Jeg vil fortelle en historie om et dyr og om en jente. Den hendte en lærer jeg kjenner for mange år siden og det med dyret er sant. Jenta derimot var en annen enn denne Kari jeg her skriver om. Læreren gjestet en steinerskole et sted i verden og var satt til å undervise en periode i – la meg si: geometri. Det var en sjette klasse. – Fine unger som alltid, fortalte han meg før han fortsatte:
– Alt første dagen kunne jeg ikke unngå å legge merke til Kari. Hun var som en slags Pippi Langstrømpe og virket unektelig litt malplassert i et rom som er møblert med tanke på at folk skal sitte på hver sin stol. For akkurat det var Kari på ingen måte skapt for. Hun føk som en satellitt rundt i rommet og klassen var åpenbart vant til det. Barn er storsinnet i slike saker, og det er jo sant å si Pippi som er helten, ikke Tommy og Annika.
– Jeg vet at skolen er for de sedate og har alltid likt dem som går ut fra at de er født til noe annet enn å sitte på en stol. Men jeg må tilstå at jeg likevel tenkte en tanke som ikke var helt snill. Jeg fulgte satellitten med blikket og sa til meg selv: jeg er her bare tre uker, så deg og din uro, lille jente, har jeg nok ikke tid til. Nåja, jeg kom til å ta feil.
– Nå var det riktignok geometrien jeg var der for, men det vesentlige ble noe annet. Hver morgen har jeg det med å fortelle en eller annen liten historie; om livet, om planter eller om dyr. Med geometri har det ingenting å gjøre, men det skaper ofte et annet nærvær, en viss inderlig oppmerksomhet, synes jeg, og det legger en god grunn for det arbeidet vi skal ta fatt på etterpå.
– En morgen fortalte jeg om et dyr som lever to helt ulike liv i løpet av året. Det meste av tiden kan vi ikke se det, for ikke bare er det aktivt i havets dyp, men dertil i farvann så langt unna Norge som tenkelig. Deres jaktgrunner ligger utenfor Antarktis og et godt stykke oppover Afrikas og Syd-Amerikas sydspisser. For jegere er de så sannelig. Lynraske og ytterst velorganisert skyter de frem, slår ring omkring fiskestimer, fanger dem som i en usynlig trål og forsyner seg deretter rikelig. De skal nemlig bli riktig så fete.
– Og når de så har blitt tjukke nok, da har det blitt høst for dem og så er det som om de faller inn i en slags drøm, slutter å jakte og undrer seg: her driver vi og oppfører oss som fisker eller et annet vanndyr, men var det ikke noe annet vi egentlig var? Var vi ikke fugler? Ja, så sannelig, tenker de kanskje mens de titter på hverandre. Vi har da et skikkelig nebb på et skikkelig fuglehode, og jammen er det ikke også to tre små fjær som titter opp på hver side av hodet. Visst er vi fugler!
– Det er i dette øyeblikket at dette underlige dyrets liv tar en stor vending. For en to måneders tid fremover lever de sitt landlige fugleliv. Det begynner med drømmen om at de kan fly, en drøm de fort våkner opp av. For vingene har blitt til loffer og loffer kan du vifte med så hissig du bare kan, de vil og vil ikke bære en kropp som er litt over en meter lang og kanskje veier en tretti kilo. – Bare litt kortere og litt lettere enn dere, sa jeg til klassen og det var da mitt blikk falt på den minste av dem, Kari. Og jeg så først nå at denne livlige kroppen var falt fullstendig til ro og lyttet til min fortelling.
– Enkelte hender skjøt i været. Selvsagt visste de nå hvilket dyr det var. En gutt ropte det ut: – Pingvinen! Kari satt stille.
– Svevet etter at pingvinene skyter opp av vannet varer kanskje lenge i deres drøm, for i drømmen kan et øyeblikk virke som en evighet, men målt med våre klokker varer den ikke mer enn noen sekunder, så lander de ublitt på sine svømmeføtter og står nå slik vi alle har sett dem, på filmer eller i akvariet, som morsomme små herskaper i kjole og hvitt, ubehjelpelig vaggende fra side til side. Ikke som de lynkjappe jegere de var for en liten stund siden. Og så går de liksom innover i drømmen sin. De vagger av sted på den lange veien tilbake til den plassen der de engang ble født. Og det er langt dit, gjerne flere mil. Kan dere forestille dere hvordan det er bare å gå hjemmefra og til skolen med så korte ben og så lite øvelse? I store flokker samles de, og det er et leven uten like, for nå skal det ropes etter en make, kjempes om en plass å bo, og er det først gjort, da skal man i tillegg bygge rede.
