Informasjon er det nok av. Derfor kjemper teknologigigantene om det som er mangelvare: oppmerksomheten. Skolen på sin side kan, i flommen av informasjon, kjempe for det som er mest dyrebart: den egne refleksjonen.
Da steinerskolen startet, riktignok i skyggen av den første verdenskrigen, men lenge før det vi kaller informasjonsalderen, hadde den en viss berettigelse som informasjonsformidler, og elevens refleksjoner var mer underordnet. I dag er forholdet helt motsatt. Evne til selvstendig refleksjon er helt avgjørende. Tilliten til den egne tenkning er den viktigste ballast et menneske kan få med seg fra skolen. En tenkning som er erfaringsbasert uten å miste evnen til helhet, sammenhenger og visjoner.
Digitale medier gir oss ikke bare den informasjonen vi vil ha – den «reflekterer» tilsynelatende også for oss. Programmet ChatGPT (General Pretrained Transformer), eller chatbot, lansert for et par måneder siden, skriver tekster og artikler for oss om hva det skulle være, bare vi stiller det rette spørsmålet. I og for seg ikke enestående nytt, chatprogrammet Alicebot, en eldre slektning av ChatGTP, så dagens lys for 20 år siden1 – men tilgjengeligheten er der nå, for alle, og foreløpig gratis. Man kan kanskje si at ChatGPT baserer seg på en avansert klipping og liming fra internett.
Litt forenklet kan man si at dette AI-baserte programmet er siste nytt i en lang rekke oppfinnelser som har hjulpet oss med formidling. Det startet for alvor med Johann Gutenbergs «klipping og liming» av bokstaver for et halvt tusen år siden – begynnelsen på moderniteten. Mulighetene har så økt med det Neil Postman kaller de fem fasene i informasjonsrevolusjonen: boktrykkerkunsten, telegrafen, fotografiet, kringkasting av radio/TV og den digitale dimensjonen2. Det man kan kalle en mediert formidling og mangfoldiggjøring av informasjon, gjerne på avstand og ikke nødvendigvis i direkte kontakt med den virkeligheten vi (elevene) lever i.
Med teknologiske fremskritt følger gjerne en ulempe. Det sies at prisen vi mennesker (i vår del av verden) måtte betale for det trykte ord, er redusert hukommelse. I tilfelle er den individuelle evne til refleksjon desto viktigere, det å kunne ta stilling til, kunne reflektere – gjerne skriftlig – i forhold til overfloden av tilgjengelig informasjon. Og genuin refleksjon trenger, i tillegg til informasjon vi kan få fra den medierte verden, referanser fra sansenes verden.
Om chatboten, her i et skoleperspektiv, nå foreløpig er teknologiens siste utviklingstrinn, vil jeg ønske den velkommen. Nå blir det helt avgjørende å skille kvalitet, den skapende refleksjonen, fra den kvantitative klipp og lim.
Arbeidsboken
Å skrive, å formulere egne tekster, kan romme både virkeligheten, og vel så viktig, den fornemmelsen virkeligheten gir. Det kan bidra til større forståelsen både av verden og av seg selv. Det øker også tilgjengeligheten til andre tekster (lesing) og kan, hvis det blir pleiet på riktig måte i grunnskolen, bidra til å forhindre studentenes «urovekkende lave evne og vilje til å lese lange og krevende tekster på landets universiteter.»3
Samfunnet er avhengig av individenes evne til å kunne sette sammen fakta på nye og kreative måter. Det kan bare gjøres gjennom menneskets frie tenkning. Derfor har skolen en av sine viktigste oppgaver i å venne elevene til å reflektere. Først muntlig, siden skriftlig med et stadig økende vidd og abstraksjonsnivå. Med dette skal de møte en fremtid vi ikke kjenner.
Derfor øves denne evnen i alle skoleår i elevens egen refleksjonsbok eller loggbok, gjerne kalt arbeidsboken eller silkeboken. Den er et avgjørende viktig redskap for slike øvelser.
