Kunnskap i sammenheng

Skolen må på en eller annen måte erstatte den kunnskapsarenaen moderniteten har tatt fra oss. Arenaen som har gått tapt med teknologien, og som kan gjøre kroppen overflødig, sansene unyttige og tenkningen automatisert. Skolen må finne nye virkeområder for kunnskapstilegnelse. Men hva må til? Steinerpedagogikken er over 100 år gammel. Den norske skoletradisjonen, der skolen ble et lovfestet tilbud for alle, er heller ikke mye eldre¹. Forholdene og betingelsene har endret ut av livet slik det fortonte seg. Skolen var et frirom der barna kunne tilegne seg kunnskap ut over det de fikk av erfaring fra det virkelige livet. Noen ganger til frustrasjon for samfunnet og familiene, fordi barna kunne miste verdifull erfaring de ville trenge for å ivareta de oppgavene de skulle forvalte som voksne.

I dag er det naturlige læringsrommet i oppveksten helt annerledes. For å sette det på spissen; barna er allerede løftet ut av dette rommet. De er ikke med sine foreldre, de som før jobbet med det vi hovedsakelig levde av den gangen: skog, fisk eller jord. Det er én av grunnene til at barn i dag stort sett lever isolert fra sansemessige og kroppslige erfaringer, det som tidligere holdt menneskene på plass innenfor naturlige fysiske rammer. Livskunnskap og selvberging var ikke valgfag.

Disse erfaringene må ligge til grunn for det elevene intellektuelt skal lære noe om opp gjennom skoletiden, og siden samfunnsutviklingen har ekskludert barna fra dette fysisk sanselige rommet, må skolen bringe nettopp det inn i sitt skolerom. Derfor må skolen med sine nære omgivelser og ressurser finne måter å erstatte denne tapte delen av oppveksten, og jeg mener steinerpedagogikken har noen grunnleggende muligheter til å fylle dette tomrommet.

Helfaglig

Vi skal ikke bringe de gamle yrkene inn i skolen, men skolen må tilfredsstille kroppens naturlige trang og evne til å samhandle med alt som der ute er i bevegelse og rytme. Det handler om å la elevene få anledning til å bevege seg med verden slik den er og slik den viser seg. – Bevege seg med solens gang, rennende vann, planter som vokser. Oppleve verden slik den er satt sammen av farger, former og toner. Å begynne på skolen betyr først og fremst å gå undersøkende til verks. Elevene skal inn i de innerste rommene i tilværelsen, og de skal prøve å sette ord på det de erfarer. Det skal gjøres, observeres, reflekteres og beskrives.

Steinerskolen begynner derfor ikke med grunnleggende ferdigheter², men med grunnleggende kvaliteter. Ikke som vitenskapelige fakta, men med verdier, noe som går dypere, eller er hevet over. Noe som er viktigere enn fakta, og som er beslektet med den samme helheten de er hentet ut fra. Det er vanlig å forestille seg at de grunnleggende ferdighetene, særlig regning og skriving er de viktigste fagene. På samme måte har vi vendt oss til forestillingen om at det kunst- og håndverksrelaterte ikke er like viktig, eller grunnleggende, men at de kan benyttes for å skape liv og fantasi inn i de øvrige «viktige» fagene. Men er ikke farger, former og toner mer i samsvar med det strømmende, levende, virkelige livet, slik det fremtrer med alle sine vidunderlige ytringer i form, rytme, mønster og romlige dimensjoner. Er ikke menneskenes store (gode og dårlige) bedrifter opp gjennom historien, veien mot samspill og demokrati, med start i det nære klasseromsfellesskapet; det aller mest vesentlige. Viktigere enn tallstørrelser og begreper? Når Utdanningsdirektoratet hevder³ at de grunnleggende ferdighetene er del av den faglige kompetansen og nødvendige redskaper for læring og faglig forståelse, stemmer det godt med ferdighetenes plass i skolen. De er redskaper. Tall og ord må til, men for å kunne begripe, beskrive og formidle det som har ekte livskvalitet. Det er dette elevene skal holde på med, for ferdighetene skal oppstå av kvalitetene, ikke omvendt.

