erna hørte jeg plutselig noe som lignet veldig på en drøm. – Bare jeg kunne arbeide med hunder. Så viste det seg at det ikke bare var noe hun kunne, men også noe det var behov for i verden. I dag jobber hun i en kennel.
Verre var det ikke.
Oslo, 21. September 2015
• Skolen skal sørge for at hver elev beholder og styrker en grunnleggende tro på seg selv.
• Skolen skal ikke gjøre elevene engstelige, men sørge for at de utvikler en sterk tillit til verden, menneskene og sin egen fremtid.
• Skolen skal ikke knekke livsgleden til elevene.
• Skolen skal gjøre elevene nysgjerrige.
• Skolen skal hjelpe barna til å bli åpne, oppmuntre dem til å tenke utenfor boksen, verdsette originalitet mer enn korrekthet.
• Skolen skal styrke elevenes viljeskrefter ved å være et aktivt, ikke et passivt sted der man stort sett sitter stille.
• Skolen skal verdsette samarbeid mer enn konkurranse, sosiale evner mer enn vinnerinstinktet.
Skolen må gjerne sette seg alle mulige faglige mål. Men høyt hevet over disse må det stå helt andre mål. Jeg skjærer dem gjerne ut i papp.
Illustrasjon: Heidi Suul