– Snart kommer det ene egget. Det befinner seg da i en varm fjærkledd hudlomme mellom mammas ben. Derfra må det så manøvreres over til pappaen som også har en likedan eggepose. Det er langtfra lett. Ute er det fryktelig kaldt og de har bare én sjanse. Skulle de bomme og egget rulle ut på snøen, da er det slutt. Det overlever ikke mange sekunder i frosten. De fleste lykkes derimot og så har tiden kommet for mammaene. De er slitne etter anstrengelsen, for pingvinegget er et av de største i forhold til fuglens kropp. Så moren vagger tilbake til havet for å fete seg opp igjen slik at hun senere kan ha nok mat til både seg selv og ungen.
Og nå står altså pappaene alene igjen med hvert sitt egg og ser mammaene forsvinne i horisonten. Mitt blikk falt igjen på Kari. Hun satt fullstendig henført nå, med halvåpen munn og drømmende blikk.
Jeg kunne fortsatt min kollegas dyrehistorie, men det er egentlig ikke poenget. Hvordan det går videre med pingvinens liv har lite med saken å gjøre. Lite med Kari også. Kollegaen min forsto at hun var interessert i dyrehistorier og kom med flere i dagene fremover. Men ingen av dem fenget Kari på samme måte.
Noen dager senere banket det imidlertid på døren. Utenfor sto en dame. Og jeg skal si deg at det var litt av en dame, du vet, en av dem som virkelig skiller seg ut, omtrent som en Lamborghini på et torg med Fiater. Det var Karis mor: – Du ba meg komme? To-tre replikker senere var det klarlagt at det var Kari selv som sto bak. Det er rart med skjønnhet, noen ganger vokser den i takt med at man blir kjent med et menneske, andre ganger falmer den liksom med ordene som blir sagt. Damen nevnte ikke Kari med et ord, men lot meg vite hvor mye hun gjorde for sin evigvarende selvutvikling. Og kanskje i et forsøk på å imponere meg erklærte hun høytidelig at hun om fjorten dager skulle på en måneds opphold til en av denne verdens høyborger for selvutvikling, et sted i Himalaya, det kan ha hett Shangri-La, eller noe lignende.
– Shangri-La er da mye, mye lengre unna enn de skarve milene en pingvinmor må gå for liksom å utvikle seg selv, tenkte jeg. Og på denne innskytelsen sa jeg noe til denne moren som jeg aldri før og forhåpentligvis aldri etter sa til en forelder: -Nå vet jeg hvorfor Kari har bedt deg om å komme. Jeg tolker det dithen at jeg skal si til deg: – Du skal ikke dra til Shangri-La.
– Mer enn dette ble det ikke sagt mellom oss. Dama ble nærmest hvit av sinne og forlot meg med slamrende dør. Jeg følte meg skamfull, men samtidig lettet. Senere fikk jeg vite at alt sinne til tross hadde hun ikke dratt. Det ga meg litt større ro i saken.
Om min kollega handlet rett eller ikke får bli opp til leseren, også om han ikke overtolket en dyrehistories forhold til en elev. Men før du feller din dom, skal du vite at historien fikk sin slutt først mange år senere:
– Det var kanskje gått en tjue år før jeg plutselig møtte Karis pappa på gaten. Vi slo av en prat med de vanlige flosklene. Han var skilt nå og Kari hadde det alle tiders og jobbet som selvstendig konsulent, jeg tror det var i turistnæringen. Jeg gledet meg slik jeg alltid gleder meg når tidligere elever har det bra, sa hei og på gjensyn og skulle til å gå videre, da han plutselig besinnet seg og stanset meg en gang til: – Vent, sa han, du kan få hennes visittkort. Og så rakk han meg Karis visittkort og mitt hjerte hoppet over noen takter: Hennes kort hadde ikke den vanlige rektangulære formen, men konturene til en pingvin…
Ljubljana, 17.01.2017