Det gir derfor ikke alltid mening å snakke om tverrfaglighet. Steinerpedagogikkens første grep i skolen er i sin natur tverrfaglig. Man kan heller kalle det helfaglighet, for det som læres er i utgangspunktet ikke inndelt i fag. Ordet tverrfaglighet forutsetter at vi skal sette noe sammen til en helhet som vi selv har brutt, som vi selv allerede har delt. Vi kan ha det tverrfaglige i beredskap for å bøte på noe som er skadet, men best er det om vi, så langt det går, ikke bryter denne helheten.

De tverrfaglige elementene som ble innført i offentlig skole med LK20; Livsmestring, Bærekraft og Demokrati er heller ikke separate anliggender. De er synlig og usynlig til stede i all undervisning. Steinerskolen syr ikke sammen fagene med disse elementene, de er heller holdninger fagene undervisningen springer ut av.

Elevens modnende blikk

De store områdene; blikket på naturen og forståelsen for hvordan menneskene danner samfunn med hverandre, reflekteres og beskrives på ulike vis gjennom trinnene. Etter som elevene modnes har de evner og kapasitet til å se virkeligheten gjennom nye briller.

Første skoleår er helt annerledes enn barnehagen. Det er en annen form for helhetlig tilnærming til verden. Det gjelder å finne det store i det lille. Det er Askeladdens blikk, han som roter i asken, søker skattene i verden – de som ikke blinker før vi leter. Han vil finne ut hvor bekken starter (naturfags-nysgjerrig), eller han deler nisten sin (samfunns-bevisst). Vi gjør som Askeladden, vi graver og undersøker, for kroppen svarer der sinnet spør: Hvordan er en linje som sover? Hva om gresset var rødt og blomstene grønne? Elevene erfarer farger i maling, eller former i skulptur og tegning. Hele kroppen fylles av velvære i bevegelsene og rytmene når de synger, beveger seg i dans eller ytrer seg i dikt og teater.

Derfor blir ikke verden i første omgang oppdelt i fag, men elevene blir oppfordret til å reflektere over hvordan verden ser ut for våre sanser. Den strømmende, klingende, bevegende, formende verden; hvordan høres, ser, føles, kjennes den? I barnehagen er man bare i den, mens i skolen kan elevene bevisstgjøre seg den, ikke nødvendigvis forklare, men sette ord på.

Når elevene skal lære å telle, er det verden de teller. Tallet én er en udelelig helhet, og det kan representeres ved alt som er fullkomment i seg selv: barnet selv, eller f eks solen. Tallet to ved alt som er par, for eksempel hender, føtter, øyne eller natt og dag. Det sentrale prinsippet er å etablere kvalitets- og helhetsbilde før tallene blir redskaper.⁴ Tallene får først kvaliteter og er ulike før de blir kvantiteter og blir ensartete. Det handler om form, bilde, rytme, mønster og rom. Det gjelder å ikke miste helheten av syne. Derfor skal barnets tenkning «utvikles i sammenheng med det billedlige, helt og holdent anskuelige …»⁵ Å skape indre bilder er en rik og sammensatt prosess; et forestilt bilde vil alltid søke mot en helhet, det vil ha sin horisont og sitt perspektiv.⁶ Slik skapes også takknemlighet og kjærlighet til verden.