Fra barna begynner på steinerskolen, allerede før de kan skrive, blir de oppfordret til refleksjon. Det handler i første skoleår om å ta stilling til hvordan verden former seg, farger seg, hvordan den klinger. Sette ord på elementære opplevelser av kvalitet: Hvilken form sover og hvilken er våken? Hva er forskjellen på gult og blått? Er en musikalsk klang blid eller lei seg? Altså, ikke en refleksjon over hvem jeg er eller hva jeg får til, men over den verden jeg lever
i og som er en del av meg selv. Den verden som 7-åringen er helt forbundet med og ennå ikke i stand til å ta avstand fra med teoretiske forklaringer. I førskolen skal barna erfare, de skal leke, også med ord og tall. I skolen skal de ikke bare sette ord på tingene, men på sine opplevelser. Før elevene er i stand til å formulere seg skriftlig er den første refleksjonen: samtalen og tegningene.
Fra 5. trinn begynner enkelte fag å felle seg ut fra en helhetlig tilnærming. I fagene botanikk og zoologi advarte Steiner mot å bruke eller referere til fagbøker4. Elevene skal gjøre sine egne erfaringer, enten med sine egen sanser, eller gjennom lærerens formidling av plantene eller dyrene, der det legges vekt på deres sammenhenger med jorden og med menneskenes liv – og så skal de gjøre sine egne refleksjoner. Siden elevene med disse fagene nå er 11–12 år gamle, har de en helt ny mulighet til å skille mellom seg selv og verden. Dessuten har de så smått lært seg å skrive enkle tekster, gjerne ut fra en begeistring for dyrenes vesen og karakter eller plantenes mangfoldige former og farger.
Med 7. trinn stilles nye krav til refleksjon, for eksempel i faget fysikk. Da kreves det i større grad objektive beskrivelser. Eleven utfordres til å reflektere seg frem til mer objektive sannheter. Hvorfor blir jeg så «sterk» når jeg benytter knipetang? Hva er prinsippet? Kan det utledes en generell lov i den forbindelse? Hva gjør at jeg kan løfte en stor stein med et spett?
Med 10. trinn har elevene igjen helt andre muligheter til å reflektere. På spørsmålet om det er riktig med en hvit løgn vil en åttendeklassing kanskje svare situasjonsbetinget: Jo, av og til, eller: det kommer an på … mens en tiendeklassing gjerne vil være moden nok til å kunne heve spørsmålet opp på et høyere nivå med refleksjon over etiske prinsipper og holdninger.
Og så kommer det store spørsmålet. Skal ikke eleven motta og behandle informasjon som er objektiv? Skal de ikke lære fakta? Skal ikke læreren gi svarene, rette tekstene, sørge for at elevene ikke skriver noe som er «feil», så å si sørge for at elevene blir informert med «sannheter»? Jo, elevene skal selvfølgelig lære fakta, det får de gjennom lærerens stadige formidling, bøker, nettet osv. Men la dem også bli møtt på sine egne refleksjoner. La hver elev få kjenne: Her viser jeg min tilnærming, min læringsprosess, min måte å være i dialog med faget på. Det er slik jeg forstår og behersker det vi holder på med. Dette er min tilbakemelding. Det er slik jeg vil bli sett av deg – min kjære lærer.
Derfor har steinerpedagogikken sin vidunderlige tradisjon i den såkalte arbeidsboken. Det er ikke bare lærerens viktigste tilbakemelding på sin undervisning, det er elevenes velsignelse. Med den øves evne til refleksjon, og med fruktene fra den kan de, når de forlater skolen, få med seg det de vil ha mest behov for i fremtiden: tillit til sin egen tenkning.
Noter
- Bendik Wold, Etter chatbotene. Klassekampen 6. jan. 2023.
- Postman, Neil. Teknopolis, kulturens kapitulasjon for teknologien, Gyldendal Norsk Forlag 1992.
- Espen Ytreberg, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon og koordinator for doktorgradsutdanningen ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Morgenbladet
4. jan. 2023. - Rudolf Steiner, Waldorfpedagogik, Telleby Bokförlag, Järna 1994. (Foredrag holdt i Dornach 31. des. 1921).