Mot slutten av barnetrinnet får elevene oppleve verden fra en annen synsvinkel. De første årene i skolen kunne elevene kjenne umiddelbar begeistring for de enkleste ting. Nå opplever de seg kanskje ikke så i ett med verdens fenomener som tidligere. Da kan det handle om de førindustrielle yrkene slik at de kan finne en nærhet til menneskenes og samfunnets tidligere hovednæringer: hav-, skog- og jordbruk. Verden kan nå erfares med kroppens «arbeid», gjennom å håndtere korn, tømmer, jern, vann, fisk. Elevene kan få erfaringer og opplevelser av at de kan klare seg på egen hånd her i verden, at de kan skape sine egne liv. – I tillegg får de erfare hvordan folk har levet før industriens maskiner og nåtidens roboter. Og alt de opplever skal beskrives. I tillegg skal det måles i lengder, vekt og tid – alt ut fra kroppens sanser for bevegelse, fylde og tyngde. Tall og ord er også her hentet fra kroppens erfaringer.

På ungdomstrinnet er det hele kloden som skal erfares. Elevene har med seg erfaringene de har samlet i kroppen gjennom alle år, og det er nødvendig for abstraksjonsnivået elevene først nå er modne for, og som trengs for å forstå en rekke fenomener; optikk, perspektivtegning, navigasjon for å nevne noe av det som nå er nytt. Elevene kan gjennom nye perspektiver først nå virkelig forstå at det er jorden som går rundt solen. Dermed kan de forstå jordens skifte, mellom natt og dag, og mellom årstidene. Perspektivtegning med horisont og fluktpunkt, lysets brytning i linser (øye og foto) forsterker og muliggjør forståelsen av det heliosentriske bildet. Alt henger sammen med en helhetsforståelse av verden, nå kloden. Elevene er i renessansens perspektiv. Grenser sprenges. Nå kan moderniteten behandles.

Espen Askeladd er på oppdagelsesferd, men nå er han fra Portugal og han heter Ferdinand Magellan. Han vil, som det første mennesket, seile rundt hele jordkloden. Ved å følge denne ferden kan elevene få blikk for hele kloden. Det handler om: historie og geografi, naturfag og ny teknologi, matematikk og geometri. Alt henger sammen i en stor faglig og global bevissthet.

Å høre til

Langsomt tas detaljene ut fra livet selv. Vi lar det folde seg ut i en vifte av det vi kaller fag. Men fagene må ikke miste forbindelsen til den helheten de har sprunget ut fra. Fagene skal ikke bare ha et forhold til helheten, de skal angå elevene. Selv om historiefaget handler om fortiden, skal det på en eller annen måte relateres til nåtiden. Fagene må fremstå som meningsfulle for elevene, det vil si at de kan relateres til deres egne liv.

Så – på tross av at de fragmenterte læringsmålene vi kaller kompetansemålene,⁷ gjennom et tiårig løp, har fått sin forskriftsmessige tildelte plass, kan trådene samles tilbake til helheten – men nå i overordnede perspektiver om mening, verdier og fremtid⁸. Ikke lærerens meninger, men refleksjoner over historiens religiøse, filosofiske og revolusjonære impulser – over nåtidens ideer om opprettholdelsen av et samfunn. Det er elevene i stand til når de er på 10. trinn.

Til syvende å sist handler det om å gi elevene en grunnfølelse av samhørighet med alt i verden – at de kan kjenne seg selv som en del av verden, og at de kan gjenkjenne verden i seg. Det gir en opplevelse av å være hjemme i tilværelsen, og det er ikke en selvfølge for moderne mennesker.

Noter:

1. 1860, Lov om almueskolevæsenet paa landet, også kjent som fastskoleloven.
2. Fra LK20 (Offentlig skole): Læreplanverket definerer fem grunnleggende ferdigheter: lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter.
3. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laringutvikling-og-danning/grunnleggende-ferdigheter/?lang=nob
4. Fra Askeladden til Einstein (s 48) Steinerskoleforbundet 2016.
5. Rudolf Steiner hos Fra Askeladden til Einstein (s 57). Steinerskoleforbundet 2016.
6. Fra Askeladden til Einstein (s 46) Steinerskoleforbundet 2016.
7. Skal ifølge Utdanningsdirektoratet være tilsvarende de offentlige LK20.
8. Se f eks perspektivene slik de er formulert i kunsthistorie i steinerskolens Kunst og håndverksplanen (2020).